Bokelskere.no

Døde foreldre

Døde foreldre, de holder alltid på
med å dø. De dør og dør og dør, i oss
Vi må hele tiden trøste dem og være
alt de har mistet, savnet og lengtet
De graver sine horisonter inn i oss
og graver en grav av forventninger
ut i oss. I alt de ikke fikk levet
ber de oss om å leve for dem.
De kommer tilbake for å stelle sine sår i oss
Hver dag folder jeg mitt savn rundt dem
holder dem, trøster dem, vugger dem
Foreldre, de slutter aldri å dø i oss

Stein Mehren

Foreldres Kjærlighet
Skal ifgl en annen side også være av: Stein Mehren

Barns kjærlighet til sine foreldre
er den sterkeste, den mest kompromissløse
kjærlighet på jorden.
Men den er kortvarig, og den dør
langsomt ut, ettervert som barna vokser til
JA, ja, Ja, ja … den gjør bare det, den dør…
Men foreldres kjærlighet er
en kjærlighet som aldri slukner ut, den
bare vokser og vokser, selv når foreldrene dør
forsetter den å brenne, inne i barna, en lav
umerkelig flamme som aldri slukner
Og selv når barna dør
forsetter den å spre seg gjennom nye slekter
som en sol som brer seg ut til de
ytterste stjerner.

Dere "diskuterer" kanskje ikke diktene i denne tråden, men lyst til å spørre dere hvordan dere tolker dette diktet? Jeg funderer på hva Mehren kan ha ment eller hva jeg får ut av dette. At den kompromissløse eller barnslige kjærligheten dør etter hvert som en forstår hvor sammensatt livet og alle mennesker er tror jeg, men at det nærmest alltid skjer at kjærligheten barna har til foreldrene langsomt dør ut? Nei, det vet jeg ikke alltid stemmer. Men at foreldrenes kjærlighet er en flamme som vokser og brenner i barna selv når foreldrene er død - det er veldig vakkert skrevet og jeg tror det er helt riktig i bra foreldres tilfelle.

Hva leser dere?

I diktet Døde foreldre opplever jeg foreldre som lever gjennom sine barn og kanskje uselvstendige personer. Eller er dominante/krevende som krever full oppmerksomhet fra sine barn. Slik leser jeg diktet akkurat nå.

Iflg Foreldres Kjærlighet er basert på normal foreldre/barn. Hvor minnene bevares lenge etter foreldrenes bortgang og blir brakt videre til neste generasjon.

Kanskje er jeg på villspor.

Jeg tror du er mer på sporet, Kirsten.

Jeg syntes det var et veldig fint dikt og delte det faktisk videre på facebook, men med det forbeholdet at jeg ikke kjente meg igjen i at barns kjærlighet alltid dør. Men den endrer seg jo, den er nok ikke så total og kompromissløs som den opplevdes som barn, - man innser at også foreldre bare er/var mennesker. Men foreldre frigjør seg ikke på samme måte fra barna sine, deres kjærlighet består uansett, varer evig og overføres gjennom generasjonene.

Tanken er jo så vakker og for mange er det sant, men så er det jo det forferdelige, at det ikke er en almengyldig sannhet, - det er jo tydeligvis ikke alle foreldre som elsker barna sine like høyt og for bestandig!

Men for meg var det veldig fint og sant, og jeg delte diktet på dagen 16 år etter at far døde, men altså med forbeholdet om at barns kjærlighet ikke alltid dør! Jeg syntes det var en svimlende stor og vakker tanke i diktet, og jeg føler selv hvordan jeg nå er del i en større sammenheng når jeg overfører den kjærligheten jeg fikk oppleve, videre til mitt lille barnebarn. :-)

Tusen takk Ellen! Jeg tar samme forbehold som deg, men bortsett fra det så traff både diktet og det du skriver meg veldig. Jeg mista min altfor unge, raske og spreke Pappa fra en dag til en annen denne høsten. Og jeg føler at minnene etter han lever i den kjærligheten vi, hans folk, klarer å gi hverandre. Ser jeg livsløpet mitt til nå under ett så er den viktigste personen fysisk borte, men så til de grader tilstede likevel. Døde mennesker kan fortsatt gi oss krefter.

Jeg fikk plutselig et glimt av Vinje da jeg leste siste setningen din, Strindin:
"Stor arv det er for mannen
av godtfolk vera fødd"!