Bokelskere.no

Jeg syntes det var et veldig fint dikt og delte det faktisk videre på facebook, men med det forbeholdet at jeg ikke kjente meg igjen i at barns kjærlighet alltid dør. Men den endrer seg jo, den er nok ikke så total og kompromissløs som den opplevdes som barn, - man innser at også foreldre bare er/var mennesker. Men foreldre frigjør seg ikke på samme måte fra barna sine, deres kjærlighet består uansett, varer evig og overføres gjennom generasjonene.

Tanken er jo så vakker og for mange er det sant, men så er det jo det forferdelige, at det ikke er en almengyldig sannhet, - det er jo tydeligvis ikke alle foreldre som elsker barna sine like høyt og for bestandig!

Men for meg var det veldig fint og sant, og jeg delte diktet på dagen 16 år etter at far døde, men altså med forbeholdet om at barns kjærlighet ikke alltid dør! Jeg syntes det var en svimlende stor og vakker tanke i diktet, og jeg føler selv hvordan jeg nå er del i en større sammenheng når jeg overfører den kjærligheten jeg fikk oppleve, videre til mitt lille barnebarn. :-)

Tusen takk Ellen! Jeg tar samme forbehold som deg, men bortsett fra det så traff både diktet og det du skriver meg veldig. Jeg mista min altfor unge, raske og spreke Pappa fra en dag til en annen denne høsten. Og jeg føler at minnene etter han lever i den kjærligheten vi, hans folk, klarer å gi hverandre. Ser jeg livsløpet mitt til nå under ett så er den viktigste personen fysisk borte, men så til de grader tilstede likevel. Døde mennesker kan fortsatt gi oss krefter.

Jeg fikk plutselig et glimt av Vinje da jeg leste siste setningen din, Strindin:
"Stor arv det er for mannen
av godtfolk vera fødd"!