Et av de rådene jeg har tenkt mest på det siste året, var fra et tv-program som heter Trygdekontoret. Det er et uhøytidlig aktualitetsprogram, og et av favorittprogrammene mine som går på tv. Hver episode har et spesifikt tema. Forrige sesong var det en episode som het Janteloven-spessial. Som vanlig var det Thomas Seltzer som var programleder, og panelet besto av Lene Alexandra Øien, Aune Sand og Petter Stordalen. Her er episoden. På slutten kommer Tor Erik Hermansen fra StarGate, et av de største musikkprodusentene i verden, og Seltzer spør han hva forskjellen er mellom de som gjør det stort, og de som ikke gjør det. Og da svarte Hermansen:
Det er mange ting, selfølgelig. Men i tillegg til talentet har de ofte en stor evne til begeistring. De er også fans av andre. Når de hører noe de synes er bra, blir de utrolig begeistra og har lett for å la seg rive med. De kjenner igjen når noen andre er gode til det samme - og bedre. Mens i Norge skal alle være så nøkterne. Når vi snakker om noen som har gjort noe bra, kommer vi med: "Den siste greia var ikke så bra." Eller "Jeg leser ikke krim, jeg." Alltid noe for å trekke det ned. Istedenfor å si: "Det er fantastisk!" Også for ting som man selv ikke liker.
(Du kan trykke på Samtale fortsetter om Janteloven-knaggen under spillevinduet for å komme til Hermansen)
Er det en grunn til at dette ikke skal gjelde for litteraturverden? Vet ikke om det finnes noen debatter på musikkfestivaler, som den mellom Anne B Ragde og Thomas Espedal, der debatten gikk ut på forskjellen mellom populær og smal litteratur.
Bør vi kjefte på folk som sier de ikke leser Jo Nesbø, bare fordi han er Jo Nesbø?
Viser 2 svar.
Jeg skal se den episoden nå :-) Ikke kjefte på, men det er lov å si hvorfor en selv liker en bok eller ikke. Om andre misliker bøkene jeg liker så bryr jeg meg lite om det, men da ei "venninne" kom med spydige utsagn om at jeg måtte jo være "slik og slik", fordi jeg likte ei bok hun ikke kunne tenkte seg å lese, - ja da ble jeg både overrasket og skuffet....
Men så må jeg innrømme at jeg tenker av og til at noen går glipp av noe, ut ifra valg av lesestoff, men jeg holder nå kjeft om det i alle fall.
Generelt er jeg ganske enig i det med Janteloven. Jeg reagerer litt på hvordan noen har en tendens til å tillegge personer ulike egenskaper (dårlige) med en gang noen gjør det bra. Prøver å finne noe negativt bare for å "jekke" ned de som har suksess. Så nettopp ei som hadde kommentert kjolen til Jenny Skavland fra Spellemannsprisen i går... Hva søren har det med hennes prestasjoner på fjernsynet å gjøre? Og hvorfor var det nødvendig å trekke det fram i det hele tatt? Dama hadde for øvrig ingenting negativt å si om Skavlands prestasjoner. "Unne og beundre" tror jeg er en mangelvare i samfunnet generelt. Misunnelse? Bitterhet over at en selv ikke er der en vil være?
En liten degresjon det der, men ja, det finnes i litteraturverdenen også. Vi har tidligere hatt noen ganske "hete" diskusjoner her inne om såkalt "koisk-littereatur" kontra annen litteratur.
Noe som kan gjøre det til en større forskjell innenfor litteratur, kan være fordi man må tilknytte seg til en bok mye mer enn et bilde eller et album. Det tar tid, og noen ganger krefter. Og derfor oppstår fordommer.
Det er vel en sånn kommentarkultur, kanskje spesielt i Norge. Men en ting med positivitet, er at det er en større merkelapp hvis du prater positivt om noe, enn hvis du rakker det ned. Ingen som forbinder noe med det en person misliker. Muligens det folk hater, men ikke i like stor grad som når noen liker noe. Det virker som negativitet til ting går som bakgrunnstøy.
Sist sett
