Bokelskere.no

Jeg falt vel i og for seg både for fortellingen og skildringene, for komedien og tragedien. Det hele blir litt for overtydelig for meg til tider, men det er ikke forfatterens feil at jeg leser dette bortimot 200 år senere, i et sosialdemokratisk Norge der de fleste har nok av penger og mange mener at vi har hørt det meste fra før.

Det er ikke en roman jeg kommer til å glemme så raskt, med et persongalleri jeg sikkert kommer til å tenke tilbake på med glede, men det blir et bilde på den tiden og det samfunnet, og disse menneskenes sneverhet. Balzac har en tydelig fortellerstemme og han bruker den, men jeg synes han viser skuffende lite vilje (eller kanskje evne, hva vet vel jeg) til å bevege seg utenfor begrensningene som han gir sine skikkelser. Dermed lurer jeg på om han egentlig har nådd så langt i sin forståelse av mennesker og det som driver oss. Ja, jeg har sett nok av både sneverhet og pengebegjær, ytre jag og motviljen mot å bevege seg ned i de dypere lag -- slik sett er det universelt, men jeg har større tiltro til mennesker enn at jeg mistenker dette for å være den ene drivkraften bak alt og alle, og i bunn og grunn tror jeg ikke mennesker har forandret seg så mye siden Balzacs samtid.

Dermed framstår det hele som lite realistisk for meg, med ganske begrenset overføringskraft. Når til og med farskjærligheten skal reduseres til et spørsmål om å sørge for økonomisk trygghet og få nærhet, hengivenhet og takknemlighet tilbake, så synes jeg det blir mer pessimistisk og kynisk enn Celine (selv om det rett nok er en stund siden jeg leste ham nå, og jeg går ut fra at 'Far Goriot' skal leses som satire). Så jeg for mitt vedkommende sier 'tja' til påstander om tidløshet; på mange måter synes jeg denne romanen har klart 'tidens tann' mindre bra sammenlignet med annet jeg har lest fra denne perioden. Det blir mer noe jeg ønsker å arkivere som en god leseopplevelse, på linje med De tre musketerer, Ringeren i Notre Dame og annet jeg leste for ganske mange år siden.

Jeg oppfatter Far Goriots tidløshet som at Balzac ser det samme som oss her og nå, men at han forstår det annerledes, innenfor rammene av sin tid, selvfølgelig. Der jeg (litt reduksjonistisk) ser en curling-pappa, og du ser at Balzac reduserer farsrollen til økonomisk trygghet i bytte mot nærhet, hengivenhet (og noen som sørger for ham på hans gamle dager).

Det er faktisk noen som sørger for Far Goriot på hans siste dager, men ikke dem han har investert i da. Den tidens forståelse av "å sørge for" er sikkert ganske annerledes enn vår forståelse.Men det tidløse finnes som beskrivelser av menneskers tankegang som jeg gjenkjenner. Jeg kan faktisk plassere mennesker jeg kjenner inn i enkelte roller, som typer, og det er troverdig for meg, jeg tror at vedkommende ville handlet slik om hun var en av døtrene til Far Goriot.

Balzac, er han egentlig glad i mennesker? Eller, er han egentlig en kritiker av jaget etter ytre, estetiske bekreftelser, selv om han heller ikke liker skitne servietter. Sosial og økonomisk bekreftelse også. Det han definitivt ser ut til å mislike, er grådighet.

Jeg tror det siste akkurat nå, fordi han har en slags ømhet i forfatterblikket når han beskriver Far Goriots siste dager, og studentene som sørger for ham da og etterpå. Det er alt vi trenger, når vi drar. Minimalt. Far Goriot viser selvinnsikt og anger på slutten. Jeg tror det er forfatteren som tydeliggjør sitt moralske ståsted der og da. Hva er det vi trenger, egentlig? Dette er så klart farget av mine egne referanserammer, og nokså mye av de bøkene jeg ellers har lest i det siste, for eksempel om taterlivet i Norge.