Bokelskere.no

Jeg er ferdig med kapittel 1 og har vekselvis kost meg med godt språk, humret over ufine beskrivelser av mennesker og kjedet meg så mye at tankene har vandret helt andre steder enn i teksten. Det tok seg litt opp på slutten av kapittelet, så jeg gruer meg iallfall ikke til det neste.

Ellers er jeg litt skuffet over at ingen av karakterene er lystige eller gode, noe som Dickens helt sikkert ville hatt med. (Min søster med familie har bodd i Frankrike en del år nå, og de påstår at "alle" franskmenn er sure drittsekker - enda. Noe jeg har litt vanskelig for å tro.) Jeg har også tatt meg selv i å savne George Elliot. Jeg vil at hun skal bryte inn og komme med noen sannhetens ord innimellom og fortelle meg at naturligvis har han eller hun blitt slik, jeg har ingen rett til å dømme pensjonatets beboere, men det har vært stille fra den kanten og.

Marit Håverstad etterlyser sympati for de små, jeg savner sympati for både liten og stor. Jeg synes Balzac viser ganske stor forakt for overklassen, for de som prøver å komme seg dit og for de som sitter fast lenger ned i systemet. De eneste han ikke har skrevet noe nedlatende om er vel kokkepiken og altmuligmannen?
Da setter jeg i gang med kapittel 2 og håper på litt mer handling.

Har lest ca. 15 sider av kap. II:

Jeg leste brevene Rastignac fikk fra moren og søsteren med stor interesse. Foreløpig et av romanens høydepunkter. Har moren gjennomskuet sønnen? Det virker nesten sånn, jfr. hennes formaninger til ham.

Og jeg har lest Vautrins lange enetale til Rastignac. Er ikke helt sikker på hva jeg skal tro om den, men det blir interessant å lese videre og finne ut hvordan studenten ter seg. Kapitteltittelen sier vel noe.

Og så vil jeg vite mer om far Goriot, selve tittelpersonen.