Bokelskere.no

Slutter meg til Fantehyllesten, og i tillegg til de to Fantebøkene som er nevnt vil jeg anbefale Drømmer fra Bunker Hill og Veien til Los Angeles. Og - når du leser Fante - vil det dukke opp sterke føringer til å lese Charles Bukowski, som du i alle fall ikke har lagt ut i boksamlinga di, men du kan jo ha lest han likevel. Personlig synes jeg han er enda et hakk bedre enn Fante, og jeg fant Fante gjennom Bukowskis hyllest; Fante var min Gud!

Jeg slutter meg til at Bukowski er bedre enn Fante, men det er bare de gangene han virkelig får det til, og det er bare 3 bøker: "Nedenom og hjem", "Faktotum" og "Postkontoret". Går ut fra at Fante har flere enn det; har bare lest et par bøker av Fante.
Bukowski fikk meg til å lese, ikke Fante, men Celiné. Bukowski gjorde Celiné til en av romanfigurene i "Pulp" (som er en parodi på en krim-roman) i tillegg til at jeg har hørt han nevne Celiné i andre sammenhenger (intervjuer? artikler? husker ikke). Jeg var jo kjent med navnet Celiné fra før, men hadde enda ikke lest han.
Når det er sagt, så ble jeg ikke en stor fan av Celiné. "Reisen til nattas ende" er god, dog, men hadde ikke sans for "Død på kreditt". Han blir bare for kynisk og bitter, for meg, det blir så påtatt livs-fiendtlig.....om det er et ord. Bukowski og Fante, derimot, har en viss humor/glede i det de skriver.
Camus kalte en gang Bukowski for amerikas eneste ekte og relevante forfatter (eller noe i den dur), og han hyllet også Celiné. Nå hadde la jo Camus andre kvaliteter til grunn for sine referanser enn "vanlige litterære kriterier" i hvem han regnet som god og relevant, men....
Etter andre verdenskrig, da Celiné sto på nazistenes side, og til og med fortsatte å være anti-semitt etter krigens slutt ble de bitre uvenner. Vel, uansett, Camus fikk meg til å sjekke ut Bukowski's bøker, så det er en evig sirkel.

Psst - bare et tips fra en gammel franskstudent: forfatteren heter Céline, ikke Celiné. Den aksenten er faktisk veldig viktig - for det er den som avgjør at navnet hans skal uttales "se-LINN" (og ikke seli-NE). Siden du er bibliotekar (så jeg av profilen din), kan sånt være ekstra greit å vite om.

Takk for korrigering, Anne. Tror faktisk aldri jeg har nevnt denne forfatteren med min egen stemme og jeg kan ikke fransk ; derfor har jeg ikke noe forhold til hans navn annet enn på omslaget av hans bøker. Det er likevel ganske teit av meg å ta feil på dette. Men fra nå av husker jeg: Cèline.

Overhodet ikke teit! Helt forståelig - franskmennene har flere forskjellige aksenter som alle innvirker på uttalen (for eksempel uttales en E forskjellig alt ettersom den skrivese, é, ellerè); klart at om du ikke har hatt fransktimer skjer det lett at de havner litt på måfå. Så det skal altså være Céline med aksenten pekende opp og frem. Forresten så har du mye mer peiling på denne forfatteren enn meg - jeg har kun en av bøkene hans stående i hyllen, og der har den stått ulest siden midten av 1980-tallet...

Nei, eg har ikkje lest noko av Bukowski heller, men dette var trass alt eit namn eg kjende frå før. Fante var heilt ukjend. Men eg har lest at Fante var Hamsun-fan, og at tittelen på ei av bøkene, "Spør støvet", er henta frå Hamsun. Og Hamsun har eg lest eit par bøker av. No har eg visst prata meg bort, eg trur poenget skulle vere at eg i det minste har lest noko som har ein viss, om enn vag, kopling til Fante.

Leste nettopp Bukowskis Faktotum, og det virker som han er veldig inspirert av Fante. Og hovedpersonen Henry Chinasky får gitt ut novellen Sjela mi er full på øl og tristere enn alle de døde juletrærne i hele verden. Bra tittel! :))

Tittelen er steinbra. Bukowski tar den litt lenger enn Fante.

......og som du sikkert vet så er Henry Chinaski - Charles Bukowski's alter ego. :)

Ja det er visstnok mange selvbiografiske trekk i det han skriver. Ser forresten at Fredrik Wandrup i Dagbladet tar Faktotum med på lista i artikkelen Romanskikkelser som raver rundt i litteraturen, og Bukowski var vel temmelig fuktig selv, så han visste nok hva han skrev om...

Drinking is an emotional thing. It joggles you out of the standardism of everyday life, out of everything being the same. It yanks you out of your body and your mind and throws you against the wall. I have the feeling that drink is a form of suicide where you're allowed to return to life and begin all over the next day. It's like killing yourself, and then you're reborn. I guess I've lived about ten or fifteen thousand lives now.
Charles Bukowski

Interview, London Magazine, December 1974 - January 1975