Bokelskere.no

Denne historien er en god skildring av hvordan man virkelig kan suge ut sine kjære, ikke ulikt det som kan skje selv i dagens samfunn. Her skildres komedie og tragedie, kontrasten mellom de to ytterpunktene, og stilen passer som hånd i hanske inn i historiens tema.
Jeg lar meg begeistre over de ulike typene som bor på pensjonatet. Vi får ikke vite så mye om hver enkelt, men nok. For alle har de sin plass og vi får vite deres særegenheter på godt og vondt.
Penger, begjæret etter penger, mer penger, behovet, det er det som driver disse menneskene fra skanse til skanse, alle sammen.
Vi kan saktens kritisere de, undres over adferden, men er vi noe bedre enn datidens mennesker hvis vi skulle se på romanen som realistiske handlinger?
Det er dette som gjør denne romanen så tidløs så genuin i mine øyne. Jeg vet det er flere av dere som ikke faller for fortellingen og det er greit nok det. Men jeg tør vedde på at noen av dere ville huske denne boka ei god stund framover, tror jeg da :) Slik var det i alle fall for meg som har lest den før.
Slutten av boka er fin, for det kunne da ikke gå annerledes, det lå i kortene. Når en blir så bortskjemt som disse døtrene, og selv om «kilden» ligger på det siste, vil det ende slik.
Siden jeg er i Frankrike nå, må jeg fortelle dere en liten episode som skjedde meg i går. Jeg var i samtale med en franskmann, og kom til å si at jeg var med i en lesesirkel på nettet som las «Far Goriot». Mannen spratt opp før jeg nesten hadde fortalt alt, begeistret kysset han meg på begge kinn slik bare franskmenn kan.
Boka fortjener en god og solid 5 fra meg.

Franskmennene er tydeligvis stolte av sin Balzac! Stilig opplevelse, Karin og en fin beskrivelse av boken, selv om vi vurderer den noe ulikt. Jeg er absolutt enig i at boken er høyst relevant i vår tid, de er ikke der min kritikk ligger.

Etter hvert som innleggene nå kommer, måtte jeg lese slutten, som flere av dere er inne på, en gang til. En ørliten spoiler her, for de som ikke har fullført. Beskrivelsen av tiden etter far Goriots død, synes jeg er gripende. Min kritikk har vært av Balzacs personskildringer, godt formulert av Turdus: «Balzac har en tydelig fortellerstemme og han bruker den, men jeg synes han viser skuffende lite vilje (eller kanskje evne, hva vet vel jeg) til å bevege seg utenfor begrensningene som han gir sine skikkelser. Dermed lurer jeg på om han egentlig har nådd så langt i sin forståelse av mennesker og det som driver oss.»

I romanens siste sider synes jeg Balzac gjør nettopp det jeg (og Turdus) har kritisert han for ikke å gjøre. Plutselig merker jeg en økende interesse for far Goriot døtre og arrogante svigersønner. De er ikke lenger bare bortskjemte og grådige skikkelser; jeg øyner at det ligger mer under. Gjennom sitt fravær blir de med ett mer levende.

Også Rastignac har åpenbart flere sider og står foran et vendepunkt i livet. "Den ubetydelige hendelsen" da han må be gårdsgutten, lavest på rangstigen, om å få låne en franc, har avgjørende betydning.Vanskelig å slippe han her.

Balzac lar heller ikke anledningen gå fra seg til å gi et spark til den rike og mektige kirken: «De to prestene, korguttene og kirketjeneren kom og ydet alt som er å få for sytti francs i en tid ha kirken ikke er rik nok til å be gratis.» Strålende!

En stor takk til dere alle. Nok en bok jeg har fått økt utbytte av gjennom å lese den sammen med dere!

Å, det var fint. Alt.

Jeg falt vel i og for seg både for fortellingen og skildringene, for komedien og tragedien. Det hele blir litt for overtydelig for meg til tider, men det er ikke forfatterens feil at jeg leser dette bortimot 200 år senere, i et sosialdemokratisk Norge der de fleste har nok av penger og mange mener at vi har hørt det meste fra før.

Det er ikke en roman jeg kommer til å glemme så raskt, med et persongalleri jeg sikkert kommer til å tenke tilbake på med glede, men det blir et bilde på den tiden og det samfunnet, og disse menneskenes sneverhet. Balzac har en tydelig fortellerstemme og han bruker den, men jeg synes han viser skuffende lite vilje (eller kanskje evne, hva vet vel jeg) til å bevege seg utenfor begrensningene som han gir sine skikkelser. Dermed lurer jeg på om han egentlig har nådd så langt i sin forståelse av mennesker og det som driver oss. Ja, jeg har sett nok av både sneverhet og pengebegjær, ytre jag og motviljen mot å bevege seg ned i de dypere lag -- slik sett er det universelt, men jeg har større tiltro til mennesker enn at jeg mistenker dette for å være den ene drivkraften bak alt og alle, og i bunn og grunn tror jeg ikke mennesker har forandret seg så mye siden Balzacs samtid.

Dermed framstår det hele som lite realistisk for meg, med ganske begrenset overføringskraft. Når til og med farskjærligheten skal reduseres til et spørsmål om å sørge for økonomisk trygghet og få nærhet, hengivenhet og takknemlighet tilbake, så synes jeg det blir mer pessimistisk og kynisk enn Celine (selv om det rett nok er en stund siden jeg leste ham nå, og jeg går ut fra at 'Far Goriot' skal leses som satire). Så jeg for mitt vedkommende sier 'tja' til påstander om tidløshet; på mange måter synes jeg denne romanen har klart 'tidens tann' mindre bra sammenlignet med annet jeg har lest fra denne perioden. Det blir mer noe jeg ønsker å arkivere som en god leseopplevelse, på linje med De tre musketerer, Ringeren i Notre Dame og annet jeg leste for ganske mange år siden.

Jeg oppfatter Far Goriots tidløshet som at Balzac ser det samme som oss her og nå, men at han forstår det annerledes, innenfor rammene av sin tid, selvfølgelig. Der jeg (litt reduksjonistisk) ser en curling-pappa, og du ser at Balzac reduserer farsrollen til økonomisk trygghet i bytte mot nærhet, hengivenhet (og noen som sørger for ham på hans gamle dager).

Det er faktisk noen som sørger for Far Goriot på hans siste dager, men ikke dem han har investert i da. Den tidens forståelse av "å sørge for" er sikkert ganske annerledes enn vår forståelse.Men det tidløse finnes som beskrivelser av menneskers tankegang som jeg gjenkjenner. Jeg kan faktisk plassere mennesker jeg kjenner inn i enkelte roller, som typer, og det er troverdig for meg, jeg tror at vedkommende ville handlet slik om hun var en av døtrene til Far Goriot.

Balzac, er han egentlig glad i mennesker? Eller, er han egentlig en kritiker av jaget etter ytre, estetiske bekreftelser, selv om han heller ikke liker skitne servietter. Sosial og økonomisk bekreftelse også. Det han definitivt ser ut til å mislike, er grådighet.

Jeg tror det siste akkurat nå, fordi han har en slags ømhet i forfatterblikket når han beskriver Far Goriots siste dager, og studentene som sørger for ham da og etterpå. Det er alt vi trenger, når vi drar. Minimalt. Far Goriot viser selvinnsikt og anger på slutten. Jeg tror det er forfatteren som tydeliggjør sitt moralske ståsted der og da. Hva er det vi trenger, egentlig? Dette er så klart farget av mine egne referanserammer, og nokså mye av de bøkene jeg ellers har lest i det siste, for eksempel om taterlivet i Norge.