Bokelskere.no

Skal si vi opplever ting på høyst forskjellig vis! Jeg har nettopp lest hele verket, og klisjeer og oppstyltet skrivestil har - om ikke akkurat gått meg hus forbi, så i alle fall gitt meg en forståelse av donkosakkenes oppfatning av seg sjøl i den tida historien utspiller seg. (Gud vet om de kanskje er like anarkistiske fremdeles: Vendinger og kuvendinger i Øst-Ukraina for tida tyder på et egenrådig folkeferd som ser litt stort på "vedtatte" normer for styring og statsdannelse).

En gang i min veldig grønne og romantiske ungdom leste jeg disse bøkene for første gang, og det som satte seg fast i hukommelsen, var naturligvis den håpløse kjærligheten mellom Grigorij og Aksinja. Siden den gang har jeg jo skjønt at Nobelpristildelingen var svært omdiskutert, siden Shjolokhov var et veletablert medlem av det sovjetiske "establishment". Denne gangen prøvde jeg derfor å lete etter spor av "sovjetpropaganda" i framstillingen av kampene under borgerkrigen, uten å finne noe sånt. Kosakkene ga blanke i ideologiene og sluttet seg til de røde eller de hvite, alt etter hvordan de bedømte sjansene til å bevare kosakksamfunnene.

Jeg synes verket framfor alt forteller ei tragisk historie om et folk som i hverdagen stort sett var sjølstyrt, men som i krisetider måtte adlyde tsaren. Krigsskildringene, både fra første verdenskrig og den påfølgende borgerkrigen, er rå og detaljerte, skildringene av livet for dem som ble igjen hjemme, er nøkterne og usentimentale.

Konklusjon: Denne gjenlesingen var en av sommerens beste leseopplevelser, uansett om det er Sjolokhovs verk eller tyvegods. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg ved siden av de folkelige og direkte dialogene, var kjærligheten til Don og det hjemlige landskapet, som gjennomsyrer hele verket. Noen finner det kanskje svulstig og overdrevet (oppstyltet, Lillevi?), men det er Don-landet hele verket handler om. Sjolokhov hørte hjemme her, selv om han ikke var kosakk.

Nylig leste jeg forresten at Solsjenitsyns påstander om plagiat var kjent døde og maktesløse av en eller annen litterat: Det handlet om misunnelse, mener jeg det ble hevdet. (Men Solsjenitsyn hadde utvilsomt gode grunner til å ønske Sjolokhov dit pepperen gror).

Takk for interessante og tankevekkende synspunkter, Marit. Ja, det er en stadig kilde til undring og fryd hvor ulikt vi oppfatter bøker.

Da jeg leste innlegget ditt, fikk jeg straks lyst til å gå løs på de tre neste bindene (jeg har som sagt bare lest det første). Men da jeg gjenleste min egen omtale, ble minnet om hva jeg mislikte, sank leselysten igjen. Temaet er interessant og aktuelt, språkføringen, etter min mening, høyst variabel. Uansett – før eller senere skal jeg fullføre dette verket. Og – er enig i at det er av underordnet betydning hvem som har ført det i pennen.