Bokelskere.no

Nå har jeg også kommet i mål med de to første kapitlene og har gjort meg noen tanker så langt.

Jeg får ikke helt tak i hva Balzac vil fortelle oss. Han avkler og sosieteten og refser tidens moral, og er heller ikke nådig mot mennesker lenger nede på den sosiale rangstigen. Kynikeren (eller realisten?) Vautrin lar pariserne få gjennomgå: «Prøv å gå to skritt i Paris uten å oppdage slik djevelsk snusk!» (s. 133). Han har utvilsomt rett når han i sin lange enetale angriper ulikhetene for loven.

Studenten Eugène Rastignac vil tjene raske penger og bli en del av denne sosieteten. Det er mulig jeg har lest for fort, men hans motivasjon er uklar for meg. Vil han innynde seg hos her Goriots døtre for å bidra til en forsoning mellom dem og faren? Eller tar hans egen grådighet overhånd? På et tidlig trinn i sin utvikling har Rastignac selv noen refleksjoner omkring dette: «Det som moralfilosofene kaller menneskehjertets avgrunner, er egentlig lite annet enn egeninteressenes ufrivillige impulser som er emne for så mange svulstige erklæringer, alle disse følelsenes dramatiske vendinger, er egentlig bare kald beregning med nytelsen som formål» (s. 144). Men Rastignacs utvikling går likevel én vei. Han er ennå ikke blitt «en så durkdreven taktiker at han kunne vurdere og beregne utfallet av enhver situasjon. Hans tanker svevde omkring på horisonten som lette skyer, og selv om de ikke var like bitre og skarpe som Vautrins, ville de antakelig ha avgitt en nokså stram odør om de ble underlagt en samvittighetens ildprøve.»

Et litt pussig sammentreff; Ellen skriver en kommentar til min omtale av Tove Janssons Den ærlige bedrageren, der følgende setning finnes: «Hvis man prøver av alle krefter, til det ytterste, må det da ikke være hensikten som teller mest, mer enn hvordan det gikk til slutt?» I Far Goriot sier kynikeren og fristeren Vautrin: «Jeg betrakter enhver handling som et middel, og har ikke øye for annet enn målet». (s. 197). Begge rører ved den kjente problemstillingen om hensikten helliger middelet.

Herr Goriot er et slags knutepunkt i fortellingen, selv om så langt spiller en perifer rolle. Han lever med sitt selvbedrag og sin livsløgn. Jeg er enig med den av dere som skriver at «jeg vet om jeg skal synes synd på han eller bli irritert over han» (fritt etter hukommelsen). Far Goriot sier til Rastignac: "En gang vil De forstå at man blir lykkeligere av sine barns lykke, enn av sin egen» (s. 162). Det kan jeg være med på. Men far Goriots døtre er da på ingen måte lykkelige… all farens oppofrelse til tross. Tidlig i boken er Goriot omtalt som en syndebukk. Jeg er spent på hvordan Balzac vil bruke denne ulykkelige og hjelpeløse mannen videre i fortellingen.

Balzac har mange skarpe observasjoner og gode formuleringer og metaforer. Min største innvendig er at personene ikke griper meg, jeg får ikke helt tak i deres beveggrunner og motiver. Jeg er enig med Turdus: «Jeg gleder meg over stilen til Balzac, men sammenlignet med Dostojevskij synes jeg ikke han når særlig dypt, og hva drivkraft angår så tror jeg mye mer på skikkelsene jeg møter hos Dostojevskij.» Jeg savner for eksempel Hugos og Elliots forståelse for og varme i beskrivelse av personene. De forsonende trekkene, selv når handlingene deres ikke er gode og «riktige».

Du sier det så bra, Lillevi: Min største innvending er at personene ikke griper meg, jeg får ikke helt tak i deres beveggrunner og motiver.
Det sies at dette er realisme, og det stemmer sikkert - som litterær retning. Men jeg har vanskelig for å se at det er realisme i betydningen "å fremstille verden så objektivt og virkelighetsnært som mulig". Det er vanskelig å tro helt på personene når det knapt finnes forsonende trekk ved noen av dem, og absolutt alle bare synes å være kyniske og opptatte av egennytten de kan ha av andre mennesker. Jeg synes også det ble en del kjedelige transportetapper og svulstige partier som ved siden av kynismen virker merkelig. Den humoren som er der, er heller ikke av det lune slaget, så jeg vet ikke helt. Er i gang med lesingen i bolk to nå, og synes det går lettere. Vi får se...

Litterære retninger kan jeg lite om. Jeg ser i Store norske leksikon at realismen beskrives, som du sier Bjørg, som en retning som prøver å beskrive virkeligheten og livet så objektivt og nøkternt som mulig. Videre at realismen tok avstand fra romantikkens dyrking av fantasi og følelsesliv. Av de som nevnes som realismens fremste representanter, har jeg foruten nå Balzac, lest George Elliot, Ivan Turgenjev, Lev Tolstoj og Alexander Kielland. Etter mitt syn, gir de sistnevnte et langt mer nyansert syn på menneskesinnet enn Balzac, i hvert fall det han viser i Far Goriot.

Du skriver, Bjørg: Men jeg har vanskelig for å se at det er realisme i betydningen "å fremstille verden så objektivt og virkelighetsnært som mulig". Det er vanskelig å tro helt på personene når det knapt finnes forsonende trekk ved noen av dem…

At livet og virkeligheten kan beskrives objektivt tror jeg ikke på. Vi lever, for å sette det på spissen, alle i vår egen virkelighet. Jeg kan oppleve en situasjon diametralt motsatt av deg, uten at man kan si at min opplevelse er sannere eller riktigere enn din. Det er vel her de forsonende trekkene, som vi begge savner hos Balzac’s personer, kommer inn. Jeg synes at både Elliot, Turgenjev og Tolstoj gir meg en dypere forståelse for hvorfor deres personer handler som de gjør. Dermed kan jeg forstå dem og føle en sympati med dem, selv om deres handlinger sårer og rammer deres medmennesker. Dette som et forsøk på å utdype hva jeg savner hos Balzac.