Bokelskere.no

Det er noe med Kjærstads forfatterskap. Noe annerledes. Noe grensesprengende. Vi leser og tenker at JA!

Det ER kanskje mulig!

Å gjøre det helt umulige.

Jeg er brødrene Walker handler om en gutt i puberteten som vokser opp på Frogner. Åja! Sier du. En ny sånn Beatles-bok!

Å nei!

Dette handler om å forske i noe så ufattelig som Havet. Om å være 15 og kjenne tre uoppnåelige jenter holde ballene dine mens regnet strømmer nedover ansiktet ditt. Om å redde et ekteskap. Om å finne en gutt som er borte. Om å finne ut hvem som gjør bøker om til sprengstoff.

Og allerede nå har jeg forstått at det er umulig. At det å gi denne boka den omtalen den fortjener, faktisk er et helt utenkelig prosjekt.

Så la meg bare si:

Hvis du blir pirret av puslespill. Hvis du liker å starte med en liten brikke og se hvor den leder deg (uten å titte på bildet på lokket). Hvis du er opptatt av livets mysterier, av hvordan en gutt på 15 år kan redde en verden fra å bryte sammen. Vel, da er du på vei til bokhandelen eller biblioteket allerede.

Og hvis du er nysgjerrig på hvordan Odd Marius Walaker kan være Brødrene Walker. Eller hva Tuvalu-opplevelsen er for noe. Eller hva det vil si å å være stappfull av ch´i. Eller hvordan man sier Ooooooj! med øynene. Eller hva en holoholo-ekspedisjon er. Eller hva det betyr at noe er fallingwater.

Vel, da har du ma-ma-masse å glede deg til!

Det jeg liker best med Kjærstad er hvordan han skriver og hva han skriver kommer liksom i andre hånd :-) For meg er måten han bruker språket på som å få en vitaminsprøyte rett i hjernen. Jeg får overskudd og får lyst til å gå ut å jogge en tur hehe

For meg er det begge deler. En vitamininnsprøytning absolutt. Men både i forhold til innhold og språk. Kjærstad har et slags livsprosjekt å forsøke å titte bakenfor selve tilværelsen. Han forsøker å slå sprekker i det vi ser rundt oss for å avsløre nye lag, nye sammenhenger. Til dette bruker han språket som verktøy. Ofte må han lage egne ord, sette ordene i språket opp mot hverandre eller legge uvante betydninger til ordene, for å nærme seg dette nesten umulige prosjektet. Men så handler mange av bøkene hans om nettopp dette: Å greie det umulige. Jeg tror det er derfor jeg alltid føler meg inspirert etter å ha lest Kjærstad. Fordi jeg også begynner å tro at det er mulig for oss "vanlige mennesker" å få til noe ekstraordinært. Det inspirerer!

Dette var veldig godt sagt og jeg slutter meg til Kjærstadtilhengerne på nytt etter å ha blitt litt skuffet over "Tegn til kjærlighet". Jonas Wergeland-triologien var flott lesning og "Brødrene Walker" var også Kjærstad på sitt beste synes jeg. Han liksom leker med språket og persongalleriet er så fascinerende.

Haha, min venn. Nå har vi et helt nytt ordforråd å ta av neste gang vi møtes.

For meg var dette en liten nedtur. Enkelte partier er glimrende, mens synes boka som helhet ikke helt fungerte for meg.

Kjærstad har skjemt meg bort med veldig gode bøker, og derfor ligger lista høyt. Forføreren er en av mine absolutte favorittbøker, og også Kongen av Europa setter jeg høyt.

For meg ble denne boken litt for eksprimentel, språkmessig, og jeg følte heller ikke at historien som helhet fikk meg inn i den Kjærstadiske verden, som jeg er så glad i. Men innimellom glimter han til.

Innledningen er dog genial.