Bokelskere.no

Så interessant denne tråden utvikler seg!

Når det gjelder taterfolkets opphav, oppfatter jeg at det hersker en del uklarheter/uenigheter på dette området. Har sjekket med Store norske leksikon og Wikipedia. Her finner jeg at tatere er en gren av sigøynerfolket/romani/rom, opprinnelig utvandret fra India. Tater blir brukt om den grenen som ferdes i de nordiske landene.

I en underartikkel til Store norske hevdes det tvert i mot at tater og sigøyner/romani/rom er to vidt forskjellige folkegrupper med ulikt etnisk opphav. Artikkelforfatteren skriver at tater kommer fra tartar – er etterkommere etter Djengis Khan og kommer fra slettelandet i Mongolia og syd i Russland.

I Britt Karin Larsens De som ser etter tegn lanserer taterfolkene selv begge disse teoriene. En av personene sier at «vi kommer fra de store slettene syd i Russland» (fritt etter hukommelsen), en annen at «vi kommer fra det landet der det er så varmt at ilden ikke behøves» - og det er neppe de mongolske slettene! Strengt tatt behøver det ikke være noen motsetning i dette – veien fra India kan ha gått gjennom Russland. I ordlisten bak i boken kommer det fram at svært mange av ordene i språket deres, har indisk opprinnelse.
Vet noen av dere noe mer om dette?

Britt Karin Larsen anbefaler jeg på det varmeste. Har skrevet litt om hvorfor under debatten om boken, De som ser etter tegn.

I Taterdronningen legg hovudpersonen Marie fram følgende muntlege overlevering av historia:

"Helt fram til slutten av det åttende århundre bodde taterne i en av de indiske provinser, fortalte far min.
Da rykket et vilt krigerfolk inn i det området hvor folket vårt bodde, og dermed ble taterne jaget på flukt. I den første tida holdt de seg i India, og folk som har studert slikt, påstår at språket vårt, romani, er svært likt et språk som kalles sanskrit i India. Etter noen år måtte taterne forlate landet sitt og dra ut i verden. Den ene halvparten reiste gjennom Lille-Asia, Egypten, Nord-Afrika og videre til Spaniens og Frankrigs skjønne lande, fortalte far, den andre halvparten flyktet gjennom Russland til Ungarn og videre til andre land i Europa. Nå er det seks-syv hundre år siden dette hendte.
Romanisæler kalte de seg, og de gamle taterne fortalte at de var pilgrimer som var blitt hjemløse. De var dømt til å vandre omkring i verden i årevis for å sone en svær synd som forfedrene deres hadde gjort seg skyldige i.
De fikk leidebrev fra selveste keiser Sigismund, og dermed kunne de reise fritt omkring. Alle tok vennlig imot romanisælene. Men så ble velviljen plutselig vendt til motvilje, Stor-Johan visste ikke hvorfor, og romanisælene ble et fredløst folk som ingen ville vite av. De var stadig på flukt, fra bygd til bygd, fra land til land."

Marie skil også tydeleg mellom sitt eige folk, taterane, og sigøynerar. På side 34:

"Vi ville ikke blande oss med sigøynerne, vi ville holde blodet rent."

Tusen takk for interessant svar. Dette synes jeg harmonerer godt med det som kommer frem i Britt Karin Larsen bok. Har fått økt innsikt i taterfolkets historie både gjennom den og innspill fra dere. Interessant og tankevekkende - og aktuelt, dessverre.

Dette temaet er så utrolig spennende, spørsmålet om "hvem er du?" snudd om til "hva er din historie?". Det er et bedre spørsmål, spør du meg. Britt Karin Larsen har jeg vært borti tidligere, hun skrev godt om ensomhet og alkoholbruk (?) i en bok. Nå blir det mye av henne en stund. Det blir Tater-Milla og Stor-Johan og Dagfinn Grønoset og mer sosiologi/historie, og sikkert en tur til Finnskogen etter hvert på meg også. Når det gjelder spørsmålet om hvem som er hvem, og hvorfra de kommer, så er det, som du sier, noe uklart hvorfra taterne kommer, men alt du har funnet i leksikon kan være sant. Samtidig. Foreldrene mine husket godt taterne som kom rundt og tilbød tjenester, men såvidt jeg skjønte hadde de ikke erfaringer med sigøynere, eller så skilte de ikke mellom dem. Kanskje det ikke er så nøye, jeg skilte mellom dem av ren høflighet, for min egen del betyr det lite. Min erfaring med tatere og-eller sigøynere er hovedsaklig gjennom musikk, Django Reinhardt også videre. Elias Akselsen.

Tusen takk for svaret, Karen! Din formulering "hva er din historie" fikk meg til å tenke på et sitat av Gabriel Garcia Maques (fikk dette nylig oppklart av en annen bokelsker):

«Et liv er ikke det som har hendt med et menneske, men hva en husker og hvordan en husker det.»

Romanifolket er en egen folkegruppe som har levd i Norge gjennom
århundrer. På Sørlandet ble dette folket kalt "fant" og på Vestlandet
"splint". På Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge var det vanligvis
"tater" som ble brukt. I lover og offentlige dokumenter ble
"omstreifere" benyttet. Selv kaller folkegruppen seg reisende,
vandriar eller romanifolket. Språket kalles romani. Romanifolkets
opprinnelse har vært omdiskutert. Samfunnsforskeren Eilert Sundt
(1817-1875) mente at "fantefolket" opprinnelig bestod av to stammer:
"Storvandringene" og "småvandringene". Det norske "fantefolket" skulle
være oppstått som en blanding av asiater, fremmede europeere og norske
omstreifende personer. Senere forskere knytter Romanifolket til en
utvandring fra Norvest-India for ca. 1000 år siden. Språklige likheter
underbygger dette. Romanifolket finnes i de fleste europeiske land. I
Norge har folkegruppen holdt til i ca. 500 år.

Fra Stein Østbøs Deilig er jorden side 13. Han har hentet dette fra fra Glomdalsmuseets nettsider.