I morgen kommer jeg til å fullføre en bok på over 700 sider, som jeg da vil ha brukt fire dager på å lese. Flere ganger tidligere har jeg opplevd å bruke mange uker på bøker med tilsvarende sideantall. Har også opplevd at bøker på ca 200 sider er blitt lest på en drøy time, mens andre 200 siders bøker har tatt meg mange dager å lese. Jeg mener at hvor lang tid det tar å lese en bok, blant annet har sammenheng med språkkvaliteten i den aktuelle boka, og hvorvidt forfatteren klarer å engasjere leseren. Er det andre her inne som har tilsvarende erfaringer mht sammenhengen mellom sideantall, språk/handling og lesetempo ??
Viser 23 svar.
Ja, helt klart! Opplevd mange ganger å sluke lange bøker raskere enn korte. En bønn for Owen Meany er en av de som ble lest omtrent uten pause.
Har nylig fullført den boka . og jeg kan garantere at de vil havne på årets "Topp 5- liste"
Det er ikke nødvendigvis språkkvaliteten som avgjør for meg. Få bøker gitt ut på seriøse forlag er så dårlig skrevet at det er vanskelig å skjønne hva som står der, og hjernen ikke flyter med i teksten. Men hvis teksten er enkel (triviell i tema/korte setninger/tydelig i budskapet går det raskere enn dersom den er mer kompleks. En enkel tekst betyr ikke dårlig. Tenk på Erlend Loe, jeg synes han tidvis virkelig skriver bra (Muleum f.eks.), men alle hans bøker er lest på et blunk sammenlignet med mange andre forfattere.
Og så er det jo litt med handlingen også, ja. En treig tekst trenger ikke være dårlig heller. En forfatter kan på utrolig dyktig vis skildre et kortvarig hendelsesforløp over mange sider, og det det skjer ikke så mye utad, men mye inni karakteren og så videre, men denne typen skriving får deg jo ikke akkurat til å sitte på kanten av stolen av spenning. En mye feitere bok med masse handling, der du hele tiden lurer på hvordan det fortsetter vil være raskere lest, fordi du av ren nysgjerrighet vil lese oftere. Denne boka leser du kanskje mens du rører i gryta, sitter på do, venter på bussen og lignende, og dessuten blir du mindre distrahert av omgivelsene når boka er så engasjerende. Det tar færre dager når man finner så mye lesetid innimellom. Sånn er det for meg i hvert fall!
Men jeg kan vel ikke påstå at Til fyret er en objektivt sett dårlig bok, bare fordi jeg brukte så lang tid på å lese den og den ikke "fenget" meg? Målet med boken var vel ikke å fenge som en annen Shantaram. Det er mange år siden jeg leste Til fyret, men at jeg i det hele tatt fullførte føles som en bragd! Likevel er boka altså en nokså tynn lefse.
Jeg kan i alle fall nevne tre bøker med masse handling som jeg nesten ikke klarte å legge fra meg - d.v.s. de ble lest både mens jeg laget mat, ventet på trikken, o.s.v. : 1: "Mengele Zoo" av Gert Nygårdshaug 2: "Shantaram" av G.D. Roberts og 3: "En bønn for Owen Meany" av John Irving. I alle disse tre bøkene var handlingen såpass spennende at jeg bare måtte lese videre for å vite hvordan det hele fortsatte. Selv om det ofte var mye bråk rundt meg da jeg leste disse, ble jeg ikke distrahert i det hele tatt, siden jeg var såpass engasjert i handlingen.
Ja, Shantaram er et godt eksempel på en sånn feitis som forsvinner lynraskt. Boka føltes litt som å se på en TV-serie med masse handling. Sånne bøker gjør at man uten problemer konsentrerer seg om boka, men mange synes kanskje ikke at dette er det beste av litteratur for det, så da er det kanskje ikke hvor "bra" boka er som bestemmer lesehastighet. Jeg sier hver bok til sitt bruk!
For meg går det på hvor mye tid jeg har til rådighet, hvor mye skrift som er på hver side og språket som blir brukt
Noen ganger ønsker man vel ganske bevisst å bli underholdt når man velger lesestoff. Krim, for eksempel. Massevis av bøker i denne sjangeren går unna som "hakka møkk" uansett sidetall, iallfall for meg.
De fleste av bøkene jeg har lest har jeg brukt tid på å sondere innholdet på, og da ser jeg enten med en gang eller over litt tid om dette er boka for meg. Den første jeg leste av Toni Morrison var kjærlighet ved første bokstav; det poetiske språket, de lange setningene med flere kommaer ga flyt og framdrift, historien hun spant ut var fengende - siden har jeg vært gjennom det aller meste av "diskografien" hennes og det er samme sak. Toni og jeg er skikkelige bestiser ;-) Cormac McCarthy sitt språk har også mye poesi i seg, dog mer korthogde setninger, mer hardhet i innholdet, men jeg klarer aldri å legge historiene hans fra meg uten kamp med søvnen.
Er lesedagsformen dau, vel, da hjelper ingenting...
Først når man har lest Jose Saramago, aner man hva som menes med "lange setninger". Har du prøvd deg på hans univers?
Nei dessverre, Saramago står skrevet i margen over forfattere jeg har fatta interesse for. Øh, det er ikke de lange setningers skyld ;-) Du skal se han dukker opp på framsida av lesebrillene om ei stund. Har du et godt tips eller to?
Jeg fikk Klosterkrønike i postkassa fra Bokklubben (den gangen i gamle dager da Bokklubben bestrebet seg på å introdusere sine medlemmer for god litteratur), og falt pladask for en forfatter jeg aldri hadde hørt om før. Siden har jeg hatt stor glede av Saramagos bøker, men Klosterkrønike står for meg i en særstilling.
Da får jeg undersøke saken ... kikke nærmere i hyllene på biblioteket her i Odda, også kalt. Takker så mye for tipset, Marit, for når setningene blir lange og kulda setter inn, da sier husfar til leselysten sin; ikke gå i bokfella men pass deg for den, så skal jula vare helt til påske igjen!
Veldig fritt etter hvem det nå var...
Lange setninger er bl.a. Virginia Wolf mester på, uten at det går ut over kvaliteten på bøkene. Husker jeg leste Orlando for mange år siden, en av setningene strak seg over nesten en side. Jeg måtte lese den flere ganger for å få med meg meningen. Men for en artig bok ;)
Hvem er redd for Virginia Wolf, he-he ;-) Husker jeg kjøpte ei bok av damen for mange år sida, etter råd fra ei venninne, men hvor den har tatt veien har jeg ingen anelse om. Shame on me, myself and I - eller de som hjalp meg under flytting dengang da...
Ser at du og jeg er noe ulike i synet på lange setninger, Steinar ;-)
Korte setninger i bøker føles ofte for meg som om jeg kjører bil i et bysentrum hvor punktumene er trafikklysene som blir røde i hvert et lyskryssene jeg kommer til. Ved bruk av kommaer flyter trafikken mye bedre ;-)
Samtidig: Jeg bidro med to lengre stykker i jubileumsboka til supporterklubben til Queens PR som feira sitt 25-års jubileum i juni i år. Det ene er reinspikka dokumentar med blanda setninger, det andre derimot, som beskriver oppveksten min i lys av oppdagelsen av QPR i desember 1975, er skrevet med korte setninger. Har lest gjennom flere ganger og jeg mener at det funker optimalt. Men, kremt-kremt, oppveksten foregikk deler av tida på lite trafikkerte gårdsveier ;-)
Min lesehastighet varierer voldsomt, avhengig av hva jeg leser og hvorfor jeg leser det. Språk er én faktor (tysk går f.eks. i sneglefart), tematikk en annen, sjanger en tredje. Det går fortere å lese romaner enn noveller, og fortere å lese noveller enn dikt. Sakprosa krever i de aller fleste tilfeller lavere tempo enn skjønnlitteratur. Om jeg leser for rekreasjonens del leser er hastigheten større enn om jeg leser i studiesammenheng, i alle fall når det gjelder skjønnlitterære verker - i studiesammenheng må jo disse gjerne analyseres. Og så videre.
Jeg leste den sjette Harry Potter-boka, som er 608 sider lang, i løpet av noen timer, mens den fantastiske diktsamlingen Crush av Richard Siken, som er ei flis på bare 80 sider, tok nesten tre uker.
Jeg kjenner meg igjen i så godt som hele svaret ditt. Ikke minst siste avsnitt. Dersom en bok virkelig fenger meg, går det lett noen hundre sider på 2-3 timer.
Vel, jeg liker faktisk Crush mye bedre enn jeg liker Harry Potter-bøkene (selv om jeg er svært glad i dem også) - den er den beste boka jeg har lest i 2014, kanskje en av de beste bøkene jeg noensinne har lest. Det er innholdet som gjorde at lesingen gikk relativt sakte. Diktksamlingen er simpelthen så ufattelig trist og rå og vakker, at den krevde at jeg tok meg tid. Jeg kunne sikkert lest den på en liten halvtime, men da ville lesingen nærmest blitt bortkastet. Rowlings bøker er derimot handligsdrevne og morsomme, og dermed er det mulig å sluke dem.
For mitt vedkommende handler det altså ikke om hvorvidt boken fenger, men om at ulike bøker krever litt ulike tilnærminger.
Eg har nok opplevd noko av det same, om enn ikkje med så stor variasjon som eksempla du nevner. Og ser ein bort frå trivielle variablar som t.d. fontstorleik, linjeavstand og antalet blanke sider pga kapittelskifte så er eg samd i at språkkvalitet og lesaren sitt engasjement er det viktigaste for lesetempo målt i antal sider.
Men eg vil ikkje, og det har vel heller ikkje du gjort, setje likheitsteikn mellom "god språkkvalitet" og "rask lesing". Enkelte bøker har mektig flott språk, men tek tid å kome seg igjennom fordi ein må stoppe opp og tenke undervegs, kanskje endåtil lese opp att eit avsnitt.
Når det gjeld det du kallar trivielle variablar, så opplever eg at det har mykje å seie. Skriftstorleik, linjeavstand, kor lange linjene er og kvaliteten på trykket er eg veldig kjenslevar for. Eg har gitt opp bøker på grunn av slike problem, men klart å lese dei fint når eg har funne ei betre utgåve.
Skriftstørrelse og linjeavstand har mye å si for meg. Det samme har setningenes lengde. Bøker med lange setninger/mange bisetninger, synes jeg har et minus, rent språklig. Selv om dette hittil ikke har medført at jeg har gitt opp noen bok. I de tilfeller jeg har avbrutt en bok, har det vært pga det innholdsmessige.
Både bokas innhold, språkkvalitet og leserens engasjement betyr mye mht lesehastighet, etter min mening. Selv blir jeg lett frustrert når jeg leser bøker med lav språkkvalitet. F-eks dersom forfatterens budskap formidles såpass dårlig at jeg flere ganger må lese avsnitt om igjen. Jeg har erfart at endel forfattere er dyktige til å formidle komplisert stoff på en lettfattlig måte. Men som du sier, jeg setter ikke automatisk likhetstegn mellom god språkkvalitet og rask lesing. Jeg har lest mange bøker med godt språk, som det har tatt tid å fullføre, fordi innholdet har vært sterkt eller tankevekkende.
Sist sett
