Bokelskere.no

Du sier det så bra, Lillevi: Min største innvending er at personene ikke griper meg, jeg får ikke helt tak i deres beveggrunner og motiver.
Det sies at dette er realisme, og det stemmer sikkert - som litterær retning. Men jeg har vanskelig for å se at det er realisme i betydningen "å fremstille verden så objektivt og virkelighetsnært som mulig". Det er vanskelig å tro helt på personene når det knapt finnes forsonende trekk ved noen av dem, og absolutt alle bare synes å være kyniske og opptatte av egennytten de kan ha av andre mennesker. Jeg synes også det ble en del kjedelige transportetapper og svulstige partier som ved siden av kynismen virker merkelig. Den humoren som er der, er heller ikke av det lune slaget, så jeg vet ikke helt. Er i gang med lesingen i bolk to nå, og synes det går lettere. Vi får se...

Litterære retninger kan jeg lite om. Jeg ser i Store norske leksikon at realismen beskrives, som du sier Bjørg, som en retning som prøver å beskrive virkeligheten og livet så objektivt og nøkternt som mulig. Videre at realismen tok avstand fra romantikkens dyrking av fantasi og følelsesliv. Av de som nevnes som realismens fremste representanter, har jeg foruten nå Balzac, lest George Elliot, Ivan Turgenjev, Lev Tolstoj og Alexander Kielland. Etter mitt syn, gir de sistnevnte et langt mer nyansert syn på menneskesinnet enn Balzac, i hvert fall det han viser i Far Goriot.

Du skriver, Bjørg: Men jeg har vanskelig for å se at det er realisme i betydningen "å fremstille verden så objektivt og virkelighetsnært som mulig". Det er vanskelig å tro helt på personene når det knapt finnes forsonende trekk ved noen av dem…

At livet og virkeligheten kan beskrives objektivt tror jeg ikke på. Vi lever, for å sette det på spissen, alle i vår egen virkelighet. Jeg kan oppleve en situasjon diametralt motsatt av deg, uten at man kan si at min opplevelse er sannere eller riktigere enn din. Det er vel her de forsonende trekkene, som vi begge savner hos Balzac’s personer, kommer inn. Jeg synes at både Elliot, Turgenjev og Tolstoj gir meg en dypere forståelse for hvorfor deres personer handler som de gjør. Dermed kan jeg forstå dem og føle en sympati med dem, selv om deres handlinger sårer og rammer deres medmennesker. Dette som et forsøk på å utdype hva jeg savner hos Balzac.