Det var nedstemmende å lese artikkelen i Jakarta post. Utruleg og skammeleg at bøkene til nasjonale forfattarar berre trykkast i nokre få tusen eksemplar i eit land med over 230 millionar innbyggjarar.
Så kan eg prøve meg på ei liste over 10 brasilianske klassikarar, dei fleste er å finne på engelsk, og enkelte endåtil på norsk:
- José de Alencar: O guaraní (1857)
- José de Alencar: Iracema (1865) (på engelsk)
- Machado de Assis: Memórias póstumas de Brás Cubas (1881) (på norsk)
- Machado de Assis: Dom Casmurro (1899) (på norsk)
- Euclides da Cunha: Os sertões (1902) (på engelsk)
- Mário de Andrade: Macunaíma (1928) (på norsk)
- Graciliano Ramos: Vidas secas (1938) (på engelsk)
- Jorge Amado: Capitães da areia (1937) (på engelsk)
- Jorge Amado: Gabriela cravo e canela (1958) (på engelsk)
- João Guimarães Rosa: Grande Sertão: Veredas (1956) (på norsk)
Legg forøvrig merke til den skrikande mangelen på damer i denne lista. Og det er ikkje fordi det er eg som er mannssjåvinist, damene er stort sett fåverande i alle lister eg har sett over klassisk brasiliansk litteratur. Eksempelvis, i Wikipedia sitt engelskspråklege oversyn over brasiliansk litteratur er det først i post-modernismen at det første (av kun 3 i heile oversynet) damenavnet dukkar opp.
Er det nokon som tek ballen og lager lister for Pakistan, Bangladesh, Nigeria, Russland og Japan? Russland burde i det minste vere enkelt.
Viser 7 svar.
Ingen komplett klassikerliste - men Nigeria har i alle fall disse forfattere av verdensklasse:
- Wole Soyinka (Nobelprisen i litteratur 1986 - selv har jeg bare lest "Aké - The Years of Childhood", men den har jeg til gjengjeld lest mange ganger)
- Chinua Achebe (hvis roman "All Things Fall Apart" fra 1958 var banebrytende for litteraturen på det afrikanske kontinent - og den er et viktig referansepunkt blant annet i nigerianske Chimamanda Ngozi Adichies roman "Americanah" fra 2013 (det var slik jeg omsider fikk somlet meg til å lese Achebe))
- Ben Okri ("The Famished Road" er vel hans mest kjente - og har klassikerstatus. (Jeg MÅ få somlet meg til å lese den snart!))
- Buchi Emecheta (hennes bøker om nigerianere i London var viktige både i et kvinnesaksperspektiv og som tematisering av forholdet mellom europeere og afrikanere. Jeg tror romanen "Second Class Citizen" er hennes mest kjente - men det er kanskje bare fordi det var den som ble fremhevet på en forelesning i engelsk(språklig) litteratur som jeg droppet inn på på 1980-tallet....)
Av nåtidige, interessante nigerianske forfattere har vi blant annet Helen Oyeyemi og ovennevnte Chimamanda Ngozi Adichie - det er ikke utenkelig at de vil havne på en klassikerliste om noen år....
Wikipedia-siden om nigeriansk litteratur har lenke til artikler om disse og flere andre nigerianske forfattere.
Mange gode lesetips her. Godt å sjå at det også skrivast andre ting i Nigeria enn tvilsame invitasjonar til pengeoverføringar. Sjølv visste eg om berre Wole Soyinka frå før, og berre fordi eg kjenner att namnet frå oversynet over nobelprisvinnarar i litteratur.
Eg har, så langt eg kan hugse, ennå til gode å lese ei bok av ein afrikansk forfattar. Men eg har En halv gul sol av C. Adichie på vent i bokhylla, så debuten er ikkje så langt unna.
Da har du et stort kontinent å ta av, Jostein - selv om det er jo ikke sååå mye afrikansk litteratur som når oss. Men flere land i Afrika har jo portugisisk som offisielt språk, så du kan jo drive litt grunnforskning for oss på litteratur fra Sao Tomé og Principe, eller angolansk litteratur?
Jeg har bare lest Americanah av Adichie, men den var flott, så jeg gikk straks og skaffet meg Half of a Yellow Sun. (Jeg har ikke fått lest den ennå - men som sagt fikk Americanah meg til å lese All Things Fall Apart som hadde stått ulest i hyllen min i årevis; i tillegg fikk jeg også lest Graham Greene's The Human Factor på grunn av Americanah . (Tilfeldigvis hadde jeg også den boken liggende - tenk sånn flaks!) Årsaken til "videre-lesningen" av de nevnte to bøkene er at de er viktige for to av personene i Americanah.)
Til den afrikanske litteraturen hører jo også Nord-Afrika - og da har vi en god del forfattere som har blitt oversatt til norsk. Egypterne Naguib Mahfouz, Nawal El Saadawi og Alaa al-Aswany; marokkanske Tahar ben Jelloun; det er de JEG kommer på i farten. Og så har jo somaliske Nuruddin Farah mange titler på norsk - jeg har et par stående, men lest dem? Nei, ikke ennå...
For mange år siden kom Maryse Condés slektskrønike Segu ut på norsk - Condé er fra Guadelupe i Karibien, men i Segu skriver hun om det historiske Mali. Jeg har ikke lest den siden 1980-tallet, men husker den som en stooor leseopplevelse. Og den var en verdensuksess - etter alt som har skjedd i Mali de siste par årene, fortjener den vel å bli tatt frem fra hyllen (den også). (Hadde det bare ikke vært for at jeg har den på fransk, og jeg har blitt så dårlig til å lese fransk.... ) - På fransk Wikipedia leser jeg forresten at Segu tøtsjer innom Brasil også, Jostein - jo, jeg tror jeg vil anbefale deg å spore opp tobindsromanen Segu!!! ;)
Om samtlige av disse har klassikerstemplet, vet jeg ikke. Men jeg har i hvert fall samlet sammen Min russiske skattekiste !
Man kan kalle disse ti bøkene for klassikere, men noen andre som "Olhai os lirios do campo" av Erico Verissimo, "A paixao segundo G.H." av Clarice Lispector eller "Max e os felinos" av Moacyr Scliar kunne også være med.
Brasil har felles språk, kulturarv og dermed samme klassikere som Portugal. Det går ikke an å snakke om klassikere i Brasil uten å ta den felles arven alle portugisisktalende land har. Det samme skjer for eksempel med engelsk, fransk eller spansk. Man leser Shakespeare i USA, Cervantes i Mexiko osv..
Takk for innspel. Eg visste lite om bøkene du nemner frå før, men har googla litt og er samd i at dei høyrer med på ei klassiker-liste. Eg må få føye til at lista eg satte opp på ingen måte er autoritativ eller uhilda, men i stor grad avgrensa av min eigen kunnskap og smak.
Apropos Érico Veríssimo, eg kjøpte nylig ei bok av sonen hans, Luis Fernando Veríssimo, som også er ein populær forfattar. Har ikkje lest noko av han frå før, men eg gleder meg til å gjere det.
Så tillet eg meg å vere usamd i korvidt portugisiske verk høyrer med i ei liste over brasilianske klassikarar, og spesielt denne. Tråden starta jo med at Tralte etterlyser forfattarar frå folkerike land som har gitt ut bøker som reiknast som klassikarar. Men skiller vi mellom "Klassikarar i Brasil" som er formuleringa du nyttar, og "brasilianske klassikarar" som var mitt utgangspunkt, så skal eg vere samd med deg.
Så flott at du leser noe mange nordmenn ikke vet noe om!
Jeg må si at man leser i Brasil blant annet bøker av Fernando Pessoa og Jose Saramago på samme måte som man leser i Portugal eller andre portugisisktalende land bøker av Jorge Amado eller Machado de Assis.
Fernando Pessoa sa en gang at hans fedreland er det portugisiske språket. :-) ...noe å tenke om!
Det som er vanskelig i slike situasjoner er å prøve å skille bøker fra et land som har felles språk og kulturarv sammen med andre land. Dette gjelder også for andre språk som engelsk, spansk, arabisk og fransk.
Sist sett
