Bokelskere.no

Jeg er ca. halvveis i Far Goriot.

Noen ganger lurer jeg på hvorfor en roman har den tittelen den har.
Og det gjelder bl.a. Far Goriot
Men tittelen gjelder jo hele romanen, så den blir kanskje mer dekkende ved videre lesing.
Etter min mening er det Rastignac som er hovedpersonen. Så langt.

Jeg har lest de to første kapitlene i Verdensbibliotek-utgaven nå, og sitter med en litt ekkel følelse i magen. Som flere andre her leter jeg etter noe rent, etter noe eller noen å sympatisere med. Men jeg finner ingenting; det meste er tilsmusset, og selv om Rastignac nok kjemper med seg selv, og dras mellom Vautrins fristerier og Goriots selvoppofrelse, synes jeg det blir noe skinnaktig over det hele. Jeg antar det er meningen at jeg som leser skal omfavne Goriots kjærlighet til døtrene, som blir en slags kontrast til Ratignacs egennyttige ambisjoner (samt djevleskikkelsen som inntar Vautrin), og dermed et viktig element i boken selv om det vies lite plass. Men jeg synes ærlig talt ikke farskjærligheten er særlig fremtredende; det blir mer et spørsmål om plikt, penger og smerten ved å ha utspilt sin rolle. Det blir noe pervertert over ønsket om å ta del i døtrenes liv, en sammenblanding av farskjærlighet og egne behov, jf. sitatet litt lenger oppe i tråden, der han gjerne skulle vært den lille hunden som sitter på fanget deres. Hvis ikke engang farskjærligheten skal være ren, synes jeg det hele blir ganske kynisk. Eller kanskje drar jeg det for mye inn i min egen samtid og burde tenke mer i retning av farskjærlighet som plikten til å sørge for barnas materielle behov, kontra den følelsesmessige omsorgen til en mor.

Siden jeg ligger så langt etter dere med lesingen, har jeg bare så vidt tittet innom innleggene.

Ser at flere undrer dere over at bokens tittelperson, far Goriot spiller en så tilsynelatende perifer rolle. Jeg har merket meg noen linjer om hovedpersonen på side 25, som kanskje kan vise seg å kaste lys over dette:

«Som man kan tenke seg, utgjorde den lille flokken et helt lite samfunn. Blant de atten gjestene befant det seg, akkurat som på enhver skole og i enhver salong, et stakkars lite vesen som alle skjøv fra seg, en syndebukk som vittighetene haglet over. (…) Denne prügelknabe var den forhenværende makaronifabrikant far Goriot. (…) Hvilke omstendigheter hadde gjort at denne eldste av pensjonærene skulle utsettes for en slik nesten hatsk forakt, for en slik forfølgelse, av disse menneskene som nok kunne synes synd på ham, men som ikke eide respekt for hans vanskjebne? Hadde han gjort seg skyld i noen av de formene for eksentrisk eller besynderlig oppførsel som dømmes strengere enn de verste synder? Disse spørsmålene rører ved kjernen av mangt et tilfelle av urettferdighet i samfunnet. Kanskje ligger det i menneskets natur å la dem som utholder alt, enten det er av ektefødt medlidenhet, svakhet eller likegyldighet, få unngjelde. Griper vi ikke alle enhver anledning til å vise vår styrke på bekostning av noe eller noen?»

Er det disse problemstillingene Balzac vil utforske i boken? Er det om far Goriots rolle som syndebukk, trådene etter hvert vil samles?

Ser i farten at Ingunn savner George Elliot. Det gjør jeg også. Er det hennes varme og klokskap, mon tro...

Ellers må jeg si at jeg liker ironien, hvordan Bazac avkler de selvhøytidelige snobbene – uansett hvor de befinner seg på den sosial rangstigen.

Fin observasjon.
Du har sikkert rett når det gjelder far Goriot og Balzacs hensikt med å bruke ham som tittelperson. Jeg har lest den delen av romanen som vi diskuterer i denne tråden, og det virker som Goriot og hans tanker og følelser blir viktigere etterhvert som handlingen skrider frem.

Jeg er litt i villrede når det gjelder Rastignac. Jeg tror ikke han passer særlig godt sammen med sosieteten i Paris. Han vakler ganske mye mellom å synes synd på far Goriot og sverme for døtrene.
Og så denne Vautrin. Han er ganske ufordragelig. Det ser ut som Rastignac ikke vil ha noe mer med ham å gjøre.

Leser videre neste uke.

Apropos Ingunn og George Eliot:
"Middlemarch" er den beste boken vi har lest i lesesirkelen så langt.
På andreplass kommer "Haugtussa".
Mener jeg.

Nå har jeg trykket på feil tast og slettet innlegget to ganger, så denne gjentakelsen blir veldig kort. Jeg synes det er mange likhetspunkter med vår tid. Stikkord som skravleklasse, enøyde ambisjoner, curlingforeldre og endeløse analyser av andre folks liv og valg. Hva synes dere andre?

Jeg har forsøkt å svare 5 ganger, men teksten har blitt borte. Balzac skriver om emner som er like aktuelle i dag, kanskje mer. Jeg nevner fjortisen som skulle styre familieøkonomien i en måned og ikke kunne bli sett i den samme kjolen to ganger. Jeg har også sett noen luksusfellenprogrammer med lån, kreditorer, ting og klær. Folk som ønsker å fremstå som mer vellykket enn de egentilig er.

Aktualiteten i denne var det første jeg la merke til. Disse tider med luksusfellen, kjendisjag og velmenende foreldre som ofte gjør vondt verre skulle man kanskje tro var ganske ulikt livet på 1800-tallet, men det ser ut som menneskets natur endres lite og sakte.

Om de er rike eller fattige har de aldri penger til livsnødvendighetene, men har alltid nok til å tilfredsstille sine luner. De er sløsaktige når noe kan fås på kreditt, men gjerrige når noe må betales på stedet; det er som om de tar igjen alt de ikke eier ved å sette alt de kan få tak i over styr.

Fra side 128.

Beklager, men det er ikke oversetteren som bruker disse ordene, det er meg som ser likhetspunktene med vår tid. Det ble vel litt for kort, uten å være konsist, da jeg skrev dette innlegget etter at to forsøk ble slettet av meg selv. Oversetteren av min bok er det ingen ting å utsette på, jeg leser Verdensbibliotekets utgave.

Har tenkt på nøyaktig det same. Tittelpersonen har så langt nærmast vært ein kulisse i forteljinga.