Bokelskere.no

Jeg elsker å lese, jeg har lest siden jeg var liten. Dette medførte også stor trang til å skrive selv. Så for meg selv i skjul skriver jeg. Jeg elsker det, jeg vet ikke om jeg er direkte god, ettersom at ingen har fått lese hva jeg skriver. Men jeg ånder for å skrive. Det hjelper meg å lette på trykket etter hverdagene. Det er en ting jeg har lyst å bli når jeg blir stor, det er forfatter. Det er min absolutt største drøm. Jeg skriver fortellinger som begynner å bli på mange mange sider, og har et hode som er proppfylt med ideer. Og jeg tror det er andre her inne som har det på samme måte :) Vi blir inspirerte av hva vi leser, men jeg tror rett og slett noen av oss (jeg er det) er for redd til å sende inn manuskripter i redsel for å få avslag og dårlig kritikk. Jeg vet jeg ikke er noe mester, men det hadde vært min absolutt drøm.
Så hva jeg prøver å få i gang her er: Har du det på samme måte? Vet du om skrivekurs for kreativ skriving? Har du gitt ut bok? Hvordan var det i så tilfelle? Og hva tenker dere om temaet? Jeg vet det er mange der ute som har så fantastiske ideer, at om de hadde blitt en bok, så ville de blitt lest i massevis! :)
(Unnskyld for rotete innlegg)

Jeg har skrevet tre slektsbøker , 2 på norsk og en på engelsk, men det teller vel ikke..

Hvorfor ikke i grunnen ? Bok er bok!

Blir neppe med i Forfatterforeningen av den grunn... De krever nok andre kriterier...

Mange som skriver slektsbøker, og hos oss er det 4-5 stk før meg som har skrevet kun om sin egen familie, men da de også er slektninger, har de bidratt med egne opplysninger og skrevne materialet.

Slekstbøker er visstnok en form for kulturhistorie, sies det....Da har jeg gjort mitt på kulturens vegne med en bok på 170 sider og 200 bilder, bok nr 2 med 280 sider og 400 bilder og den tredje på engelsk med ca 500 bilder og 320 sider...

Problemet med slektsbøker er at veldig mange, både nyere, men spesielt eldre fotografier er uten navn, tid og sted når de er tatt. Jeg hadde tre ganger innlegg i lokalavisa hvor jeg etterlyste info om gamle bilder fra USA, for selv de slektningene der borte hadde ikke peiling på hvem de er eller var.

Jeg er så heldig at en av våre forfedre der borte var med i gullrushet i Alaska i 1898, tipper sammen med bl.a Onkel Skrue og Sleipe-Simon, og han skrev en dagbok om dette på norsk. Denne dagboka ble oversatt til engelsk ca 1900, og jeg har fått en kopi av den engelske versjonen som jeg selvsagt har lagt inn i den engelske versjonen. De der borte håper å finne den orginale norske også.

Ellers så fikk jeg for en del mnd siden fra min firmenning i Minnesota en norsk versjon av Heimskringla, skrevet på norsk, men utgitt i Chicago i 1910. Den er det ikke mange som har her i landet....Boka hadde vært i den amerikanske familein eie siden 1910, og nå er den altså her.

Trønderavisa skal lage en artikkel til jul som heter Onkel i Amerika, og de er VELDIG interessert i både boka og ikke minst dagboka til han gullgraveren....Det burde vært gjort et mer seriøst forsøk på å få til et egen samling med slike ting her i Norge, og jeg er sikker på at Sons of Norway både i Norge, USA og Canada kan hjelpe til. Her er det sikkert mange ukjente skatter som ligger rundt omkring og bare venter på å bli oppdaget...

Altså, jeg blir 50 i februar....Grunnen til at jeg bygynte å skrive slektsbok, er at jeg leste i Trønderavisa i 2008 at en mann ved navn Tor-Odd Visth hadde skrevet en slektsbok om Vistslekta, og den var på 580 sider....Den har jeg selvsagt et eks av hjemme...Jeg ringte ham og spurte om vi var med der, og gav ham en del navn. Dagen etter ringte ham meg opp, og fortalte at det er to Vistslekter, og begge kommer fra Inderøy i Nord-Trøndelag, ca 20 km nord for Levanger hvor jeg bor.

Han hadde skrevet om sin egen slekt, og det var den andre Vistslekta som vi tilhørte, og de kom fra gården Mellom-Vist eller Vistaune. Det var altså IKKE vår slekt han hadde skrevet om...
Etter å ha tenkt en stund over saken, sa jeg til meg selv at da skal jeg skrive den slektsboka sjøl...

Problemet er og var at jeg hadde lite eller ingen kunnskap om min fars familei, og få bilder. Derimot hadde jeg en drøss med bilder, info osv om min mors slekt, og siden min mor den gang var i livet, kunne jeg spørre henne samt en del andre eldere folk som det viste seg også hadde hatt interesse for dette temaet. Da var det bare å begynne å samle sammen materialer her og der, og det ble en del besøk medbringende gamle bilder osv.

Likevel kunne ikke de alt om oss, men de fortalte at vi hadde slekt i USA, og jeg ble fortalt at Digitalarkivet.no er et godt sted å begynne. Jeg la inn info på engelsk der, og det er slik at når vi i Norge sover, er de våkne i USA, og etter en stund fikk jeg napp. Etterpå var det vare å skrive til han som jeg fikk adresen til, og hans mor hadde en del opplysninger. Etter hvert ble det en del mail og bilder osv frem og tilbake, og en av de slektningene der borte hadde OGSÅ skrevet om vår slekt, men de hadde mye mer info enn det vi hadde selv....Dere info var helt tilbake til 1570, og vi hadde bare så vidt kommet til 1820....

Du er likevel kvalifisert til tittelen forfatter, vil jeg si ;-)

Spørs hva de sier i Forfatterforeningen som sådan...

Jeg har i en årrekke skrevet mye selv, men har aldri vært i nærheten av noen utgivelse. En del av det jeg har skrevet, har vært inspirert av ting jeg har lest, og noe har vært inspirert av opplevelser. At det ikke har blitt noen bok ennå, skyldes mye det samme som du selv sier - jeg har ganske enkelt ikke våget å sende inn noe manus. Det skyldes også at jeg ikke helt klarer å bli enig med meg selv om hvilken sjanger jeg skal satse på. Likevel er målet mitt å få gitt ut noe en gang i fremtiden. ...........Angående skrivekurs: Jeg vet at det i byen jeg bor i nærheten av (Bergen) finnes noe som heter Skrivekunstakademiet,- de arrangerer visstnok kurs i kreativ skriving med jevne mellomrom. Og på Facebook er der en side med navn "Forfatterskolen" - der jeg er medlem. De tilbyr også skrivekurs. Jeg har hittil bare tatt et kort, gratis nettkurs der. De mer omfattende kursene koster en del penger. Lykke til med skrivingen videre :)

Tusen takk for tipset! :) Får håpe du gir ut noe tilslutt da! :D

Vi må aldri oppgi å håpe, ei heller det å ha våre drømmer. Den som ikke tillater seg drømmen, kan heller aldri se den gå i oppfyllelse!

"Det er den draumen me ber på, at noko vedunderleg skal skje" (Olav H. Hauge) ;-)

Hei! Olav H. Hauge har jeg stor sans for. Erindrer ikke om jeg har lest dette av ham, eller hvor i hans verker dette "gullkornet" befinner seg, men uansett:
Takk skal du ha!

På vestlandet er dette i alle fall det mest kjende bruksdiktet ved konfirmasjonar, bryllaup og så vidare. Det heiter vel berre Det er den draumen. Trur det finst i samlinga Dropar i austavind. Ein kuriositet eg nyleg lærte om dette diktet er at det opprinneleg vart skrive i fortid, altså Det var den draumen me bar på, og så vidare, noko som gjer det til eit heilt anna dikt, utan håp.

Takk! det siste har du fullstendig rett i ! Og diktet har jeg hørt ( nettopp ved slike anledninger du nevner). Dersom det er i den samlingen du nevner, ja, så vet jeg positivt den er her i huset. Men huset er stort , noe som ikke gjør det mindre vanskelig å finne frem i bok-samlingen som har lagt fryktelig på seg gjennom år. Kunne den muligens finnes i Norges nasjonallitteratur, det burde den!
Det slå meg nok en gang, hvor lyrikk og poesi gjør seg fordelaktig på ny-norsk. Språket er vakkert, og jeg har da avlagt eksamener nok til å kunne beherske det. Men, det har jeg i fransk også, om du forstår. Vakre språk å lese,høre på, men å skrive på dem. Det blir noe helt annet. Før noen sender inn protester: Jeg mener på ingen måte at Ny-norsk er et "fremmed-språk" på linje med fransk! Nevner sammenligningen bare i et ønske om å kunne skrive på disse "musikalske" språk. Altså ingen innbydelse til debatt!
Takk, Mads for din opplysning. Den var verdifull.

Nynorsken har vel fått stempel som eit sidrompa bondespråk, men samstundes har den også dette med at det skal vera noko meir vakkert enn bokmål, noko eg trur har meir å gjera med at det kan oppfattast som eksotisk. Bonderomantisk muligens. Personleg mislikar eg sterkt desse rurale konnotasjonane. Det blir som med dialektbruk i reklame. Når det er landbruksprodukt som skal selgast, så går ein heilt over bord med denslags. Både poesi og nynorsk er jo allereie ting som er belemra med ein del fordommar. Sjølv har eg vanskar for å seie sikkert at anten bokmålet eller nynorsken er noko vakrare enn parallellspråket sitt, men var det ikkje VG som kåra "kjærleik" til det vakraste ordet på norsk?

PS: Og om ikkje det var klart, så er det fordommane mot bønder som er underlaget for dette her.

Det var interessant, dette her. Eg kjenner sjølv ein bymann frå Stavanger som har gått over til Nynorsk, muligens av din generasjon, men eg trur også me dels snakkar om litt ulike sider av saka her, kanskje grunna min måte å uttrykke meg om saker på i generelle termer. Det er uansett slik at språkleg estetikk er subjektivt, og eg legg i grunnen også berre fram måten eg sjølv ser det på. Kanskje utdjupar eg litt meir seinare, når eg får tid.

__
Utdjuping:

Eg har kanskje aldri opplevd at ein debatt har noko hensikt for dei som deltek i han. Eventuelt kun for dei som høyrer på, men det er på sida. Difor var det i alle fall ikkje meininga å starte ein debatt.

Det du seier om by og land, og at konservativt bokmål kan bli oppfatta som noko negativt, det er jo eit vesentleg poeng. Kanskje er det fordi det er eit avvik frå det ein oppfattar som den språklege norma.Språk er jo identitet, og med ein gong ein avviker, så kan det tolkast som at ein prøver å gjera det til eit "statement". Eg har ikkje noko problem med konservativt bokmål eller riksmål, men det er klart at når ein byrjar å skrive "nu" og denslags, så blir det jo litt lada.

Det at somme meiner nynorsk er eit godt egna språk til litteratur, det kan eg forstå. Nynorskandelen er langt høgare blant prisvinnande litteratur enn i befolkinga elles. Og så har me ein som Jan Roar Leikvoll, som skreiv skjønnlitteraturen sin på nynorsk, men elles var han bokmålsbrukar. Men til og med han, ein gong eg hørte han snakke om litteraturen sin, vart ubekvem når det kom frå ei i salen at "nynorsk er et vakkert språk". Fordi det igjen spelar tilbake på det at nynorsk er godt egna for dikt, og dermed implisitt skulle vera mindre egna for andre ting. Slik blir sjølv eit kompliment noko som kan lugge litt hjå somme nynorskingar. ;-)

__

Men vidare, så er det sikkert mange som har betre greie på dette med språk og identitet enn meg, samt dette med korleis det har seg at ein oppfattar eitt språk som vakrare enn eit anna, og så er det, som du seier, vel så viktig å beherske det språket ein har, for at det skal verte vakkert og/eller klart og tydeleg, eller kva ein no har som ideal. Men eg kjem også til å tenke på korleis enkelte namn blir sett på som vakrare enn andre, og korleis dei namna ein forbinder med svigermorgenerasjonen ofte ikkje framstår så estetisk velklingande som dei av eldre generasjonar, men no er kanskje namn meir belemra med eins eigne assosiasjonar enn kva språket i seg sjølv er.

Eg lurar imidlertid på om det er ein forskar som heiter Ivar Utne som uttalar seg om namn i ny og ne, og trekk fram visse vokalar som meir velklingande enn andre, så det kan vel vera noko i det, om nynorske diftongar og slikt kan ha meir musikalitet i seg. Men det er vanskeleg å sjå slikt i sitt eige språk.

Eg er temmeleg viss på at det er lettare å gå frå nynorsk til bokmål enn omvendt, berre grunna at eksponeringa for språket er så mykje større. Men det kjem jo an på motivasjon, sjølvsagt. Eg har i mitt vaksne liv budd i Bergen og Oslo, men kjem frå ein liten vestlandskommune, der eg hugsar at fleire av mine nynorskskrivande medelevar gjekk over til bokmål så snart dei var gamle nok til å velge. Sjølv hadde eg eit år betre karakter i sidemål enn i nynorsk.

Om eg får velge hovudmålet til mi eiga dotter trur eg på å velge nynorsk, fordi bokmål uansett kjem så mykje lettare inn. Men så spørs det kva moglegheitene er for denslags her i Oslo. Det er uansett eit par år til enno.

Og når det gjeld Rage, så er nok det eit jærsk namn, ja, og ikkje spesielt vanleg på landsbasis. Ellers kan eg jo seie så mykje som at konvertitten eg nevnte ga ut ei diktsamling på nittitalet som han vann ein språkpris for, og eg deler etternamn med han, men det har med min relasjon til dotter hans å gjera.

Og tid, ja. Det skulle ein jo alltids hatt meir av.

Boka heiter Ei kvit stille, og namnet er Knut Rage.

Og, ja, som du seier, det er gjerne andre variablar som spelar inn i val av språk. Eg trur det finst ein eller to nynorskelevar i grunnskulen i heile Oslo nett no, men eg kjenner jo ikkje til korleis dei organiserer det.

Uansett, når forskninga tilseier at det å mestre både bokmål og nynorsk jamgodt kan gi somme av dei same kognitive fordelene som andre tospråklege har, så er det tunge argument for å ta begge språk alvorleg medan ein er ung, så sant ein har moglegheita (og det har ein jo i teorien uansett).

PS: Og elles når det gjeld å lese og skrive på nett, så er det jo like viktig korleis ein vert lesen som korleis ein skriv.

Ja, det er jo ein medley av språk du nevner her. Takk for interessante døme.

Det som ofte kan vera påfallande er jo kvar ein nyttar dei ulike språka. At teikneseriar skal vera på bokmål er jo gjerne ein uskriven regel (moglegvis av kommersielle hensyn). Kan ikkje hugse sist eg såg ein på nynorsk, eller dialekt for den saks skuld. Men eg meinar at ein ei tid kunne abonnere på Donald Duck i nynorsk utgåve. Av ein eller annan grunn fekk eg lyst til å lesa det nett no, for å sjå korleis det vert. Eg las bokmålsutgåva i store deler av oppveksten, men at det skulle finnast på nynorsk fall meg ikkje inn.

Anglifiseringa av arbeidslivet og samfunnet for øvrig er jo elles velkjend stoff. Somme snakkar om snikislamisering, men snikanglifisering er jo faktisk noko.