Man kan kalle disse ti bøkene for klassikere, men noen andre som "Olhai os lirios do campo" av Erico Verissimo, "A paixao segundo G.H." av Clarice Lispector eller "Max e os felinos" av Moacyr Scliar kunne også være med.
Brasil har felles språk, kulturarv og dermed samme klassikere som Portugal. Det går ikke an å snakke om klassikere i Brasil uten å ta den felles arven alle portugisisktalende land har. Det samme skjer for eksempel med engelsk, fransk eller spansk. Man leser Shakespeare i USA, Cervantes i Mexiko osv..
Viser 2 svar.
Takk for innspel. Eg visste lite om bøkene du nemner frå før, men har googla litt og er samd i at dei høyrer med på ei klassiker-liste. Eg må få føye til at lista eg satte opp på ingen måte er autoritativ eller uhilda, men i stor grad avgrensa av min eigen kunnskap og smak.
Apropos Érico Veríssimo, eg kjøpte nylig ei bok av sonen hans, Luis Fernando Veríssimo, som også er ein populær forfattar. Har ikkje lest noko av han frå før, men eg gleder meg til å gjere det.
Så tillet eg meg å vere usamd i korvidt portugisiske verk høyrer med i ei liste over brasilianske klassikarar, og spesielt denne. Tråden starta jo med at Tralte etterlyser forfattarar frå folkerike land som har gitt ut bøker som reiknast som klassikarar. Men skiller vi mellom "Klassikarar i Brasil" som er formuleringa du nyttar, og "brasilianske klassikarar" som var mitt utgangspunkt, så skal eg vere samd med deg.
Så flott at du leser noe mange nordmenn ikke vet noe om!
Jeg må si at man leser i Brasil blant annet bøker av Fernando Pessoa og Jose Saramago på samme måte som man leser i Portugal eller andre portugisisktalende land bøker av Jorge Amado eller Machado de Assis.
Fernando Pessoa sa en gang at hans fedreland er det portugisiske språket. :-) ...noe å tenke om!
Det som er vanskelig i slike situasjoner er å prøve å skille bøker fra et land som har felles språk og kulturarv sammen med andre land. Dette gjelder også for andre språk som engelsk, spansk, arabisk og fransk.
Sist sett
