Bokelskere.no

Helt enig! Det er hardt å lese for mye Duun, selv var jeg gjennom hele trilogien i fjor og det kostet mye godt humør. Men for en forfatter. Jord, jord, jord. Undset? Har jeg med skam å melde aldri lest. Men at de ga prisen til Hamsun, derimot, er så å si ubegripelig for meg. Burde Duun fått den? Kanskje det. Burde Falkberget fått den? Kanskje det.

Både Duun, Undset, Hamsun og Falkberget er da hver for seg flotte forfattere! Alle har skrevet udødelige bøker, en bokskatt vi kan være stolte av.
Og Medmenneske i særdeleshet er rett og slett genial i sin oppbygning og i sitt dype innsyn i menneskesinnet.

Jeg ser flere av dere nevner komposisjon og oppbygging. Kan jeg spørre hva dere mener med det? Jeg er nettopp ferdig med første boken i trilogien, og jeg er helt enig i at den er fantastisk. Men er jeg den eneste som sitter og søker opp annethvert ord på nettet/i ordlisten? Den er jo skrevet på gammel(ny)norsk og Mandalsdialekt, ikke det enkleste akkurat:-)

Olav Duun skrev på nynorsk med sterkt innslag av namdalsdialekt. Jeg er såpass gammel at jeg ikke har store problemer med mange av disse gammel(ny)norske ordene han brukte i bøkene sine.
Det som kjennetegner Duun i stor grad etter min mening er hans store menneskekunnskap. Han gjorde menneskene han skrev om levende.
Det er spenningen mellom hovedpersonene, via dialoger, tanker og handlinger som griper meg så sterkt. I Medmenneske er det selvsagt Ragnhild som fascinerer meg aller mest. Og det er den første delen - Medmenneske - som er den beste delen av trilogien etter min mening.
På samme måte blir tiden han skrev i levende for leseren. En brytningstid, mellom det gamle og det nye. Gårdslivet - med skildringa av ungfolket - og gammelfolket - motsetningene og dilemmaene - det vonde mot det gode - den indre og ytre kampen - kan man få vekk det vonde ved å gjøre noe ondt selv?
Kan man drepe det vonde med øks?
Ah, dette skildrer Duun på en så genial måte, etter min mening.
Han moraliserer ikke. Personene hans blir levende i hans skildringer, på godt og vondt.

Takk for at du minnet meg på Duun og Medmenneske i dag. Jeg måtte finne fram boka, for det var lenge siden sist, - og jeg fant et sitat på side 137 jeg hadde glemt å skrive ned her, som er et godt eksempel på skildringa til Duun:

Det var no òg så makelaust til kveld: ein kom beint utor langvarige regnvèret og mørkre, utor trevekes trollvèr og ut i dette lyse, ein kunde bli ståande og seie sommarkveld med seg sjøl. Ein kunde plystre. Just dette var det som mana otten fram. Vère kan bli så vakkert at ein ottast for storm. Tale, mor hans, hadde gått og sagt med styggvère stod på: - Takk gu' for det her vère, de. Utan slikt fanns her ikkje godvèr. Evig godvèr er en umulig ting, pla ho seie, har de levd i evig lykke nokon gong?

At Hamsun fikk prisen synes jeg ikke er det minste rart. Hans forfatterskap er i en særklasse mener jeg. Jeg har ikke lest alle bøkene hans, men Mysterier, Sult, Markens Grøde og Vandrer-serien er (i den rekkefølgen) noen av mine flotteste leseropplevelser.

Og Undset fortjente også prisen. Serien om Olav Audunssøn er min favoritt og rager for meg enda høyere en serien om Kristin Lavransdatter. Jenny er og blir en perle.

At Duun og Falkberget også fortjener ære og berømmelse, er åpenbart. De burde sikkert begge sitte på Nobel-tronen sammen med Hamsun og Undset. At Bjørnson fikk prisen og ikke Ibsen, er kanskje ikke en gåte, men likevel av de fleste i ettertid sett som et alvorlig feiltrinn av Akademiens Nobelkomité.

Men: Hvor viktig er dette med priser egentlig? Det som betyr mest er at disse høvdingene kan glede oss med flotte leseropplevelser i dag og kommer til å gjøre det i mange generasjoner etter oss.

Duun lurte meg trill rundt med denne triologien. I mange år og gjennom mange gjenlesninger. (Jeg var virkelig stor fan av dette verket.) At jeg hadde latt meg lure oppdaget jeg først da jeg så stykket på teater: Min første reaksjon var sinne over regissøren som hadde ødelagt og vridd på hele stykket, så jeg gikk hjem og leste på nytt - og oppdaget at det var jeg som hadde sett meg blind på visse formuleringer i bøkene. Jeg ble selvsagt enda mer imponert over Duuns evner som forfatter - og ydmyk fordi jeg hadde fått denne (disse) lærerike opplevelsen(e)! Leser triologien med ujevne mellomrom - det gir meg like mye hver gang! Skal ikke her sette nærmere ord på hvordan Duun lurte meg (eller rettere sagt hva jeg lot meg forføre av) av frykt for å spolere for andre.

Skjønner forøvrig ikke hvorfor dere kjenner på depressivitet under/etter lesning? Noen som ser syn på å søke å gi meg innsikt?

Hadde vært morsomt å høre hvordan han lurte deg :) Det er jo mulig å markere det med spoiler alert...

Selv leste jeg denne boka som 16-åring fordi teaterlaget i bygda satte oppp stykket, og jeg ville forberede meg. Uvitende var jeg om at premieren var som en festkveld å regne, slik at publikum (inkl voksne folk) møtte opp etter vorspiel og forventet en farse. I hvertfall oppførte de seg deretter. 16-åringen var mildest talt sjokkert, og måtte se stykket en gang til.

Nå har jeg tatt fram Menneske og maktene, og lurer på om jeg kanskje bør finne fra denne igjen, og lese hele triologien.

Trilogien.

Iiiik, og jeg som er opptatt av språk og rettskriving.... Takk skal du ha! I musikken snakker vi om trio, både som besetning og som formdel, så det nok derfra misforståelsen kommer. I dag har jeg forøvrig lært at fire bøker i sammen heter tetralogi jmf Utvandrerne + + + av Moberg. Skal aldri mer ta med den o-en ;)

Det går bra!