Viser 15 svar.
Jeg sparer bildene helt til slutt. Ser ikke på de før jeg er ferdig.
Det første jeg gjør er å se på bildene. Etter hvert dukker kanskje betydningen av bildene opp når jeg leser, og da må jeg bla meg frem til bildene , og se og tenke over hva slags betydning bildene har.
Jeg ser ofte på bildene før jeg begynner å lese boka. Jeg blar også frem og tilbake til bildene underveis mens jeg leser boka for å plassere bildene på de riktige stedene i handlingen.
Jaaa.... selvsagt! Første jeg gjør er å titte på bildene. Innimellom mens jeg leser boka og.
Sparar bileta til slutt, eg.
Veldig.
Neidå, eg ser nok over dei først, og leitar dei fram igjen når dei får relevans for teksta der eg er i boka.
Vil ikke tro det er mange som sparer bildene til slutt nei. Ofte har de relevans til teksten i første halvdel av boka, og da vil man jo kikke på dem. Har faktisk opplevd noen få ganger at jeg ikke har oppdaget at det har vært bilder i boka før jeg har lest meg frem til dem. Typisk der det kun er en eller to sider med bilder. Da ser man ikke så godt utenpå boka at den inneholder bilder. Utenom disse gangene blar jeg meg frem og tilbake til bildene etterhvert som jeg leser.
Jeg kikker først, for jeg er nysgjerrig på hvordan personene ser ut. Men jeg må ofte bla meg tilbake og kikke igjen flere ganger underveis mens jeg leser og blir kjent med personene.
Det er nok økonomiske grunner til å samle bildene på midten. Ofte brukes glanset papir. Jeg tyvtitter!
Dog jeg ser ikke helt forskjellen økonomisk ved å samle dem i midten eller i begynnelsen av boka.
Jeg tror du må se det slik: Alle bøker lages ved at store ark brettes dobbelt, så en gang til, og så videre - og så skjæres boksidene opp etter at alle de brettede papirflakene har blitt lagt oppå hverandre og stiftet, limt eller sydd sammen i ryggen. Og når du skal ha både "vanlige" boksider med tekst, og glansete fotosider - ja, så er det en mer effektiv prosess om man kan vente med å skjære opp de ferdigbrettede papirflakene til man har festet det hele sammen til en bok. Dersom man skulle kutte opp de glansede arkene i mindre deler for å spre dem innimellom tekstsidene - så ble produksjonsprosessen mer omstendelig, og dermed dyrere. Du har sikkert sett at i blant er det ganske mange blanke sider bakerst i boken? Det er fordi antallet sider som man får av en stabel med brettede papirark, ikke tilsvarer antallet sider med innhold. Man får noen sider til overs. (Jeg husker ikke antallet sider man får av et ark, men det der er noe man alltid må tenke på når man skal produsere bøker, blader, brosjyrer og så videre: hvor store sider skal det være i produktet, og hvor mange ganger må man brette arket for å komme ned i den størrelsen - og så må du planlegge for å få færrest mulig innholdsløse sider.
Jo - stikkordet er forsåvidt "samle bildene". Men å samle dem OG sette dem sammen til en bok FØR man begynner å skjære opp sidene. Altså må du ha like mange glansede sider på hver side av midten - hvis du vil ha en bildesamling på glanset papir på begynnelsen av boken, får du dermed en tilsvarende stor bildesamling bak i boken. Du har med andre ord et stikkord til: "balanse": like mye glansede bilder i den ene halvparten som i den andre halvparten av boken. Alternativet er som du skriver å bruke samme papirkvalitet til både tekst og bilder - da kan du herje vilt og hemningsløst når du lager boken din, og spre bildene rundt fullstendig etter eget forgodtbefinnende.
Nei - men man trenger da heller ikke å sette seg inn i produksjonsmåter med mindre man skal ha trykket opp noe. (Jeg har ikke produsert bøker, altså! Men litt trykksaker, og det var da jeg måtte forholde meg til sånne ting.)