Bokelskere.no

Synes latterliggjøringen er på sin plass. Skal vi liksom beskytte mennesker mot skildringer som bøker nettopp er til for å tematisere, dvs oppnå en form for innsikt i? Alt dette betegner en maktesløshet, en hjelpeløshet som i seg selv er en fiksjonalisering hvor alle, i like stor grad, er ofre for en ubønnhørlig virkelighet. Herregud, har vi glemt at hele psykologien vi baserer vår selvforståelse på, hele vår oppfatning av terapi er grunnlagt på samtalen og fordypningen? Absurd.

Det er et spørsmål som kommer til å bli mer og mer aktuelt, og ikke bare for litteraturen. Bare denne uka måtte den australske artisten Sia gå ut og beklage at en del som har blitt misbrukt som barn og som har sett hennes siste musikkvideo, kan ha blitt "trigga" til å gjenoppleve det vonde som de gikk gjennom som barn. Og her snakker vi om seernes tolkning, ikke noe som hun la opp til.

Jeg har ikke sett annet enn overskriftene ang. Sia og kan således ikke uttale meg om det konkrete eksempelet. Kontekst er avgjørende, derfor er det også stor forskjell på bilder og skrift, jeg følger stort sett ikke populærkultur, ettersom den har en tendens til å mangle både innlevelse og refleksjon.

Jeg refererte til Sias beklagelse for å bare illustrere hvordan dette begynner å bli mer og mer akseptert av premissleverandører innen kultur. Jeg er ikke i tvil om at dette vil komme til Norge en gang i nær fremtid, og at det vil få gehør i hensynsfullhetens navn.

"Som det heter i Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden (1932): Det er virkelig ikke påkrevd for et sivilisert menneske å tåle noe som er ubehagelig". Dette var et sitat fra boka "Frykt" som filosofen Lars Fr. H. Svendsen ga ut i 2007.