Leseperiode: mandag 3. november - søndag 16. november
I denne perioden leser vi resten av romanen, dvs.:
ÅTTENDE KAPITTEL - SEKSTENDE KAPITTEL
Diskusjonstråden kan brukes til innlegg og diskusjoner om Ukjent soldat,
forfatteren (biografi o.l.), forfatterskapet etc.
Andre relevante diskusjonstråder:
(1) LESESIRKEL 14/15. Nn2: "Ukjent soldat". TRÅD 1
LESESIRKEL 14/15 (Lesesirkelens hovedtråd)
Viser 51 svar.
I Uroens bok, som jeg fullførte i dag, gjør forfatteren, Fernando Pessoa seg noen refleksjoner om soldater i krig, refleksjoner som går rett inn i vår diskusjon om Ukjent soldat. Her er portugiseren Pessoas tanker om den ukjente soldat:
«Han døde for fedrelandet uten å vite hvorfor eller hvordan. Hans offer hadde æren av å være ukjent. Han ga sitt liv med hele sin sjel; av instinkt, ikke av plikt; av kjærlighet til fedrelandet, ikke av bevisstheten om det.
(…)
Han er like anonym som instinktet som drepte ham. Han hadde ingen tanke for at han skulle dø for fedrelandet; han døde for det. Han bestemte seg ikke for å gjøre sin plikt; han gjorde det. Hans sjel var navnløs, og derfor bør vi heller ikke spørre etter det navnet han brukte for å merke sin kropp. Han var portugiser; og ettersom han ikke var en bestemt portugiser, var han portugiser uten grenser.
(…)
Ingen statue eller minnesten skal berette om denne mannen som var oss alle. Fordi han er hele folket, må han ha hele landet som grav. Hans grav skal bli hans erindring, og hans minnesten skal være hans eksempel.»
Tankevekkende – og spennende å finne referanser til noe en har lest, i andre bøker. Den ukjente soldat er universell.
I går ble siste side lest i Ukjent soldat. Jeg er veldig glad for at jeg har lest denne fantastiske boken, tiltross for de grusomme beskrivelsene fra fronten i krigen. Det var til tider fryktelig vondt å lese om disse unge mennene som kjempet, sultet og måtte bøte med livet sitt. Boken ville jeg nok hverken ha kommet over eller lest om det ikke hadde vært for dere og lesesirkelen vår. Det har vært både lærerikt og opplysende lesing.
Tittelen på boken som jeg ikke forsto helt i starten syntes jeg nå er veldig treffende. Vi har møtt mange soldater i historien uten at vi har blitt kjent med dem. Allikevel har forfatteren latt oss bli kjent med noen og de ble jeg veldig glad i. Kanskje det var på grunn av all grusomheten at det føltes godt at noen av personene trådte frem med sin personlighet.
At Linna har deltatt i krigen selv er vel en av grunnene til at historien om de finske soldatenes liv i krigen blir så godt beskrevet. At han i tillegg skriver meget godt gjør at denne boken blir noe av det beste jeg har lest.
Takk for alt dere har delt med dere i tråden.
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
Tusen takk til alle dere som har skrevet flotte innlegg her, som motiverte meg til at jeg tok fram boken igjen, og som jeg fikk lest ferdig i formiddag! Er så glad for å hatt denne leseopplevelsen!
I begynnelsen syntes jeg at det var lite fokus på personene, og at jeg følte at forfatteren var hovedsaklig opptatt av å vise oss grusomhetene i en krig, og derfor skulle det ikke være noen hovedpersoner, de skulle framstå som "ukjente soldater". Men dette endret seg veldig utover i boken. Har lest at orginalutgaven inneholder flere finske dialektformer, slik at karaktertrekkene blir mer framtredene, og det blir da lettere og forholde seg til den enkelte. Allikevel synes jeg at replikkene i seg selv, uten dialektform gir en utrolig bra karakterisering av personene. Det er typiske unge menn i dette maskingeværkompaniet, med et mangfold av personligheter som er "hovedpersonene". Forfatteren gir oss også flere personlige opplysninger om flere, feks "Rokka",han er gift med Lydia, og har flere barn. Koskela er 31 år. Det er flere slike opplysninger i boken, noe som gjør meg nokså sikker på at disse soldatene er personer som forfatteren har kjennskap til. Når han beskriver "henrettelsen" av de to unge mennene, som ble holdt fanget i badstua, kan det tolkes veldig tydelig ,han skriver at den ene mannen er i tretti/førti årene , mens den andre er 25, for meg virker det veldig bevisst, dette er en person han har kjent. Og som noen andre har nevnt så er forfatteren på samme alder som disse soldatene, for meg bidro ihvetrfall alle disse "små" opplysningene til at historien ble veldig sterk. Det er en historie så sterk skrevet og som viser oss krigens nakne ansikt, sett med den "kjente soldat " sine øyner!!
Uff, dette ble veldig rotete, men jeg håper at dere forstår hva jeg mener, er dessverre ikke noen god skribent som det fleste av dere andre! Men det virker som mottoet er ,"det viktigste er å delta"!! Så derfor føler jeg meg trygg på å dele dette med dere:-)
Tusen takk! Du er en skikkelig sosialpedagog, vet hvordan man fyller" gryta med selvfølelse" til andre:-) En utrolig fin egenskap!
Da er jeg ferdig med boka, og i likhet med Kjell K må jeg si at dette er noe av det beste jeg har lest! Takk til dere alle for et lærerikt følge underveis i et historisk landskap jeg kjente lite til fra før!
Jeg ser at boka er filmatisert to ganger, og det ligger en del klipp på youtube fra filmatiseringen i 1955, bl.a. dette . Fant også en filmatisering fra 1985 som muligens er en hel TV-serie - den varer over 3 timer. Den har finsk tale og engelske undertekster. Jeg har ikke sett den, så jeg vet ikke noe om kvaliteten, men tenker å prøve den ei helg med litt bedre tid enn i dag. Hører gjerne fra dere hvis noen av dere har sett den, om den er verd å bruke tid på.
Så fant jeg denne artikkelen fra Aftenposten Innsikt som omhandler finske krigsbilder som ble frigitt etter 60 år. I Ukjent soldat beskrives at soldatene hele tiden får for lite mat og hvordan sulten herjer. Dette gjaldt også på sovjetisk side, og det går fram av artikkelen at det noen ganger førte til kannibalisme.
En spesiell takk til Karin J som foreslo denne boka som felleslesing!
Da er jeg også ferdig med boka. Har lest gjennom innleggene og må bare si så mye bra dere har skrevet. Det er ikke så mye mer å si, men for en fantastisk leseropplevelse!! Jeg har virkelig nytt denne boka, syns språket er nydelig og persongalleriet fascinerende. Ble rett og slett glad i flere av personene. Noen fremtrer tydeligere enn andre, men allikevel støtter jeg det flere av dere sier at her er det ingen egentlig hovedperson. Krigens meningsløshet gjennomsyrer boka mer og mer ettersom historien skrider frem. Det er ingen mening i de grusomhetene som utspiller seg. Allikevel er boka full av varme, kameratskap og humor. Flere ganger har jeg tatt meg i å smile eller humre for meg selv. Men jeg har også holdt pusten for det har vært nervepirrende flere ganger. Likte også særlig godt at våre etterhvert så kjære soldater blir renvasket av forfatteren på slutten. Nei denne fortellingen blir ikke glemt, jeg er så glad for at det var denne boka som ble valgt i felleslesingen så takk for det og takk for følget:-)
Det er jo ikke soldatene som vil krig. DE er bare nødvendige brikker i lederes kyniske spill om makt og ære. Som "fader" Holberg (Ludvig Holberg ) sa det lenge før- de virkelig "store kriger " i vår tid hadde rukket å finne sted:" Det er jo urimelig at folk skal gå hen og myrde dem man ikke kjenner". OG slik tolker jeg også Väinö Linna på slutten av boken.
Da har jeg lest Ukjent soldat
Konklusjon: En av de beste romanene jeg har lest.
Jeg var ikke helt sikker på om jeg kom i mål med lesingen av denne boka. Først og fremst på grunn av andre presserende gjøremål som gjorde at det ble liten tid til å lese. Heldigvis var fortellingen så besnærende at jeg bare måtte lese videre og videre. Men det tok jo ganske lang tid, over tre uker.
Det har heller ikke vært tid til å lese sekundærlitteratur (på nettet, siden jeg ikke har noe i hyllene) om boka, forfatteren, Finlands historie.
Men så er det heldigvis mange kunnskapsrike og skriveføre deltakere i denne lesesirkelen. Jeg har tatt meg tid til å lese innleggene i både denne og den forrige tråden. Svært lærerikt og opplysende.
Takk til dere alle. En spesiell takk til Lillevi, Rolf, Marit og Odin. Flinke folk.
Jeg kan ikke se at det er noen fremtredende hovedperson i romanen, så jeg føler at det er selve krigen som har hovedrollen. Og Linna beskriver denne rollen ved å fortelle om mange soldater og mange skjebner, noen mer portrettert enn andre, spesielt de som er med i (nesten) hele boka og krigen.
Men det er én situasjon og én soldat jeg kommer til å huske temmelig lenge:
Unggutten Hauhia på vakt i skyttergrava. Nysgjerrig og uforsiktig.
Det er nok gjengivelsen av Hauhias (uferdige) brev som blir både nærgående og sørgelig:
"Jeg er ute ved fronten nå. Her smeller det friskt. Vi kom i går kveld, noen andre gutter og jeg, og nå står jeg på vakt. Jeg husket ikke på å spørre løytnanten om feltpostnummeret, men jeg skal sette det til slutt, siden. Her ligger det lik rundt omkring. Det er ikke lenge siden de ble skutt, men de er fulle av mark alt. Salt kjøttet godt, hvis dere sender meg noe. Pakkene er lenge underveis. Akkurat nå begynte det trommeild mot nabostøttepunktet. Vi skal dit snart, men vær ikke bekymret, jeg klarer meg nok . . . "
Hauhia er i alle fall (ungdommelig) optimistisk ("jeg klarer meg nok"). Er han allerede blitt kynisk og avstumpet? En soldat må kanskje være det. Han virker overmodig (hybris) og ubekymret.
Innholdet i brevet er ganske makabert: Lik fulle av mark. Og galgenhumoren er også tilstede. Om den er tilsiktet fra Hauhias side, vet jeg ikke. Han får jo i alle fall fram at kjøttet han eventuelt får tilsendt må være godt saltet. Slik at det ikke går med det som med likene.
Linna benytter mange flotte fortellergrep, og jeg liker både språket og stilen i "Ukjent soldat". Jeg forutsetter at romanen er minst like bra på originalspråket.
Terningen er kastet: 6
Kjell k. Kan liksom ikke bare tilegne din omtale kun en stjerne (altså "godt sagt"). For meg personlig er dette en glimrende omtale (hva nå glimrende i en slik sammenheng måtte bety?), men : Jeg har stilt meg noe passiv til slike lesesirkler, ikke fordi jeg er i mot opplegget, langt der i fra! Jeg har også holdt meg feigt borte fra såvel forslag som avstemmingen. Det kommer av redselen for å forplikte meg , konsentrer meg om en bok som jeg muligens ikke kan bli dyktig nok, saklig nok , eller "oppegående nok til å kunne være med å diskutere , analysere, legge inn riktige sitater, sette meg grundig nok inn i, bli en verdig deltaker , om man vil. Og ende opp med en subjektiv konklusjon i en omtale av boken som på demokratisk vis er stemt fram. Men, det jeg har vært mest redd for er tiden mest redd for er at jeg nå leser så uhyggelig sent, noe som for meg ikke bunner i en travel hverdag med forpliktende gjøremål , heller til evnen til konsentrasjon. Men, så kommer du -initiativtakeren- og erkjenner at du brukte over tre uker selv om du (heldigvis) fant boken så besnærende at du måtte igjennom den tross sitat): presserende gjøremål. Og da går det opp for meg, dette kan jo jeg og være med på. Denne farten kan til og med jeg holde. Terningen har jeg allerede kastet. Omtalen kan jeg la være, for det ville bare bli en essens av andres diskusjoner underveis, og de kommentarer, konklusjoner og omtaler andre har lagt for mine føtter, rundet av med din her og nå.
Det er så flott at du kommer med et du siterer et brev fra en ung soldat, blant de mange, et brev som er til å gråte over. Samt at du nevner den galgenhumoren Linna viser han behersker så godt. Og spørsmålet du reiser om" han allerede er blitt kynisk avstumpet ?". Ingen kan la vær å huske ham og hans ord, like lite som noen kan glemme alle de andre skjebnene , replikkene i denne skjønnlitterære krigsreportasjen.
EN annen ting som kan ha spilt en rolle for min passivitet i begynnelsen, jeg hadde jo lest boken før, faktisk i ungdommens dristige år. Jeg trodde jeg hadde lest den før. Jeg hadde ikke det! Bladd i gjennom den, ja , nok til å gi et utslettelig inntrykk, det vet jeg. Men virkelig lest den hadde jeg nok ikke. Er det så at -kan hende mest :de beste bøkene- bare må leses to ganger
(minst !)?
Jeg vil også takke for mange gode kommentarer underveis, som du må jeg -særlig i sluttfasen-trekke frem særlig tre, som også du nevner: Lillevi, Marit og Odin ! At noen er så rasende flinke skremmer meg, på et vis. I samme bukett havner selvfølgelig du Kjell k. både for din omtale her, fordi du tok deg av arbeidet med å administrere det hele, til de som valgte denne boken og til de som ga sine stemmer på den. Uten alle dere, hadde jeg nok enda hatt boken såvel i mitt bakhode og i mitt bibliotek, og gått rundt og trodd jeg virkelig hadde lest denne boken!
Det er herlig å kunne takke for noe en kan stå inne for! Og den varmen dette gir, kan komme godt med i en svart november. I kveld fyrer min hustru i peisen!
Tusen takk for hyggelig tilbakemelding.
Ha en fin kveld foran peisen!
Herlig, Kjell, herlig!
Ja da er jeg altså ferdig med bøkene jeg også. Jeg er glad jeg ikke ga opp underveis fordi jeg sitter også igjen med en godfølelse for boka. Jeg misliker krig og den grusomheter, men synes jeg fikk et lite innblikk i det som kanskje gjør at menn går i krigen, blir værende og ofrer livet for fedreland og folket. Godt fortalt med mye humor og snert. Det er vel viktig i en slik vannvittig truende situasjon som krig er. Før jeg gikk løs på bok 2 søkte jeg litt rundt på nette om både forfatter og bok. Dere har sikkert selv gjort dere kjent med forskjellig historisk stoff rundt tidsepoken, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke kunne noe om denne krigen fra før og om Finnlands rolle. Denne linken hjalp meg i alle fall til å få et bedre utgangspunkt for del 2 av romanen. Her er adr: [http://www.astridterese.no/tag/vaino-linna/][1]
Glad jeg leste boka! :)
No når siste side er vendt i "Ukjent soldat" er eg glad for to ting:
- at eg faktisk har lese boka og - at eg no er ferdig med den!
Eg er glad for å ha lese ei bok som etter det eg har forstått har vore viktig for det finske folket, og som har fått mykje god omtale.
Eg er einig med Lillevi og andre i at boka har ei positiv vending etter kap sju. Krigshandlingane er ikkje så framtredande og vi får vere meir saman med soldatane, fedrene, sønene, ektemennene i deira krevjande situasjon - og alt det vonde og vanskeleg dei må takle. Ein viss porsjon humor og ironi gjer sitt til å løfte både dei og meg.
Mange av karane framstår som sympatiske, men kanskje Rokka er den som vil sitte i minnet lengst.
Om målet med denne boka har vore å få fram at: Krig er meiningslaust!, så har Linna greidd det!
På,s 341 i mi utgåve står det:
Nå er det ikke mer....Nå er det slutt...
Jorma Karilouta hadde betalt sin tributt til den felles menneskelige dumhet.
Linna har fått godt fram kva krigen gjer med dei som vert sette til å utføre den!
Krig er tap!
Ja, nettopp! Så bra at du løfter frem dette sitatet (jeg fant det ikke igjen). Synes det sammenfatter, så enkelt og presist, kjernen i hele Linnas budskap (slik jeg oppfatter det).
For å pirke litt, så mener jeg ikke at boken tar en positiv vending etter kapittel 7, bare at den tar en vending. Når du sier positiv, mener du da at boken blir bedre, eller lettere i betydningen ikke så grusom. Personlig synes jeg boken var gripende god tvers igjennom. Glad for å ha lest den; den har vært i mitt hjem i førti år.
Eg trur eg ville sei at dei kapitla som inneheldt scener som ikkje var så dominerte av skildring av kamphandlingar og krigsscener var lettare for meg å lese, litt mindre krevande. Opplevde det som positivt at det mellommenneskelege fekk større plass der, og at det tok bort litt av brodden av alt det grusomme i krigen.
Og at boka er god, ja, utan tvil!
Boka er lest ut. Merkelig utvikling: I første del hadde jeg følelsen av å ikke bli kjent med aktørene i historien - de framsto som typer alle sammen. Men da jeg hadde lest siste side, følte jeg at jeg kjente alle sammen - både de falne og de gjenlevende. Er det bare meg, tro, eller skyldes det et genialt forfattergrep? Terningkastet venter jeg litt med, tror jeg.
Jeg oppfatter, som deg Marit, at boken endrer karakter etter kapittel 7. Men jeg oppfatter ikke endringen som merkelig:-)
Jeg tenker omtrent sånn:
I de syv første kapitlene er det den nærmest endeløse fremrykningen som dominerer. Etter en kort hvil, karene har knapt fått fyrt opp under kjelen med surrogatkaffe, så er det på’n igjen. Jeg formelig ser for meg hvordan troppene bølger frem gjennom det vakre skogsterrenget. Enkelte av soldatene trer tydeligere frem enn andre, men jeg oppfatter at her er det troppen som står i sentrum, mer enn den enkelte soldat.
Fra kapittel 8 endrer krigens gang seg, og også bokens rytme. Vi oppholder oss litt lenger på hvert sted, ved hver hendelse. Vi blir kjent med personene, blir glad i dem. Jeg er imponert over hvor levende og troverdig Linna fremstiller så mange personer, hver med sine spesielle karaktertrekk. Her er masse humor, og krigens grusomhet blir (om mulig) enda grusommere. Jeg kan ikke tro annet enn at Linna bevisst har bygd opp boken på denne måten.
Etter å ha lest boken til ende, ser jeg at den bekrefter mine første inntrykk av den. Boken forteller en viktig del av Finlands historie (også vår, siden dette er under annen verdenskrig). Men den har (minst) like stor berettelse som et smedeskrift mot krig. Den gir et rystende bilde av krigens meningsløshet og hva den gjør med mennesker. Jeg har latt terningen lande på 6.
Flott levert av deg, Lillevi. Denne betraktningen samt andre "underveis". Vennligs se mitt svar i dag til Marit Håverstad.
Så flinke dere er!
Og en makeløs observasjon du gjør, mener også jeg. En flott rapport fra fronten -og dens sammenbrudd av deg, Marit!
Du har rett i at Koskela er hovedpersonen i denne boken, om vi skal finne en sådan. Men dine iakttakelser også av ande personer ellers , særlig det at du finner denne Rokka "rett fram og folkelig". Jeg er med på den også. Linna er en meget god forfatter, her har jeg ingen tvil, men er det noen som spør seg, er han selv plassert inn i det hele? Han har alderen til det,nemlig-født i 1920. Kan det tenkes? Nå er jeg vel ikke egentlig med i denne felleslesingen, ikke var jeg med under avstemmingen , og da det kom til stykket: jeg hadde jo lest den før! Men, på grunn av kommentarer , spesielt fra deg og Lillevi, fant jeg at så nøye og ettertenksomt hadde jeg likevel ikke gjort det. Så jeg takker dere, Kjell k og andre for de gode kommentarer til slutt og underveis, at jeg leste den på ny, med helt "nye" øyne. Nå går det også opp for meg hvor flott en sånn felleslesing er. Jo, man lærer..............Jeg svarer deg, Marit fordi så mye av det du sier
samsvarer med egne tanker her, uten at jeg dermed sier at andre ikke er fullt så gode, eller tar feil.
Finland tapte det Karelske neset, det er så-men slapp å bli innlemmet i Sovjetunionen. Men var det til noen nytte for Rokka, og mange andre i lignende situasjon. Disse stakkars lidende soldatene, tapre og mer til, kjente de til sine politiske lederes finurlige spill ved å kjempe mot sin arvefiende, Sovjet, ved hjelp av tyske styrker?
O så måte synes jeg boken holder dette elegant utenfor. Nok et dyktig grep av Linna! Det er
som også Lillevi fremholder i et tidligere innlegg, det er krigens umenneskelige ansikt med
alle de grusomheter, lidelser som følger enhver krig, han så godt får fram, pluss at han som du Marit her sier , finner personer og deres skjebner -enkeltstående individer - frem fra den store
hop. Så gradvis, så forsiktig avdekkende; Mesterlig. Så jeg takker for ditt glimrende innlegg
nok en gang!
Tusen takk for hyggelige og informative tilbakemeldinger, både til deg Rolf og Marit.
Jeg prøver meg på et spørsmål: Er det noen hovedperson i Ukjent soldat? Slik jeg har lest boken, er det soldaten som står i fokus. Unge gutter fra enkle kår, som kjemper som best de kan for å overleve. Hver enkelt tegnet så levende og karakteristisk av Linna. Og i krigens perspektiv er soldaten likevel bare én i massen, en ukjent.
«Der sto de da, i et nokså møysommelig oppstilt geledd, disse mor Finlands utvalgte ofre på verdenshistoriens alter.» (s. 6). Jeg synes boken kan leses som en slags oppreisning til hver og en av disse ukjente soldatene. Det er her jeg finner bokens egentlige hovedperson, hvis jeg kan si det på den måten.
Hører mer enn gjerne hvorfor dere mener Koskela, med alle sine kvaliteter, er hovedpersonen.
Her har du nok lest mellom linjene mine, Lillevi - og funnet noe som ikke står der (heller). Jeg synes Koskela er en interessant skikkelse som jeg gjerne skulle blitt bedre kjent med - og siden han altså sies å være hovedperson i andre av Linnas bøker, kunne jeg tenke meg å lese mer av Linna.
Jeg er helt enig med deg: Koskela er ikke mer hovedperson enn mange av de andre skikkelsene i boka.
Her er forresten innledningen på bokdatabasens omtale av boka:
Boka handler om jegerkapteinen Kaarna, studenten Kariluoto og torpersønnen Ville Koskela, og er en naken og utilslørt krigsskildring, en bitende beretning full av galgenhumor og jordnær realisme.
Hvem er det som skriver disse omtalene, tro?
Ops! Ja, her gikk det visst litt fort i svingene. Beklager :-)
Synes likevel det var fint at spørsmål omkring Koskela og en ev. hovedperson kom opp. Mange små brikker som bidrar til en dypere innsikt.
Ja, det kan man undres over.
Dere, jeg kom på noe annet: Finsk er ikke min sterke side , men kan det ( i tillegg) tenkes at Koskela er et veldig vanlig navn i Finland ? Som or eksempel Olsen, Hansen o.l i Norge og Smith og Jones i USA.
At det er grunnen til at dette navnet dukker opp i Linna's bøker? At det med andre ord ikke er samme karakter som går igjen ?
Kaster dette bare ut i natten, som nå kommer listene.
Et ganske vanlig finsk navn, ja. Men ifølge de opplysningene jeg viser til, skal det være den samme Koskela. Det må sannsynligvis dreie seg om bøker som er skrevet før denne. Jeg tipper Polstjernetrilogien. (Odin, er du der ute?)
Som Rolf skriver er det Polstjernetrilogien du etterlyser. Han sier:
"Høyt mot Nord" begynner så besnærende, synes jeg: " I
begynnelsen var kjerret, grevet - og Jussi."
Denne Jussi heter Koskela til etternavn, han er bestefar til "vår mann" i Ukjent Soldat. Handlinga startet på slutten av 1800 tallet, og unge Jussi er tjenestegutt på prestegården. Vi følger han og kona når de bryter jord på en husmannsplass under prestegården.
Men Linna skreiv faktisk trilogien etter at Ukjent soldat var utgitt.
Jeg tenker på hvor forskjellig denne boka er fra Markens Grøde til Hamsun - selv om temaet er så likt. For de som har lest Pelle Erobreren fra Danmark, er Polstjernetrilogien (så langt jeg har lest til nå i alle fall), på mange vis en finsk parallell, i den betydning at man gjennom å følge en person/ familie belyser historia sett fra arbeidsfolks synsvinkel.
Foreløpig har jeg lest begge bind Høyt mot nord og bind 1 av Opprør, hvor en av sønnen til Jussi, Akseli Koskela er hovedperson. Tidsepoken omhandler revolusjonen i Russland 1917 - som også førte til opprør i Finland. Jeg skal ikke røpe hva som skjer med Akseli, men hans skjebne er endel av arven vår Koskela har med seg i Ukjent soldat. Verd å lese, absolutt!
Dette var underlig lite kjent for meg fra før. Jeg sier underlig, for Finlands historie er nær oss, og virkelig en bloddryppende klassekamp. Mens vi i Norge snakker om Menstadslaget som eksempel på at statspolitiet blei satt inn mot arbeidsfolk ser det finske borgerskapet ut til å ha myrdet rundt ti tusen revolusjonære etter at opprøret blei slått ned. Dette er det interessant å finne videre kilder på. De hvite i Finland var under ledelse av general Mannerheim, eks general i den russiske tsaren hvite styrker. Han leder jo Finlands hær og er en bakgrunnsfigur i Ukjent Soldat.
Jeg er enig i at Ukjent soldat er en kollektivroman uten en klar hovedperson. Det er tre faktorer jeg sette spesielt stor pris på.
For det første at Linna ser det hele fra "vanlige folks" synsvinkel. Og denne kjenner han godt med sin bakgrunn som arbeidsmann. Det preger også trilogien.
Det andre er hans fantastiske typegalleri og "stilen" gutta imellom. Jeg kjenner igjen mange av dem. Dette er folk jeg har jobba sammen med, trikseren & fikseren, som alltid finner smutthull, veit hva som kan byttes mot hva, som forsvinner for å gå på damebesøk, han som veit alt; "vi kommer til å måtte svømme over elva, bare vent ..." Dette kalles vel "street smart eller street wise " i dag?
For det tredje skriver han så godt som ingenting om omstendighetene rundt krigen, det rettferdige/ urettferdige i å gå til krig mot Sovjet sammen med Hitler. Og det er sannsynligvis en stor styrke for boka. Hadde han gjort det, hadde fokus i boka blitt endra, og uansett delt leseskaren i to vil jeg tro.
Og likevel blir det hele så sannferdig.
Han latterliggjør de svulstige frasene om fedrelandskjærlighet og heroiske soldater. -Ja, de gjør idiotiske ting de som styrer over oss, vi hater dem hvis vi gidder, men vi må finne en vei og gjøre jobben vår uansett. I krig som i fred. Og han hanekylling sersjanten blir etterhvert mer og mer sympatisk, fordi han lever vårt liv, han lever i den samme virkeligheten, han nærmer seg å bli en av gutta.
Men det fantes også en annen virkelighet i Finland på denne tida, Jeg har begynt på Elvi Sinervos Kamerat svik ikke. Den handler om dem som nekta å gå i andre verdenskrig sammen med nazistene. Som blei forfulgt, fengsla og drept av de hvite hjemme i Finland samtidig som Väinö Linnas menn gikk inn i Sovjet. En interessant parallell lesing.
Den siste boka jeg tenker å ta med i samme slengen er Erobringa av Kiimasjärvi av Gennadij Fisj. Den sies å:
bygge på autentiske beretninger fra unge finske arbeidere som hadde
flykta fra den hvite terroren i Finland etter den mislykka
revolusjonen i 1918. Året er 1922, og de kjemper mot reaksjonære
kvitfinske elementer som har gått inn i Sovjet-Karelen for å legge det
under Finland.
Tilsist håper jeg å ta fatt på Westö.
Hei, Odin!
Hyggelig (for meg) at du i det minste har fått med deg mitt skriv av i morges til Marit Håverstad.
Vil bare legge et tillegg her til mitt svar til henne (og deg), for å si at jeg lykkeligvis senere i dag (selvfølgelig i det jeg var på leting etter noe helt annet) virkelig fant også boken jeg manglet i trilogien -som jeg garantert ikke har lest før " , nemlig " Opprør ". (I samme "innpakning" som de to andre, utgitt i 1961, den er på 509 sider. ( J.W.Cappelens Forlag). Så forlaget har tydelig sett at dette er en trilogi, i motsetning til meg,- den gang. TRoss alt, femti år er henrullet side da.
Så nå skal jeg lese dem alle i riktig rekkefølge. Bare til orientering til eventuelle som kan ha en smule interesse.
Ellers takker jeg deg for et flott innlegg her. Men, er disse bøkene så vanskelig å få tak i nå?
Bildet fra dine hyller tyder på ihvertfall utgivelser senere enn de jeg har. For øvrig visste jeg at handlingen i disse bøkene lå forut for "Ukjent soldat".
For øvrig er det ikke første gang at en forfatter skriver begynnelsen av en "krønike" etter den er siste bok om hvor samme karakter går igjen.
Første gang jeg opplevde dette grepet er hos Alexander Lange Kielland som skrev Garman & Worse først, og etterpå "Skipper Worse", selv om handlingen den andre boken -om samme personer- foregår forut for den første.
Men for meg var dette nytt og berikende hva Linna's forfatterskap angår. Så takk skal du ha , på alle måter. Slik kan det være!
God morgen Rolf :-)
Mine bøker er utgitt i 1977, og serien har altså med Ukjent Soldat. (Men jeg har også Ukjent Soldat fra Bokklubben i 1971, og jeg har en utgave av Sønner av et folk fra Cappelen 1963.)
Takk, Odin! Alltid omtenksom.
For hva "Ukjent Soldat angår. Jeg har to utgaver, med forskjellig rygg og design, dessverre uten omslag, utgitt av Den norske Bokklubben, én fra 1964 (som sier at denne ble utgitt første gang i 1956-på Cappelen!) Og så den andre i 1971. Begge disse er oversatt av Odd Bang-Hansen. Og begge har nøyaktig samme sideantall. Det at Ukjent Soldat er med i samme serie, indikerer vel, at Marit har rett med hensyn til karakteren Koskela.(Hører du, Marit?), men likevel
synes jeg at selve tittelen "Ukjent Soldat" tilsier at Lillevi har rett med hensyn til at boken ikke egentlig har noen hovedperson. Du hører dette med, Lillevi ?)- Krig må det ikke bli om denne boken, hvis hovedbudskap jo tydelig er hvor grusom og -ikke minst- hvor hensiktsløs en krig er. Men, kanskje en (ny) diskusjontråd om denne boken, om tilhørigheten til trilogien , om Väinö Linna, hans forfatterskap,hans eget forhold, ståsted i Finlands ulykkelige kriger; Borgerkrigen,Vinterkrigen og Fortsettelseskrigen. Og Finland-litteratur , historie , ja, i det hele tatt. Mulighetene er mange, og aktuelle, mer nå etter denne Lesesirkelen.(?).
Som sagt jeg har nå funnet alle tre i trilogien utgitt på Cappelen i begynnelsen av 60-årene, så jeg er sikret. Men andre? I og med at vi nå-takket være deg- vet at den ble utgitt så sent som i 1977 (forlag?), må den vel kunne skaffes for dem som sikkert ønsker å lese disse. ?
Mens jeg enda er "på": Bokklubben ga ut i 1982 "Finland Forteller" (Noveller fra Finland).
ISBN: 82-525-1049-3
Til alle som vil ha mer Finland.
Heisan, der var du jo!
Takk for fyldig tilleggsinformasjon! Jaså, "Polstjernen" er skrevet etterpå, ja. Da kan det tenkes at Linna har ment som jeg: at denne Koskela skulle det vært interessant å komme nærmere inn på? Han har skissert litt allerede i Ukjent soldat - under fyllekalaset i kapittel 10 får vi jo et meget kortfattet resyme av Koskelas bakgrunn. Jeg må nok begynne å saumfare antikvariater; trilogien er nok ikke tilgjengelig i bokhandelen.
Og Westö må du absolutt lese!
Takk i lige måde.
Jeg forstår ikke helt hva du mener med resyme av hans bakgrunn?
Jeg antar at du tenker på kapittelet da han banka opp den bebrillede jyplingen som sang Horst Wesselsangen? Der han omtaler seg selv som "mor Koskelas Ville"? Der ligger det ganske sterke føringer for hvor sympatien hans ligger, ikke sant? Og det er typisk at det sprekker opp i fylla.
I og med at jeg ikke har lest alle de foregående bindene må jeg gjette meg til slektskapet hans bakover, men jeg ser at Akselis elste sønn heter Vilho, så jeg regner med at han er Ville, vår mann.
Jeg antar, uten å vite eller ha tenkt så mye på det, at Koskela er Linnas alter ego, eller hva det kalles. Hvis det er rett kjente han nok bakgrunnen, og kan ha tenkt at han, Linna, nå var i posisjon hvor folk ville lytte til hans versjon av Finlands historie.
Ikke vet jeg, jeg finner lite info om mannen.
Antikvariat.net er ellers stedet. Jeg ser det fremdeles finnes endel eksemplarer. Sjøl kjøpte jeg den pakka som heter Under polarstjernen. Åtte bind, der Ukjent Soldat altså også er med.
Fint at du anbefaler Westö. Jeg får flere og flere bøker jeg MÅ lese, he, he.
Og endel som må avsluttes.
Så flott! Det hadde jeg ikke fått med meg.
Halooo!
Jeg prøvde å sove i natt, og pensjonisten er på jobb i dag og skal på møte med Kjell Askildsen i kveld, men så fort jeg får satt meg ned skal jeg skrive en kommentar eller to.
Jeg fant dem! Og vil lese dem på ny. Mangler den mellomliggende " Opprør" og erindrer at jeg begynte i feil ende, kanskje på grunn av tittelen, nok en gang:" Sønner av et folk" min utgave :Cappelen 1963. Den er på 507 sider.(Papiret var nok "tyngre" den gang, kanskje. Kommer nok fra min far's bibliotek. Allerede i åpningen kommer navnet Koskela inn og det er rart med hukommelse, da jeg nå leste Ukjent soldat, må dette ligget i min hjernes harddisk, og dermed ble Koskela for meg straks hovedpersonen. Boken åpner med "Den vinteren ble veien til Koskela sjelden tråkket opp. Kom det spor på den, kunne de snø til før noen laget nye. "
Den gang fortsatte jeg med "Høyt mot Nord" , i samme "innpakning,469 sider, Cappelen 1960.
I dag ville jeg kanskje begynt med den, på grunn av utgivelsesåret. Men sikkert er det ikke. For : "Høyt mot nord" var i utgangspunktet,- leste jeg den gang, men også nå; - en fellestittel på trilogien, det kan ha lurt meg den gang, men også i dag.
Så den jeg mangler er "Opprør" . GRETEMOR (!) (En honnør til henne!), var så vennlig å gjøre meg oppmerksom på dette
i et svar til meg , ikke lang tid tilbake.
Så: Takk til dere alle som fikk meg til å lese Linna på ny. Takk til den som valgte boken, de som ga sine stemmer til den, samt -ikke minst- utrettelige tilrettelegger for disse felleslesningene, nemlig KJELL k
Og nå, Marit , skulle alt ligge til rette for deg til å lese trilogien. Du starter sikkert i rette enden. "Høyt mot Nord" begynner så besnærende, synes jeg: " I begynnelsen var kjerret, grevet - og Jussi."
Tror jeg -tross alle år i mellom-kan love deg praktfull, fengslende litteratur , knyttet opp mot Finlands eldre historie. ( Har kanskje for mange ligget mer i mørke, enn våre andre naboer i Norden?- Lykke til !
Takk! Jeg tror egentlig også det. At det er samme karakteren, ja. Og bøkene jeg før har lest som han forekommer i , slik jeg husker det, langt tilbake: Det er Polstjernetriologien. Dog har, jeg bare lest de to siste av dem. Jeg visste ikke- dengang- at bøkene inngikk i en trilogi. Men hver bok så likevel ut til å stå på egne ben. Tror nok jeg kommer til å finne disse frem igjen, for jeg husker også dem som bøker som gjorde sterkt inntrykk på meg. Så får jeg se om årene som er tillagt min alder har noen betydning i så måte. (?)
PS: Dersom du, Odin er der ute, se til å komme inn ! DS
Takk for hyggelig tilbakemelding! Når det gjelder Linnas "plassering" i det hele, må man vel kunne si at han var "midt i stormens øye" i en periode. Fra svensk Wikipedia:
År 1940 blev Linna inkallad till den finländska armén och sattes i underofficersutbildning, (...). Våren 1941 befordrades han till korpral och redan till sommaren samma år till undersergeant. Han fick börja utbilda de nya rekryterna som inkallats, och lärde känna en brokig skara ynglingar från alla delar av Finland, med alla deras lokala egenheter och dialekter. Då fortsättningskriget bröt ut 1941 skickades han till fronten i Fjärrkarelen som gruppbefäl och blev efter den initiala framryckningen 1942 liggande en längre tid i ställningskrig vid Svir. Han fick där förstahandserfarenhet av krigets meningslösa fasor (...). Under de lugnare perioderna vid fronten förde han anteckningar om sina egna och gruppens erfarenheter i fält. Han lyckades däremot inte få dessa anteckningar publicerade, vilket fick honom att bränna anteckningarna. Trots att han blivit refuserad hade en idé fötts om att skriva en roman som skulle handla om den vanliga soldatens syn på kriget. Resultatet blev med tiden romanen Okänd soldat. På våren 1943 förflyttades Linna till Mustiala i Egentliga Tavastland för utbildningsuppdrag, där han blev kvar till sin hemförlovning 1945.
Takk skal du ha, Marit. Da kan jeg ( vi) jo være med på at han kan ha plassert seg i boken, i alle fall deltatt med, fanget opp replikker m.m. og tatt dette med i boken. Jeg mener at skildringene i boken er så "realistiske" som det går an, han må ha vært en iakttaker, mener jeg.
Flott oppsummering og utdypning av ditt tidligere svar, Marit!
Var det sånn at du hadde lest Ukjent soldat før og ikke var så begeistret den gangen?? I så fall sier det vel litt om hva en gjenlesing og felleslesing kan utrette! (Helt åpen for at jeg husker feil, ev. blander deg med en annen, bruker ikke tid på å lete opp den gamle tråden.)
Lest før og funnet "helt grei" så vidt jeg kan huske. Men det er såpass mange år siden at jeg nok ikke hadde særlig erfaring som seriøs leser. De fleste virkelig gode bøker blir bedre ved gjenlesing, og impulser fra andre gode og observante lesere er en ekstra bonus.
Her er noen fine beskrivelser: "Det ble kaldere. Den bleke vintersolen forsvant bak horisonten som lå innhyllet i en rødaktig dis. Snøen blånet mellom trærne. Det tok til å bli mørkt i ødemarken, og skumringen gjorde stillheten enda dypere." S. 259 og "Klokken nærmet seg fem. Snøen ble mer og mer blå, og skogen ble hyllet inn i ettermiddagens skumring. Den skinnende snøen gjemte ennå litt av lyset fra den kalde dagen, men i busker og kjerr begynte mørket alt å få overtaket." S. 263
Føler meg litt som en fe i kveld, stjernedryss til alle de fine diktene som har blitt lagt ut. Kommer poesien med kulda, kanskje? I alle fall skal jeg opp og lete etter "Ukjent soldat" i det provisoriske biblioteket mitt, et rom fullt av bøker, men helt uten bokhyller.
Lykke til, håper du finner den :)
Det gjorde jeg ikke, men det er en ny dag i morgen (og flere bøker som er lettere tilgjengelig). For eksempel "Jeg er pilgrim" av Terry Hayes.
Har lest åttende kapittel.
Fint med en liten pause fra krigshandlinger, lemlestelser og annen elendighet.
Men så er det visst på'an igjen.
Jeg liker Rokka.
Helt enig. Han er en morsom karakter. Begynner å bli kjent med flere av de nå føler jeg.
Jeg begynner å bli glad i disse karene, jeg - de mer eller mindre sympatiske, de modige, underdanige, kjepphøye, omtenksomme, flåsete, frekke, humoristiske, ynkelige, osv. De fremstår som levende mennesker, satt under et enormt press, der døden er eneste mulighet til å unnslippe.
Ja, samme her. Det gjør jo på en måte at det blir værre å følge de videre i krigens grusomheter, samtidig som det blir vanskeligere å legge fra seg boka.
Sist sett
