Bokelskere.no

Jeg er ikke noen spesialist på språk, jeg vurderte bøkene utfra innhold, og Gotaas er den jeg husker dårligst. Mitt førstevalg på bøker om reisende er nok Gunvald Opstads bok. Men Østbøs bok om Elias Akselsen har en god del fra Finnskogen, som jo var utgangspunkt for denne tråden. Så viss jeg skal anbefale ei bok, blir det den. Den har også bilder, noen fra Finnskogen, og er nok også den boka som har gjort størst følelsesmessig inntrykk.

• Vi lå på en slette ved Foss lanhandleri innpå Finnskogen. Fra før var vi jo blitt innprentet at vi skulle være redde for store svarte
  biler. Svarte biler betydde lensmann eller prest, det. Store, svarte
  Citroën-er, 49-modeller, tror jeg, med sølvvinkler i grillen. Rene
  mafiabiler. Tidlig på morgenen hørte vi det kom fremmedfolk. Da vi så
  at bilene var svarte, gjorde vi som vi hadde lært, vi stakk til skogs.
  Der lå vi ungene i skogbrynet og hørte hvordan de diskuterte med høye
  stemmer. Men vi forstod ingenting. Så kom det en lastebil ryggende, og
  hestene blei ført opp på planet og kjørt vekk. Ingen kunne gjøre noe,
  men vi så fortvilelsen. Først senere fikk vi vite at det var
  slakterbiler som hadde hentet hestene. Nei og nei, du ... Det tror jeg
  var første og siste gang jeg så bestefedrene mine, Aksel og Gustav,
  begge sønner av Stor-Johan, gråte rundt varmen om kvelden, sier Elias.

Slik beskrives innføringen av Dyrevernloven, et av mange tiltak storsamfunnet har brukt for å knekke Romanifolket. Enkelte steder blei hestene skutt midt i veien, fastspent foran kjerra, med folk i.
Og siden kom Svanviken. Det er ei trist historie.

Tja - min refleksjon er at du trenger ikke å definere deg som spesialist på språk for å bli plaget av dårlig språk.... Er det klønete og innfløkt uttrykt, så faller de fleste lesere av lasset. Tror nå jeg. Men kanskje ikke alle stiller samme diagnose? ("Uklart sagt = uklart tenkt", var det en gang en som konstaterte - jeg tror det var finske Zacharias Topelius, men jeg kan huske feil. (Men jo - det var da en svenskspråklig original, i alle fall? - For sent på kvelden til å kaste meg ut i web-søk vedr. dette.) Men så er det jo samtidig dét at Lillevi oppfattet Gotaas' språk annerledes enn meg - så sannelig om jeg er så skråsikker...

Jeg merker meg Gunvald Opstads bok - takk skal du ha! Og apropos Stor-Johan: han (og ætlingene hans) dukker opp såvel i Britt Karin Larsens trilogi som i Gotaas' bok. Det jeg for øvrig særlig likte med Gotaas' verk (vel, blant annet), var at han presenterte det historiske synet på taterne i den norske majoritetsbefolkningen, og hvordan taterne ble fremstilt i såvel populærkultur (film, skjønnlitteratur) som i myndighetenes utredninger og vedtak.

Dagfinn Grønoset har skrevet boka om Tater-Milla - Stor Johans datter. Her er bilde av hennes hus i Solør. I mer enn 50 år streifet Jenny Emilie Pettersen, kalt Tater Milla, i skogbygdene på Østlandet.

Aha - ja, det er jo sant: den boken rasket jeg jo med meg på et bruktmarked i fjor! Så den ligger ulest et sted - glemt og fortrengt. Så bra å ha noen som trekker den frem fra glemselen, TAKK Karin! (Gidder du å fortelle meg hvor jeg har gjort av den også, så blir det bare fryd og gammen her.)

Tja - min refleksjon er at du trenger ikke å definere deg som
spesialist på språk for å bli plaget av dårlig språk.... Er det
klønete og innfløkt uttrykt, så faller de fleste lesere av lasset.

Du har nok rett i det, men jeg snudde tanken litt; hva er godt språk? Det er vanskeligere. Etterhvert - og med hjelp av blant annet dere - blir jeg mer bevisst på språket. Tidligere så jeg i all hovedsak kun på innhold.

Og det er mer konstruktivt å fokusere på det som er bra, enn på det som er dårlig! Men siden det er vanskeligere å definere godt språk enn å definere dårlig språk.... nja, så unngikk jeg vel behendig den vinklingen. Morsomt at du arresterte meg litt der!

Jeg er også glad i Elias Akselsen. Og Stor-Johan har jeg absolutt behov for å vite mer om, nå begynner det å bli en anselig liste over litteratur fra Finnskogen og om taterne.

Stor-Johan, født i 1840. Død i 1946 i følge Elias Akselsen/ Stein Østbø. 106 år! Sønnen Aksel blei 96.
Jeg fikk faktisk lyst til å ta en litterær ferietur til Finnskogen sjøl etter å ha bladd i Deilig er jorden igjen. Lunderseter kapell, Riksåsen, Tomtebergkoia, Høybykoia, Viker og Varaldsjøen, Aronstorpet og Rotnemoen, Røgden og Skasen.

Jeg også. Misunner deg litt konsertopplevelsen med Elias Akselsen.

Sidan denne diskusjonen no omfattar både Stor-Johan og opphavet til taterfolket;
Eg las ei bok i fjor, "Taterdronningen Marie Lovinie - Stor-Johans datter", av Arvid Møller. Eg meiner å hugse at Marie i denne boka gir ei muntleg overlevering av historia til taterfolket. Må nesten plukke den fram og sjekke nærmare.

Dersom eg ikkje hugsar feil, finnest det også ei anna bok om ei anna av Stor-Johan-døtrene, av ein annan forfattar, som kom ut omlag på same tid.

Og der var den ja - Tater-Milla som er omtalt av Karen Ramsvik og Karin Jensen lenger oppe i tråden.

Artig at begge desse bøkene kom ut i 1974. Var det spesielt stor interesse for taterar dette året?

Var de søsken? Tater-Milla var også Stor-Johans datter, såvidt jeg kan huske :)

Her kan du lese litt om Stor Johan og slekta, og der finner du at han hadde ei datter til.

Takk for denne informative artikkelen.

Det vil eg tru, i alle fall minst halvsøsken. Må bla litt i boka for å sjå, og eg har den ikkje tilgjengeleg akkurat no. Men til helga, tenkjer eg.

Då har eg bladd fort igjennom "Taterdronningen", eg ser ikkje at Marie nemner søstera Milla med navn. Men ho nemner ei anna søster, Amanda ved fleire høve. Men det gjeng fram av teksta fleire stadar at dei er fleire søstre.