Bokelskere.no

Det er kanskje tøvete av meg å nemne dette sidan eg ikkje har lest noko av Dickens, men stemninga og humoren i innleiinga av boka er omlag slik eg forestiller meg at Dickens-bøker kan vere. Spesielt estetikken, om ein kan kalle det for det, i skildringa av fatteslege og slitne omgjevnadar.

Mange av felleslesarane er jo rimeleg godt kjende med Dickens. Er eg heilt på jordet, eller er der ein viss likskap?

Jo, det er jo dette med å skildre miljøet og personane grundig, det å få til ein vekselverknad mellom menneske og miljø. Ofte er vel Dickens noko meir humoristisk i skildringane sine, men også hos Bakzac ser vi, som mange har peika på, underfundige innslag. Artig observasjon, dette!

Jeg har ikke lest så mye av Dickens, men jeg tenkte også på ham da jeg leste beskrivelsene av pensjonatet og personene. I tillegg minner det meg litt om Agnar Mykle som også kan ha lange og omstendelige beskrivelser, ofte med en snert. Han utbroderer gjerne både utseende, smaker og lukter noe voldsomt.

Agnar Mykle, ja.
Når du nevner ham, tenker jeg på åpningen av "Lasso rundt fru Luna":
"Den høye, vadefugl-aktige mannen som var i ferd med å entre den lille trappen opp til sovevognen (...) "
Denne mannen er nok utseendemessig svært ulik Balzacs "kirkerottetrinne" pensjonatvertinne.

Han ligner nok mer på Ask Burlefots "matmor" i Indrepollen :))

Mykle har forresten en uforglemmelig beskrivelse av hennes mann, gamle Zebedeussen:
Ved bordenden satt en liten, gammel mann. Han var så lavvokst at hans hode bare så vidt stakk opp over bordplaten. Han var en liten haugkall, nærmest en syvende far i huset, og så inntørket og innfallen at han nesten helt var gjemt innenfor den store, løse, mørkegrå genseren han var kledd i. Han var hvit i skjegg og hår, og satt og blunket med små, gråblå, vennlige øyne. Men det som utmerket den vesle, visne mannslingen over all begripelse, var en nese av en art og størrelse og kvalitet som Ask tidligere aldri hadde sett på noe levende menneske.

Det var ingen vanlig nese, det var en knoll. Av flere grunner kunne man sammenligne den med en velformet, regelmessig potet; den var oversådd med porer i huden som øynene på en potet. Men når det gjaldt vidunderets farve, måtte man snarere sammenligne nesen med et aldersstegent jordbær, et som har fått en tilleggsnyanse av røksvart og fiolett. Mannen satt og så på Ask med blunkende, smilende øyne, som om han hemmelig moret seg over at Ask hadde oversett ham i den kvinnelige vrimmel, og som om han nu vel visste hva Ask satt og ikke kunne få øynene fra.

Denne puslingen av en mann har sammen med sin store kone fått hele seksten døtre, og han blir nok minst like hundset som stakkars far Goriot foreløpig ser ut til å bli i pensjonatet.

Jeg har også en slik fornemmelse, men har ikke så mye erfaring med Dickens. Det blir spennende å se hva kjennerne mener.