Bokelskere.no

Dette er mitt første møte med Alice Munro, og det var veldig positivt, - ikke så rart det kanskje, siden hun jo har fått Nobelprisen ;) Jeg har generelt ikke lest så mye noveller - til tross for at Borgens noveller tilhører mine favoritter - , jeg har foretrukket lengre bøker hvor jeg har kunnet forsvinne inn i en verden over lengre tid. Men med årene har nok den trangen blitt svakere og jeg er mindre utholdende, og nå oppdaget jeg at novelleformatet passer meg veldig bra!

"Dear Life" heter samlingen på engelsk, "Bare livet" på norsk, - det er vel ikke helt sammenfallende, men i alle historiene står selve livet sentralt. Men det er skildret så hverdagslig og "smått", ikke med store ord. Og det er ofte skildret lenge etterpå, så man også merker tidsspennet og ser hvordan små hendelser får livet til å endre seg, kombinert med at man opplever hovedpersonenes liv som et resultat av den personligheten de har. Historiene foregår i Canada, hovedsakelig i tidlig etterkrigstid, og er veldig interessante og tankevekkende.

Jeg opplevde disse novellene som sukkertøy jeg nøt ett og ett og gledet meg til, og jeg tenkte at dette er en klar "sekser", til tross for at ingen andre hadde gitt den det. Men så ble jeg faktisk litt usikker, - for etterpå begynte jeg på noen noveller av en annen, ikke-nobelprisvinnende forfatter, og ble så grepet av dem, at jeg tenkte: disse er jo enda bedre!! Og det var "faktisk" noen av Prøysens noveller, - Prøysen som det i en herværende dagsavis tidligere i år ble stilt spørsmål ved om var verdig å feires så stort, - hans historier var jo så bundet til en forgangen tid og ditto miljø! Der Munro skildrer småbylivet i Canada i etterkrigstiden, skildrer Prøysen livet på Hedmarken til omtrent samme tid, kanskje litt tidligere, - men det er visst ikke "fint" nok ;-) Hovedpoenget mitt er at jeg ble vel så grepet av menneskeskildringene til Prøysen som jeg ble av Munros, Prøysen skildrer de som er nederst med en så dyp varme, innlevelse og forståelse at jeg får helt gåsehud, - og det gjorde jeg ikke da jeg leste Munro. Men så spørs det om det er "gåsehudeffekten" som skal være avgjørende, - jeg gir dem begge en sekser og anbefaler alle å lese "Den første kjærlighet" i "Folket i plassgrenda" der han lever seg inn i sinnet til en fire år gammel jente!

Interessant lesning, Ellen. Den største forskjellen på Munro og Prøysen er vel at Munro er oversatt til mange språk, mens Prøysens noveller kun er tilgjengelig på norsk (eller tar jeg feil?) Jeg tror deg når du mener Prøysen er på høyde med Munro, men tror du noe kan skyldes at Prøysen er vår nasjonalskatt, at vi er på bølgelengde med han. Det vil være umulig å gjengi Prøysens dialekt på andre språk, og dermed umulig å gi andre den samme opplevelsen...? Når vi leser Munro er vi også avhengige av at oversettelsen er god....selv om jeg forstår at du har lest den på originalspråket. Uansett er det et tankekors.....En får Nobels fredspris, en annen stor forfatter må greie seg med nasjonal berømmelse, men egentlig er vel det mer enn nok, eller? Prøysen er uansett VÅR!!

Jeg må nok innrømme at jeg leste Munro i oversettelse, men jeg fant ikke den norske utgaven her inne, og det var til og med samme bilde på coveret, så jeg tenkte det ikke var så farlig ;-)
Og når du nå er inne på språket, så tenkte jeg noen ganger at Munro hadde en litt spesiell og uventet setningsbygning, og jeg lurte på om det var hun selv, eller oversetteren.
Det er vanskelig å si hvordan Prøysen ville slått an i utlandet, jeg vet heller ikke om han er oversatt. Men det som for meg er det fineste ved Prøysen, er innsikten i menneskesinnet og den váre ømheten han skildrer de svake med. Munro har en større distanse til menneskene sine og overlater nok mer til leseren å tolke det som skjer med dem, og det er godt og interessant gjort, men Prøysen griper meg mer.

Det finnes en bok som heter Prøysen i prosa. Der skal det også finnes noveller. Er det noen som vet om "Den første kjærlighet" som du nevner Ellen finnes der? Ellers synes jeg debatten om arven etter Prøysen er viktig. Noen mener rettighetshaverne tviholder på en tolkning av blant annet visematerialet som hindrer fornyelse. Skal Prøysen leve videre må nye kunstnere få gjøre materialet til sitt heter det. Jeg tenkte på et stykke jeg så av Unni Dahr og Gard Eidsvoll for ett år siden. De tolket Markens Grøde. Den teksten må det finnes mange ulike tolkninger av. Jeg har kommet til at jeg tror det er en fordel. Hamsuns tekst og Prøysens originale tolkninger vil jo uansett alltid ligge i bunn. Om andre har tenkt på dette så er det artig å høre hva dere mener også.

Her er et innlegg fra Ringsaker blad hvor det rettes (berettiget) kritikk mot rettighetshaverne til Prøysens produksjon.
(Unnskyld Ellen - dette skulle jo egentlig handle om Alice Munro...)

Heeelt OK, Bjørg, - det var jeg som bragte Prøysen på banen og synes det er gøy med reaksjon :-) Og artikkelen var veldig god!

Ja, var blant annet det jeg leste som gjorde at jeg begynte å tenke på det igjen. Har jo også vært diskutert før. Jeg så ikke TV-overføringen, men har likevel sansen for argumentasjonen i artikkelen.

Du finner den novellen i Alf Prøysen forteller i alle fall. Under diskusjoner om den boka har jeg lagt lenke til bokhylla.no hvor den kan leses. Samlingen er et utvalg gjort av Nils Johan Rud. Den inneholder også novellen Fin-lampa på Rogne, som gir et hint om betydningen av tittelen i romanen Trost i taklampa.

Ellers er jeg veldig enig med deg i at det må være rom for nye tolkninger av gamle verk, og tror dette bare styrker interessen for det opprinnelige materialet.

Veldig godt sagt, og jeg er veldig enig med deg! Jeg har også sett Juni;) Dahrs og Gard Eidsvolls kjempefine fremføring av Markens Grøde. Jeg synes det minner om mistillit til kunstner og kunstverk å ikke tillate nytolkninger, - det er ved å løfte det frem og se det fra flere synsvinkler at man ser hvor stort og almengyldig et verk egentlig er. Nå kan man si at Prøysen nesten skapte et univers, men det blir jo ikke borte for all tid selv om andre viser frem andre sider ved det.
I novellen jeg nevnte, "Den første kjærlighet", skildrer Prøysen innsiktsfullt hvordan en liten pikes fine opplevelse blir - slik hun opplever det - trampet på og latterliggjort, - noe som dessverre kan være like aktuelt i dag. Novellen sto opprinnelig i hans debutbok, Dørstokken heme, og det er så utrolig å tenke på at en ung mann har kunnet skrive noe slikt, - fantastisk!

Jeg har også lest noen Prøysen-noveller i sommer, og jeg ble veldig positivt overrasket! Han fortjener absolutt sitt jubileum :))

Jeg kjøpte "Dear Life" tidligere i år, men har ennå ikke lest den - men den første novellesamlingen jeg leste av Munro var fantastisk, så jeg gleder meg til denne. Og når du har gitt den så rosende omtale, Ellen, så får gleder jeg meg enda mer! :D