Av og til kommer man over små verk av forunderlig karakter. Unge Werthers lidelser av Goethe f.eks. er en slik bok som man bare blir glad i. Denne 104 siders Andalusiske elegien kjøpte jeg fordi den er listet i boka 1001 bøker du må lese før du dør, og for et overflødighetshorn!
Vanligvis i korte noveller/romaner står det at det ikke er et ord for mye. Her er det kun og bare overflødige ord som beskriver jeg-personens opplevelser sammen med eselet Sølvfell. Det er poetisk og inderlig hjertevarmt, det er både menneskelig og eseligt og kjærligheten mellom menneske og esel er både troverdig og vakker.
Og Sølvfell, du ser oss, ikke sant?
Sist sett
