Bokelskere.no

Jeg ser det annerledes. Mitt fokus er på språk og litterære kvaliteter. Hans fortellerevne er unik. Dessuten er det bare å erkjenne at Knausgård ikke er som oss (ihvertfall ikke som meg) når det gjelder intuitive evner, det skarpe blikket, evnen til å reflektere over små og store ting i hverdagen, hans refleksjoner når det gjelder litteratur, kunst, natur, musikk m.m.....men bevares, det er også mye røyk, fyll, erotikk og grums. Men det handler om LIVET, hans og vårt, og jeg unngår å tenke "krafsing" i folks privatliv når jeg leser. Mye er gjenkjennelig. Men jeg skal ærlig innrømme at det kan bli mye til tider, han beskriver det meste ned til den minste detalj, ingen ting blir oversett. Det er en studie i hverdagens og livets trivialiteter, også livets ytterpunkter og store hendelser, men mest av alt setter han ord på det du og jeg tenker, men ikke våger eller ønsker å snakke høyt om. Det er befriende.
Jeg er overrasket over din dom over bøkene før du, i det hele tatt, har lest noe i dem.

Eg har liknande motforestillingar mot Min kamp-bøkene (men ikkje mot mannen) som Strega, men eg kan jo ikkje unngå å legge merke til skrytet både i norske og utanlandske media. Derfor er eg ikkje heilt avvisande til å lese bøkene, i det minste ei, ein gang i framtida, sjølv om denne tanken nok må modne litt til.

Men Knausgård har jo skrive andre bøker også. Kva for ei bok, utanom Min kamp, meiner de der den beste? (evt. kva for ei er mest egna til å overtyde meg om at eg også bør lese Min kamp?)

Kanskje du skal prøve deg på hans debutroman "Ute av verden". Rose-Marie har en fin anmeldelse av boken.

Jeg synes "Ute av verden" men spesielt "Sjelens Amerika" er veldig gode, og de kan også leses selv om man ikke har lest "Min kamp". Når det gjelder hans "englebok" ; "En tid for alt", så har jeg blanda følelser, jeg kunne godt vært foruten den, selv om det er gode partier i den også.
Nå var det kanskje ikke meg du spurte, men likevel...

Det var meininga mi å rette spørsmålet til alle. Takk for innspel, eg noterer meg titlane.

Om du noen gang vil prøve deg på Min Kamp-bøkene, vil jeg anbefale deg å starte med nummer tre. Der får du grunnlaget hans, om barndommen og oppveksten på Sørlandet. Etter min mening den boka som ga meg mest, kanskje fordi jeg bodde i dette området nettopp på den tida, og kjente meg igjen i mye av det han skrev om. Men også fordi det var en barndom med mye frykt, på grunn av en meget dominerende far.

Tildels enig. Begynn ihvertfall ikke med bok nummer 2, den synes jeg er markant dårligere enn resten av de jeg har lest, skal straks begynne på nr 5. Synes bok 1, 3 og 4 alle var veldig bra. Man kan mene hva man vil om mannen, men han skriver utrolig bra.

Man behøver vel ikke lese noen av bøkene hans for å få et inntrykk om hva som står i dem. De har jo blitt diskutert opp og ned både på TV og ellers i media. Og etter å ha lyttet og lest fikk jeg faktisk nok av både bøkene og mannen. Men vi er heldigvis forskjellige vi mennesker ellers hadde det ikke vært så mange forfattere.

Nei, du trenger ikke å lese bøkene for å få et "inntrykk" av hva som står i dem, - det kan jeg til dels være enig i. Men du vil aldri få inntrykk av, eller få vite HVORDAN det skrives og hvilket inntrykk det gjør på deg som leser. Det vil du kun få vite om du leser bøkene hans.

Mitt innvending mot å lese bøkene var det samme som mange andres: kikkerfølelsen, sladderen osv. Fremdeles sitter jeg med en følelse av: "var alt dette egentlig nødvendig?". Ikke bøkene, men noe (og bare noe) av innholdet. Han sier selv at han bare "måtte" skrive dette. Vi er nok mange som føler vi må både det ene og det andre, men noen ganger teller hensynet til andre mer enn vår egne lyster.

Men jeg har lest alle bøkene og som flere skriver både her og i mange av de andre trådene av Min Kamp: noen av bøkene, noen av passasjene er rett og slett bare utrolig gode. Nydelig, dansende, musikalskt språk, - avbrutt av lange, detaljerte og til dels kjedeliege setninger som innimellom kan gjøre meg litt småstressa. Jeg har jo lyst å lese hvert eneste ord, hver eneste setning, men av og til så "berre juksar me litt " slik Ingrid Espelid Hovig sier det så fint.