Bokelskere.no

Har lest t.o.m. femte kapittel.
Litt vanskelig å vurdere romanen etter å ha lest så lite av den, men for å si det sånn:
Jeg kommer ikke til å klikke på "Godt sagt" for det jeg har lest til nå.

Og en digresjon og sammenligning:
For meg virker det som om Lagerlöfs stil (i alle fall i Gøsta Berlings saga), er nærmest den motsatte (?) av Knut Hamsuns. Kanskje det er derfor jeg ikke liker hennes (i dette tilfellet?).

Men jeg leser ufortrødent videre, og håper boken fenger litt mer etter hvert.

Det svenske ordet 'saga' kan oversettes til norsk med bl.a. 'saga' og 'eventyr'.
Jeg tror det ville været mer dekkende å ha "Gösta Berlings eventyr" som norsk tittel.

Når det norske ordet 'saga' nevnes, får jeg assosiasjoner til de islandske ættesagaene og sagaene om de norske kongene.

Jeg tror det ville vært mer dekkende å ha "Gösta Berlings eventyr" som norsk tittel.

Eller kanskje til og med "Eventyret om Gösta Berling"?

Joda, men når jeg foreslår "Gösta Berlings eventyr" er det fordi ordet 'eventyr' (når det er etterstilt) gir flere assosiasjoner (konnotasjoner), bl.a. 'fortelling' og (eventyrlige) 'opplevelser'. Dersom ordet er først i tittelen, får det en mer presis betydning. Og det er kanskje en fordel. Og merkelig.

De to alternative oversettelsene av tittelen har ikke helt samme betydning.

• «Gösta Berlings eventyr» betyr som det står: «de eventyrene Gösta Berling er ute på» eller Gösta Berlings meritter, opplevelser.
• «Eventyret om Gösta Berling» går mer i retning av «fortellingen om Gösta Berling» og er mest tro mot forfatterens tittel, sagaen om osv.

«Gösta Berlings saga» er etter min mening den beste – dekkende, og samtidig åpen, pirrende (original) og poetisk! At den gir assosiasjoner til ættesagane er vel ikke så galt. Berling og hans kavalerer farter rundt i Värmland, turer og elsker den ene kvinnen etter den andre, lever et fritt liv på siden av den vanlige samfunnsordenen. En viss makt har de også, som da de kaster majorinnen ut av hennes herskapsgård Ekeby.

Her må jeg korrigere meg selv. Det er majoren, Berndt Samzelius, som jager sin kone majorinnen fra gården, da hennes utroskap kommer for dagen under julemiddagen på Ekeby. Ingen av de femti gjestene vil ta henne i forsvar. I sin nød vender hun seg til Gösta Berling og kavalerene, og vi vet jo hvordan det går ...

Men Lillevi, i tilfellet du kan hjelpe meg i min forvirring. Denne utroskapen, den var gammel ikke sant? Men den kom kavalerne først for øret i denne julemiddagen? Og da hadde de makt til å fordrive henne ut av sitt eget hjem i kraft av hennes skam og deres moralske forargelse eller hvordan var det? Jeg forstår ikke helt hvordan noen uten midler kan kaste henne ut slik uten videre.....Har jeg rota det helt til for meg selv her ;)? Må innrømme at jeg fort lar tankene vandre andre steder når det blir så mye kjærlighet, skjønne jomfruer og annet (sikkert en overdose med det som fikk meg til å bruke ordene "fjoll og vås" i et annet innlegg også).

Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg et ordentlig svar, Strindin, men til det har jeg ikke nok kjennskap hverken til boken eller svensk historie.
Jeg kan i hvert fall prøve å si litt om hvordan jeg tenker omkring dette.

For det første har jeg valgt å lese Gösta Berlings saga mer som eventyr enn som en realistisk historie. Her er mye som er uvirkelig og mystisk, og historien hopper frem og tilbake i tid. Jeg velger derfor å ikke ta alt helt bokstavelig.

Det andre gjelder kavalernes rolle. Jeg tror det er viktig å huske på at Sverige er et føydalsamfunn på denne tiden. Adelen hersker over fattige bønder og livegne. Kavalerne yter sine tjenester for ulike herskaper. Jeg synes Ava gir en god beskrivelse av deres rolle. Ut fra denne er det ikke vanskelig å tenke seg at kavalerene har en viss innflytelse og makt.

Så til ditt spørsmål - Hadde kavalerene reist seg under julemiddagen og tatt majorinnen i forsvar, er det vel ikke usannsynlig at majoren hadde gitt etter og latt henne bli værende. Han ønsket vel å holde seg inne med dem ... Hva var kavalerenes motivasjon? Så moralsk forarget tror jeg neppe at de var. Men det førte jo til slutt til kvalerene fikk regjere alene på Ekeby i ett år. Stemmer ikke dette? Andre som kan bidra her!

Etter hvert som jeg leser videre i romanen, blir jeg mer og mer enig med deg i at "Gösta Berlings saga" er en god og dekkende tittel, også på norsk.

Og dersom man virkelig skal legge vrangviljen til, kan man jo tolke en tittel som "Gösta Berlings eventyr" som at det er Gösta Berling som har skrevet hele romanen (eventyrene).

Beklager alle digresjonene.

Og: Min noe forhastede (negative) kritikk av boken - etter å ha lest fem kapitler - forsvinner etterhvert som dugg for solen når jeg leser videre.
Jeg har fire kapitler igjen (10. - 13.) av denne leseøkta.

Dere som opplevde uventet lesemotstand / følte feil og mangler
ved opuset i starten:

Hvis jeg hadde hatt nobelpris i skriftlige arbeider, skulle jeg
sannsynligvis klart å få sagt "Heia tålmodige leser" uten å virke
"sådär snorkig" (noe nedlatende)...
Men hva interpellasjonen gjaldt, jeg ble nesten nysgjerrig på
hva som etter hvert dro 'sagan' i favør av det mer forsonlige.
Hvilke trekk førte til bedre cred / hva virket egentlig feilskjær
i starten.. Ble fremstillingen bedre litt lenger uti, eller
var det leseren som trengte litt oppvarming og tilpasning til
forna tiders skick?
Flatspørringen adresseres til plenum, alle stemmer gjelder..

angenämligst

btw, Original fulltekst ligger her

Ikke "tilpasning til forna tiders skick"; kanskje heller tilpasning til mangelen på kronologi. I de to "innledningskapitlene" skildres Gösta Berlings skjebne ganske kronologisk. Neste gang han nevnes, har han allerede vært majorinnens gjest i sju år. I seinere kapitler avdekkes saker som har skjedd på tidligere tidspunkt, og sånn hopper vi litt att og fram. Da denne fortellermåten demret for meg, gikk alt så meget bedre.

Heller mot at denne leseren ihvertfall trenger oppvarming og rett innstilling. Nå har jeg akkurat lest om gaupa og lagt merke til både besjeling av naturen og innsikt i gammel overtro. Så veiledning av andre hjelper også, det er fordelen med felleslesning.

Eg trur dei fleste av oss har lik oppfatning av mange av sidene av - kanskje også i - romanen. det har komme fine synspunkt på det eg har bestemt meg for å tenkje mest på: forteljarstemma og naturskildringane med besjeling. Og når ho nå skriv som ho skriv, Selma Lagerlöf, synest eg ho når store høgder innanfor denne litt spesielle idrettsgreina (hugs at idrett gjaldt både åndeleg og kroppsleg verksemd; i norrøn tid var skaldskap "ein idrett utan lyte"). her er eit utdrag frå kap. 5 - vi kunne ha brukt heile kapitlet som eksempel på den litt spesielle skrivestilen:

Stridshäst, stridshäst! Du gamle, som nu står tjudrad på åkern, minns du din ungdom?

Minns du kampens dag, du modige? Du sprängde fram, som om du hade burits av vingar, din man vajade över dig som fladdrande lågor, på din svarta bringa glänste stänk av blod bland löddrigt skum. I seltyg av guld sprängde du fram, marken dånade under dig. Du skalv av fröjd, du modige. Ah, vad du var skön!

Det är en grå skymningsstund uppe i kavaljersflygeln. I det stora rummet stå kavaljerernas rödmålade skrin utmed väggarna, och deras helgdagskläder hänga på krokar i vrån. Eldskenet ur den öppna spiseln spelar på vitrappade väggar och på gulrutiga gardiner, som dölja väggarnas sängskåp. Kavaljersflygeln är intet kungligt gemak, ingen seralj med stoppade divaner och mjuka kuddar.

Men därinne höres Lilliecronas fiol. La cachucha spelar han i skymningen. Om och om igen spelar han den.

Skär av strängarna, bryt sönder stråken! Varför spelar han denna fördömda dans? Varför spelar han den, då Örneclou, fänriken, just ligger sjuk i giktplågor, så svåra, att han inte kan röra sig i sängen? Nej, ryck fiolen från honom och kasta den mot väggen, om han inte vill sluta!

La cachucha, är den för oss, mästare? Skall den dansas över kavaljersflygelns gungande golvtiljor, mellan trånga väggar, sotade av rök och feta av smuts, under detta låga tak? Ve dig, så du spelar!

La cachucha, är den för oss, för oss kavaljerer? Ute tjuter snöstormen. Ämnar du lära flingorna dansa i takt, spelar du för yrvädrets lättfotade barn?

Prosadikt?

Ja - og da blir det litt hamsunsk likevel, som i Pan ...

Ja, eventyr fortoner det seg som. Minst!