Bokelskere.no

Hvorfor må litteratur diskuteres?
Hvorfor er litteratur som bekrefter det du vet, mindre verdt enn litteratur som stiller spørsmål ved det du mener du vet?
Hvorfor tror du at man ikke utvikler empati og blir et bedre menneske av å lese om helter som gjør uselviske valg, selv om man allerede VET at det er noe sånt helten vil gjøre?

All lesing utvikler leseren. Også lesing av dårlige skolestiler eller "mindreverdig" litteratur.
All utviklinlg er positivt, også den som utvikler deg i retninger du ikke trodde du ville. For det får deg til å forstå din egen person bedre.

Noen går med store skritt.
Noen går med små skritt.
Poenget med artikkelen er at så lenge man beveger seg, så blir man et bedre menneske.

Tja, hvorfor diskutere noe som helst? Hvorfor bry seg (empati, anyone)? Klart vi kan la alt seile sin egen sjø, i hvert fall hvis du har kalde nok nerver til å risikere å drukne i det et boklesende publikum stort sett ellers vil kalle for en strøm av søppel. Du vet, såkalt virkelighets-tv(hva er det som er så virkelig?), en pornografisk interesse for kjendiseri og jag etter oppmerksomhet, en lei tendens til å la seg forføre av løgner og alt det andre en skrikende massemedial offentlighet karakteriseres av. Folk som tar stupide valg som forbrukere, stupide valg når de skal la seg underholde og når de skal velge sine ledere. Ingen av oss forblir upåvirket av dette og er dermed ikke hevet over det. Litteratur konstituerer et møte og en dialog. Det er en samtale, enten vi vil det eller ikke, noe du også innrømmer. Jeg er ikke beredt på å tilslutte meg den verdiløsheten og holdningsløsheten som jeg syns ligger i å erklære alt for like bra eller like dårlig. Det handler tross alt om liv og død, fiksjon eller ei. Ingen skal fortelle meg at det er likegyldig hvordan jeg eller andre reagerer når dramaet tilspisser seg.

Hva angår det jeg vet. Jeg burde vært mer presis. Jeg tror det er svært lite vi vet, overhodet, spesielt om andre mennesker, desto bedre grunn til å stille spørsmål ved det lille jeg antar at jeg vet.

Jeg utelukker ikke at det går an å skrive godt, grundig og dyptpløyende om en helt som gjør uselviske og forutsigbare valg, men selv Jesus i Bibelen innehar moralsk kompleksitet. Innebærer ikke det å være en helt å overvinne en del av seg selv, noe av sitt konfliktfylte indre? La oss ta eksempelet med helten som skal redde en annens liv, men som risikerer sitt eget i prosessen. Hvis vi så forestiller oss en forfatter som levende skildrer heltens redsel underveis, men som likefullt ender opp med å gjøre det riktige valget, dernest forestiller vi oss en annen forfatter hvor helten også tar det riktige valget, men denne gang skjer det nærmest av automatikk, det blir knapt nok skildret. For meg er det innlysende hva som er den beste litteraturen. Superhelten er et annet eksempel, jo mer ufeilbarlig, usårlig og uovervinnelig, jo mer uinteressant. Litteraturens egentlige helter er den gode forfatteren og den gode leseren som gjennomlever hver tenkelige følelse og lidenskap under lesningen.
Hva er forresten empati? Wikipedia definerer det som: "Empati (fra gammelgresk, empatheia) er evnen til å sette seg inn i andres følelsesliv. Å ha empati med noen innebærer å kunne bruke egne erfaringer (intellektuelt forstå) og andres uttrykk for følelser (emosjonelt oppleve) til å oppfatte hvordan en annen har det, men på den andres premisser slik at man ikke tolker den andres følelsesliv som om det var ens eget" (min uth). Også jeg oppsøker og setter pris på det gjenkjennelige, i litteraturen såvel som i livet. Det fullstendige fremmede ville forblitt nettopp det, fullstendig fremmed. Likeså ville det ikke vært noen egentlig innlevelse uten det fremmede og ukjente. Bare å være i likskapen har mer til felles med sammensvergelsen. Begge deler trengs, gjenkjenneligheten og det ukjente/fremmede for at empatien skal være tilstede.

For all del, det går an å lese På Sporet av den Tapte Tid uten noe som helst utbytte og det går an å lese en dårlig skolestil eller en slett roman og få noen gode idéer, men i begge tilfeller er det på tross av stoffet. I første tilfellet er det leserens feil, sannsynligvis! -gitt at ikke Marcel Proust er hinsides overvurdert, i så fall er det leserens byrde å begrunne hvorfor han suger utover å fastslå at han suger, og at han suger fordi han suger, fordi han suger - i det andre tilfellet er det leserens og universets uransakelige veier sin fortjeneste.

Jeg er ellers enig i at utvikling er positivt, at historier i seg selv stimulerer fantasien og at alle må begynne et sted. Faktisk ser jeg på litteratur som en vesentlig del av selvutviklingsprosjektet, noe jeg mistenker at mange høyt respekterte forfattere ikke alltid gjør.

"Jeg er ellers enig i at utvikling er positivt, at historier i seg selv stimulerer fantasien og at alle må begynne et sted."

Takk;)