Bokelskere.no

Jeg tillater meg å hente frem et eget, gammelt innlegg (gretemor minnet meg på det ved å gi det en vennlig stjerne).

Jeg siterer Inge Eidsvåg, leder for Nansenskolen: "Jeg har møtt mange mennesker som knapt har lest en bok i hele sitt voksne liv, og som ikke har spesielt dype tanker om filosofiske spørsmål, men som i praksis viser både klokskap og medmenneskelighet. De har hjertets dannelse.
Lesing er viktig, kunnskap om kultur er viktig, filosofi er viktig. Men dette må aldri brukes til å rangere individer etter "hvilket nivå de har som mennesker". En slik rangering gir meg ubehagelige assosiasjoner."

"Hjertets dannelse" er et begrep jeg tar til meg.

Dette med tanke på den store delen av verdens befolkning som ikke har tilgang til all den skjønnlitteraturen som visstnok skal gjøre oss til bedre mennesker.

Enig! Bare en betraktning eller et spørsmål: er det ikke nettopp ved å være kunnskapstørst og åpen at hjertets dannelse kan oppstå? Uansett hvilken virkelighet vi lever i? Og for de av oss som har skrift og lesekyndighet så er det å ta det i bruk på måter som utvikler oss en av flere muligheter vi har fått. (Men teori uten praksis gir nok uansett bare det Jon Hellesnes har kalt halvdannelse.) Andre muligheter er lukket for oss, ihvertfall nesten. Jeg tenker for eksempel på den enorme kunnskapen om overlevelse og natur som mange folk har og har hatt uten å kunne lese eller skrive. Jeg tenker at det også blant dem kanskje er sånn at det er de kunnskapstørste og åpne som oppnår størst dannelse.

Tusen takk for dine nydelige refleksjoner til ettertanke, Strindin! Hva som former et menneske er et stort spørsmål. Jeg følger deg på at vitebegjær og nysgjerrighet, og også fantasi, er viktige egenskaper for å oppnå dannelse (og her er vi ved enda et stort spørsmål; hva dannelse er). Jeg kjenner, som Eidsvåg, mennesker som besitter det han kaller «hjertets dannelse» uten knapt å ha lest én bok. Men som, som du er inne på, har utviklet sin dannelse gjennom arbeid - til sjøs og med jorden. Mennesker som innehar en åpenhet, ja, men også en grunnleggende livsinnstilling til å ta tingene som de kommer, og uten å dømme andre. Kanskje er nettopp denne aksepten en nøkkel til å forstå hvordan noen utvikler seg til gode mennesker.

Jeg reiser bust når noen hevder at det å lese bøker gjør oss til bedre mennesker. For noen kan det sikkert fungere sånn, men lesing er ingen forutsetning.

Jeg reiser bust også av følgende setning sakset fra denne debatten:
«Poenget med artikkelen er at så lenge man beveger seg, så blir man et bedre menneske.»
Jeg minner om at vi nettopp har markert 3-årsdagen for misgjerningene til en ung mann «som beveget seg». All bevegelse/utvikling er ikke av det gode. Det er retningen som avgjør.

Som student (derfor er det med referanser- klipper fra en oppgave :) det siste året har jeg forsøkt å forstå mer av hva dannelse kan være og fått stor respekt for filosofen Jon Hellesnes sine perspektiver, Han skriver blant annet:

"Daninga kan korkje brukast eller misbrukast, for daninga er det vi brukar og misbrukar ut frå. Daninga har i det heile ingen middeleksistens. Når folk tek til å tale om allmendaning som eit middel til større lykke og trivnad (og dermed høgre produksjon), er det fare på ferde. Dermed er daninga heller ikkje essensielt knytt til nokon bestemt funksjon innanfor samfunnet. Daning er mellom anna det å problematisere samfunnet som totalitet og dermed dei einskilde funksjonane. I eit samfunn som har eliminert daninga, vert samfunnet som totalitet ikkje problematisert, og eit slikt samfunn er totalitert». (Dale, 1992, s.80)

En annen sentral dannelsesteoretiker skriver: «Barnets behov for å bli veiledet har sitt motstykke i dets behov for selv å ville. Også dette behovet må tas med i betraktningen, fordi det er grunnlag for og forutsetning for kulturens fornyelse, for fundamental forståelse, for etablering av nye kategorier.» (Klafki, 2011, s.18)

Jeg tror dannelse kan være hva kunnskap/ erfaring (all kunnskap, ikke kun den boklige) gjør med oss og vårt møte med livet (praksis). Jeg vet ikke om "sann eller ekte" dannelse kan være destruktiv og ødelegge, kanskje kan vi kalle den anvendelsen av kunnskap for å være udannet. Misbrukt dannelse? Verdenshistorien er i hvert fall full av kunnskapsrike overgripere. Mao var bokelsker. Veiene til Rom er som vi har vært inne på, mange. Men i vår kulturkrets er vi gitt litteraturen og dersom ingen valgte den innfallsporten til mulig dannelse så tror jeg det hadde vært farlig for demokratiet og ikke minst vår historiebevissthet. Hadde ingen grublet på eldre tekster enn de fra årtusenskiftet ville vi mistet tilgangen til vår felles fortid. Slike ting er litt alvorlig for meg å tenke på:) Derfor er jeg veldig glad for alle som leser eldre tekster og håper at det kan bidra til dannelse for noen. Alle har dannelse, noe som er verdifullt i møte med andre. Men jeg tror vi trenger et mangfold av det vi kan kalle dannelser for å fornye oss og bruke potensialet som felleskapene bærer i seg.

Interessante refleksjoner i sommervarmen.
Snakker vi ikke om to ting - som også henger sammen? Hvilken retning vi tar, og hvor dyktige vi er til å følge retningen?
Helt utvilsomt betyr hjernen mye. For å forstå hvordan den funker og utvikler seg er boka til Leif Gjerstad en god plattform. Både du og jeg har gitt den en femmer, Lillevi.
Vi følger også magefølelsen - men er ikke den styrt av hjernen? Noen lar hjertet styre, men har ikke det en overført, litterær betydning som ikke er fysisk basert i det aktuelle organet?

Jeg har også sansen for denne artikkelen som sier at de riktige tankene kommer den samfunnsmessige praksis. De kommer fra 3 slags samfunnsmessig praksis, nemlig
kampen for produksjonen,
klassekampen og
vitenskapelige eksperimenter.

Jo da, alt kommer fra hjernen – magefølelsen, hjertefølelsen, sjelen og det hele! Jeg har tatt vare på et sitat fra Espen Dietrichs, Leif Gjerstads medforfatter i nevnte bok:

«At kjærlighet er kjemiske tilpasninger for å opprettholde menneskestanden, er minst like riktig som at det er en varm og hengiven følelse.»

Jeg slenger med et sitat fra boken også:
«Hjernen er hele personligheten, ja selve «mennesket». Vi kan faktisk si at alle andre organer i menneskekroppen har til oppgave å sikre best mulig vilkår for hjernens aktivitet.»

Jeg så for flere år siden på tv en samtale med nobelprisvinnere innenfor naturvitenskapene. Journalisten spurte om de trodde på intuisjon. Samtlige svarte bekreftende. Og de forklarte det med at hjernen da arbeider raskere enn vår bevisste tanke. Hjernen bearbeider sanseinntrykk og erfaringer og gir oss en magefølelse, intuisjon, om hva som er fornuftig å gjøre, før vi rekker å tenke over det.

Jeg kan ikke gå dypere inn i hvordan vi utvikler oss – men at det skal mer til enn å lese bøker er vel også gamle Maos tanke!

Jeg kan ikke dy meg Lillevi: for sannelig så gjorde Mao mer enn bare å lese bøker! 100 millioner skadelidende i følge SNL under kulturrevolusjonen. Det er mulig det går an å skille teori i fra praksis også her. Vi gjør jo det når vi leser Hamsun blant annet. For meg er det likevel utenkelig å søke til Maos tekster som veiledning i livet.

Hvilke bøker eller forfattere du velger å lese er naturligvis ditt personlig valg som jeg ikke vil legge meg opp i.

Men denne tråden tar utgangspunkt i at dyplesing av bøker gjør oss klokere - "smarter and nicer" - til bedre mennesker.
Og når du i den sammenheng - og som et indirekte svar til meg - velger bort bøker og artikler fra så banebrytende folk som Mao med begrunnelse at han begikk feil, så er mitt standpunkt at det ikke bidrar til å gjøre folk klokere eller til bedre mennesker. Det legger tvert i mot opp til større ensidighet og manglende kritisk forståelse.

I tillegg til effekten fra dyp konsentrasjon om ei bok, tror jeg allsidighet i valg av tema og form gjør oss klokere, og til bedre mennesker. Det blir ikke så lett å manipulere oss, vi blir mindre mainstream, mindre fordomsfulle. Det samme gjelder for såvidt i musikk og yrkesvalg. En hjerne eller en kropp som bare utvikler ensidige deler blir ikke så god som den kunne vært. Det er, slik jeg leser det, en sentral del i tenkningen rundt åssen den menneskelige hjernen utvikler seg, og åssen vi utvikler den, slik det framføres i Vår fantastiske hjerne, som forøvrig fikk Brageprisen for sakprosa i 1995.

Som en kuriositet ser jeg at magasinet Newsweek har Skrifter i Utvalg av Mao på sin topp hundre bokliste, hvor blant annet artikkelen Hvor kommer de riktige tankene fra? står.

Vi lever i en fordomsfull tid, og min påstand er at en rekke ting Mao skreiv vil være til stor nytte som veiledningen livet for de fleste av oss, og jeg tenker umiddelbart på bildet av frosken som sitter i bunnen av brønnen og synes himmelen er veldig liten.

Det hevdes at seierherrene skriver historia. Det er feil. De skriver bare første utkast.

Skrev som "veiledning i livet", nettopp fordi det selvsagt ikke er utenkelig å lese Maos tekster. Jeg har ikke gjort det, men det handler mest om at blant all litteratur så må man velge. Så kan det selvsagt hende (og er også tilfelle i følge mange av dere som har lest dem) at Maos tekster lå langt fra hans praksis. Det er likevel for meg noe med å kjenne til hans praksis for så av alle steder og skulle begynne å finne veiledning i livet akkurat hos han. Det skurrer. Teori uten praksis blir bare halvt, noen kalte det halvdanning og det synes jeg var svært godt sagt

. Så kan det selvsagt alltid innvendes at det som regel er langt mellom liv og lære. Jeg foretrekker uansett at veien er kortest mulig. Om du med "seierherrene skriver historien" antyder at Mao ikke stod for et brutalt regime, men feilaktig har blitt beskyldt for det, så er vi nok uenige.

Jeg er veldig enig med deg i at det er til det beste for et opplyst, maktkritisk og humant fellesskap om vi søker bredde både i erfaring og teori.

:-)