Bokelskere.no

Jeg har bestemt meg for ei ny tilnærming: Fra nå av leser jeg ikke en roman, ikke en saga eller et eventyr, men ei rekke frittstående fortellinger der Gösta Berling er en fellesnevner.

Kanskje det er huset som er navet i fortellingen om Gösta Berling og de andre? Det slo meg etter at jeg hadde sett serien om Astrid Lindgren, der barndomshjemmet er så sentralt i forfatterskapet. Poetisk og fint, uansett.

Trur det må vere rette tilnærmingsmåten.
Eg har no lese første halvdel av boka, og må tilstå at eg ikkje er like begeistra over denne som eg var over Keiseren av Portugalia. Dei gode, svært gode, skildringane er det mange av også her, enkelte gjer sånt inntrykk på meg at eg må lese dei mange gonger. Nokre av historiene er fornøyelege, både humrar og ler, medan eg nesten er litt forundra innimellom - skjønar liksom ikkje samanhengen.
Må også spørje meg sjølv innimellom: "kven var no det, igjen? " Ikkje lett å halde styr på alle kavalerar og andre adelstitlar ....
Men- bjørnen han likte eg! Sidan eg ikkje er så veldig glad i snø og kulde kunne eg gjerne ha hatt det som han:

Vil den sove bort den frosne vinterens råkalde netter og farveløse dager for å vekkes av brusende bekker og fuglesang?

Ha ei god helg -i selskap med Gøsta Berling, sjølv om han ikkje er like mykje framme i lyset alltid!

Den om bjørnen var også ein av mine favorittar. Nest etter Jernet frå Ekeby.

oh ja, svenska stålet, Facit Saab og Bofors.
"you may also like: 'Nils Holgerssons underbara resa '"
(fritt e. miman i lådan her i forumet)

Skolegeografi, ikkeno forakt for industriell produksjon og flid.

Eller kanskje Exit Saab og Bofors
(sidan deler av desse selskapa anten er nedlagde eller havna på utanlandske hender)

Ja nettopp! Jeg har fulgt med i debatten og vært litt overrasket over den nesten samstemte negative kritikken. Jeg åpnet faktisk tråden i kveld for å si noen ord om at jeg leser boken som eventyr – i tråd med Ellens "anvisninger":

«Ååå, - den er full av eventyr fra leirbålenes tid ;-) Eller nærmere bestemt fra kanefartens og ballenes tid, der eventyr og virkelighet glir over i hverandre :-)»

I dette perspektivet er den artig, full av humor, mystikk og herlige skikkelser. Er kommet til kapittel 10 og liker den stadig bedre.

Jeg hadde nøyaktig den samme opplevelsen, Lillevi – jeg frydet meg over fortellingen og syntes den boblet over av livs- og fortellerglede. Og når jeg leste det sitatet – det ganske lange – som KjellG ga oss lenger nede i tråden, så var jeg rett tilbake i lesegleden. Leit at så mange i lesesirkelen ikke opplever boken på samme måte, men vi er i alle fall noen... (og jeg ser kjell k finner forklaringen i at Selma er så ulik Hamsun – og det finner jeg mening i. Jeg fikser jo ikke Hamsun! For meg er Hamsun kald – mens Selma er varm og menneskekjærlig. Så det....)

Vet ikke, men tror kanskje en må være i rett stemning for denne boken. Ser for meg en sommerferie eller noe. Nå blir jeg mest oppgitt. Det føles som å bli utsatt for høystemt fjoll og vås. Hensikten kan ha vært å underholde, men foreløpig er jeg ikke underholdt :) Har bare lest ca 100 sider og ikke sikkert det blir mer. Jeg skulle ønske jeg var mer tålmodig.

Vittig at du foreslår Gösta Berling som ferielektyre, Strindin! Jeg begynte på boken på ferietur på Mallorca for noen år siden, og kom ikke lenger enn de hundre sidene du har lest :-)

Denne gangen gikk jeg litt annerledes til verks, noterte meg noen gårder og personer, for å holde styr på dette rike og festlige persongalleriet. Jeg brukte en del sider på å komme inn i boken, ble ikke fenget med en gang. Fra å avbryte den, har jeg kommet til at dette er en bok som sannsynligvis har mer å by på enn man får med seg i første omgang. Ikke utenkelig at jeg leser den på nytt senere! Synd at du opplever den som «høystemt fjoll og vås», Strindin. Kanskje du skulle gi den et par kapitler til før du ev. gir deg 

Jeg ser at noen kritiserer forfatteren for å bryte inn i handlingen og henvende seg direkte til leseren. Uten at jeg i farten husker eksempler; Lagerlöf er da ikke den eneste som gjør det … (Gjør Dickens det av og til?) At noen synes denne stemmen er for påtrengende og instruerende, er selvfølgelig et legitimt synspunkt. For meg handler det mer om å lese boken på dens egne premisser.

Det er litt uklart hvem forfatteren egentlig snakker til her, men jeg synes dette er rørende og poetisk formulert:

«Venner, menneskers barn, dere som danser, dere som ler! Jeg ber dere så inderlig, dans forsiktig, le vennlig, for det skal bli så mye ulykke av det, hvis de tynne silkeskoene deres tråkker på følsomme hjerter i stedet for på harde planker, og den muntre, sølvklingende latteren deres kan drive en sjel til fordervelse.»

Eg for min del har ikkje vore negativ til forteljarteknikken og kommentarane; eg har prøvd å peike på at dette er uventa trekk i ein roman frå så seint som 1891. Uventa, men godt laga, får eg presisere. Akkurat nå har eg sett på kap. 6, "Balen på Ekeby", der forteljaren, i tillegg til mykje anna, vekslar mellom å legge fram tankane til personane og kommentere livet generelt og personane spesielt. Eg liker måten dette kapitlet er skrive på - og veit at eg har meir i vente av same slaget. Eg ser at fleire har synspunkt på både forteljarteknikken og personane, og dette er med på å kaste meir lys over form og innhald. Fint!

Husker at George Elliot også henvendte seg til leseren og mener jeg likte det godt. I nyere tid har Faber i Rosenrød og liljehvit gjort det samme i åpningen av den boken. Jeg husker jeg følte jeg ble sugd inn i Londons gater. Veldig stilig :)

Du har helt sikkert rett i at jeg ikke bør gi opp. Og for egen del kan jeg legge til at jeg gir opp bøker for lett. Er bare noe med tida som ikke strekker til alt. Til tekstutdraget: det er sikkert en fin tekst, men i konteksten passasjene av denne typen dukker opp så har jeg til nå syntes at de er litt overspent.

Høres lovende ut.
Håper jeg får samme opplevelsen når jeg leser videre (f.o.m. kap. 6).

Og det gjør jeg.