Bokelskere.no

Helt nydelig bok. Klarte ikke å legge den fra meg om kveldene. Historiene er veldig godt skrevet og tar deg med inn i historien. Pluss for at boka og forteller en annen side av historien til afganistan som blir glemt av media, at ting alltid har to sider.

Helt enig med deg! Den var så bra at jeg leste den såpass tjukke boka på en søndag, som er min lesedag, der jeg skal lese et kapittel fra alle bøkene jeg holder på med på rundgang. Men det gikk ikke denne søndagen, for jeg KLARTE IKKE Å LEGGE DENNE I FRA MEG!!!!!

Vanskelig å legge fra seg. Sterk. Beskrivelsene så levende at jeg "vet" akkurat hvordan det ser ut ved kulpen der Miriam vokste opp, hvordan faren hennes så ut da han kom gående dit, hvor TVn ble gravd ned i bakgården osv osv. Spennende med den kronologiske oversikten over Afghanistans historie bakers i boka. Sjebnene jeg leste opp kunne knyttes til bruddstykker fra Dagsrevyer og nyhetssendinger helt tilbake til syttitallet.

Utrolig bra bok, leste den ferdig nett nå. Men det ble til tider for grusomt:( Den er så realistisk og gir deg opplysninger som sjelden kommer fram i dagens lys. Denne boka fikk meg virkelig til å tenke. Jeg synes Drageløperen var bra, men Tusen strålende soler var hundre ganger bedre. Flere steder i løpet av boka holdt jeg pusten og klarte ikke stoppe å lese på flere timer.

Har "bestselgersommer" her, og det har vært meningen å lese denne lenge. Dette er sterke saker, mest fordi mange kvinner faktisk lever under slike forhold. Løgn og angiveri går til stadighet ut over kvinnene, de er avhengige av mennene, og disse vet å utnytte det. Man kan kritisere Drageløperen for å være blottet for kvinner (mannlig forfatter skriver om mannsdominert samfunn), men i denne boka er de høyeste grad til stede - selv om de ikke har mange muligheter til å styre sitt eget liv. Vi skal jammen være glade for at vi er født når/der vi er...

Har også lest disse bøkene, men er skeptisk til autensiteten i dem. Forfatteren har selv ikke bodd i Afghanistan siden han var 15. Han har siden da bodd i USA. Og under årene i Afghanistan hadde familien lange opphold i Paris og Iran som følge av farens plass i utenrikstjenesten. Med forbehold om at Wikipedias informasjon stemmer begrenser hans erfaring seg til et barn av overklassen, mens flere av kvinnelivene han beskriver er fra et helt annet miljø. Og summen av livene som beskrives ligner de vestlige medier har vært fulle av siden 2001. Så med nok et forbehold om at jeg ikke kan mye om afghansk kultur så satt jeg igjen med følelsen av at dette kan være både litt sosialpornografi, stereotypt og endimensjonalt. Jeg mener ikke det er umulig å skrive godt om et land du ikke har levd hele livet i, men i dette tilfellet ble summen av det ekstreme såpass stor at jeg tenker utvalget av, enkeltskjebner, som i seg selv sikkert kan være sannferdige nok, kan gi et fortegnet bilde. Og et bilde vi oppfatter som realistisk, fordi det bekrefter våre fordommer. Forfatteren har kanskje gått rett hjem hos et vestlig publikum fordi det er oss han kjenner best og ikke afghanerne. Ingenting galt med det kanskje og det er ikke tvil om at bøkene er engasjerende lesning. Det er statusen de har fått som det vestlige publikums øyneåpner og (ofte eneste) kilde til kunnskap om det afghanske sammfunnet som skurrer for meg.

Flere Afghanere som har lest boka sier at han gir et bilde av Afghansk kultur og dagligliv som stemmer overens med den virkeligheten folk der opplevde under Taliban. Hvordan Afghanere og spesielt kvinner hadde det under Taliban er jo godt dokumentert også i andre romaner bla i romanen Der Gud gråter.

Mitt poeng er ikke at de livene som leves i bøkene ikke kan ha fellestrekk med levde liv. Men særlig i Tusen strålende synes jeg teknikken forfatteren bruker for å få fram tårer og latter virker overveldende. Det gode mot det onde. Svart mot hvitt. Å sette absolutte skiller i mellom før, under og etter Taliban for afghanske kvinners familieliv tror jeg i mange tilfeller blir en konstruksjon vel så mye som en virkelighetsbeskrivelse. Bare få uker tilbake leverte politiet i Afghanistan to småjenter over til pisking hos lokale myndigheter. Både politi og landsbyråd er vestlige allierte i dagens Afghanistan og den uttalte fienden er Taliban. Eksemplene er mange.

Grunnen til at jeg skrev om Tusen strålende er nettopp den skepsisen jeg har til at boka, eller de mange omtalene av den, påberoper boka en autensitet som gjør at vi umiddelbart starter diskusjonen om det virkelige Afghanistan. For meg er og blir boka en fiksjon og jeg vet ikke om det er en så veldig god en. Afghanere er som alle andre folk ulike og vil sikkert ha ulike meninger om den.

Det er heller ikke engasjementet for afghanske kvinner jeg adresserer, det er bra at mange ønsker dem bedre liv. Det er også bra om disse bøkene bidrar til at flere engasjerer seg for det. Poenget mitt er at en for enkel forklaring på hvorfor kvinner i Afghanistan i sum lever ufortjent vanskelige liv, fort kan gi løsninger som viser seg å bli bjørnetjenester. I dag er det ikke tvil om at fortellingen om dem er del av en større politisk kamp, der de brukes, men ikke er det egentlige formålet.

Boka passer inn i den store fortellingen om Afghanistan som også brukes for å legitimere det vesten har gjort siden 2001. Populærkultur som griper massene med et svart/hvitt budskap, ikke bare om kvinneliv, men også deler av Afghanistans historie. Jeg leser nå Afghanistan - A Cultural and Political History, av Thomas Barfield. I håp om å lære litt mer og kanskje tilegne meg noe kunnskap om det som er sammensatt. Ingen bøker kan gi det alene.

Jeg har samme inntrykk av rapportene som gis som deg. Men det kompliserer situasjonen at Taliban ikke er noen eksakt størrelse. Kjenner også til Afghanistankomiteens arbeid og jeg følger nyheter om Afghanistan så godt jeg kan. Elisabeth Eide har lenge arbeidet for komiteen og har også skrevet flere bøker om Afghanistan som jeg tror det er verdt å lese.

Til slutt (og dette ble altfor langt):

Jeg skrev ikke at det ikke skjer endringer over tid i Afghanistan, men mener at å sette absolutte skiller fort tjener politiske formål mer enn å fortelle noe veldig viktig om virkeligheten eller hvordan folk skal få bedre liv.

På tross av avgitte løfter (se lenger ned) kunne jeg ikke dy meg for å svare på dette innlegget, for det er gøy å være enig også;-)!

Jeg kan for lite til å si i hvor stor grad konfliktene kan spores til det etniske, men mener også at det er en av sidene ved Afghanistan som er viktig å forstå. Og da kan jo også Hosseini få et + i boka for å ha gjort Hazzaraene kjent for flere og kanskje medvirket til at verden vil følge bedre med på deres skjebne!

Jeg er også enig i at det alltid er noe å hente, også hos Hosseini. Det er helheten og bøkenes tidvise status som " den store fortellingen om Afghanistan" jeg ville ha en diskusjon om. I tillegg til bokas litterære kvalitet.

Tror jeg skal gi meg i denne tråden med dette innlegget. Kommunikasjon er ikke alltid helt enkelt:-)

Men jeg mener ditt innlegg understreker mitt poeng om at vi politiserer disse bøkene. Og det er antagelig ikke så rart siden konteksten er en av vår tids største kamparenaer der sågodt som alle verdens mektige land og interesser er involvert. En bok som selger som hakka møkk og blir allemannseie blir derfor også et potensielt nyttig redskap. Jeg har ikke sagt at det er forfatterens hensikt, men at boka brukes slik.

Mens jeg føler det er snakk om en fiksjon, en halvgod roman. Med driv fra første til siste side. Med mer handling og til tider boltring i det groteske enn sammensatte menneske- og miljøskildringer.

Like lite som jeg tror jeg har fått hele "sannheten" om India eller folk fra Australia ved å lese Shantaram eller Latin Amerika ved å lese Mengele Zoo, tror jeg denne gir et komplett nok bilde til å dra absolutte konklusjoner om Afghanistan. Begge bøkene synes jeg likevel er drivende god underholdningslitteratur. Forskjellen er at de langt sjeldnere enn Hosseinis bøker oppfattes som mye mer enn det.

Jeg satt også engasjert og slukte Tusen s en jul. At jeg synes forfatteren pøser på med så mye av det groteske at det i mitt minne sitter igjen som det, og ikke sammensatte levende personer er kanskje mer uttrykk for forskjeller i hva som griper en. Noen ganger synes jeg mindre er mer. Men å trekke det dithen at jeg nedvurderer det undertrykkende ved Talibans styre mener jeg ikke mine innlegg gir belegg for. Jeg prøver bare å si at vi antagelig også må forstå Afghanistan både før, under og etter Taliban for å forstå Taliban eller Afghanistan. Jeg har langt igjen dit og Tusen strålende ga meg ihvertfall ingen grunn til å bli skråsikker.

Du har sikkert rett. De innvendingen du kommer med, har jeg av Drømmehjerte av Samartín, en bok mange setter som favorittbok. Hun gir et veldig eksilcubansk syn på situasjon, og nører opp under stereotypene. Det er et land jeg kjenner, og da er det lettere å se det. Noen som har anbefalning på afghanistansk litteratur som gir et mer nyansert bilde?

Jeg har ikke tips om bøker jeg selv har lest, men tenker at om vi får tid (tar oss tid) kan kanskje inntrykkene bli mer komplekse ved å lese disse:

Elisabeth Eide og Eugene Schoulgin: BITRE MANDLER. 18 forfattere i Kabul. Aschehoug

Aftenposten (Arnhild Skre):

"Verdifull bok som åpner et litterært, intellektuelt og ressursrikt Afghanistan. Preget av likeverdige møter med afghanske skribenter og smakebiter fra en ukjent litteratur."

"Der Gud gråter" av Siba Shakib får hederlig omtale blant annet i Guri Hjeltnes sin anmeldelse i VG. Utdrag:

"Iranske Shakib kan kulturen og miljøet og Afghanistan, og til tross for all den frykt, overgrep og urettferdighet som finnes, sitter leseren optimistisk tilbake. Her er så mye livskraft, solidaritet, samhold i familie og mellom kvinnene og også håp."

The Wasted Vigil av Nadeem Aslam ser jeg anmeldes av i de store engelskspråklige avisene.

Sayd Bahodine Majrouh: EGOMONSTERET

Fra Aftenposten (Mariann Enge): Hovedverket til Afghanistans store dikter Sayd Bahodine Majrouh.

"Samtidig som "Egomonsteret" fremstår som brennaktuell i forhold til situasjonen i Afghanistan, og i forhold til konflikten mellom de muslimske landene og Vesten, så er det dessverre først og fremst en evig aktuell bok. Majrouhs analyser av Monsteret kan brukes i forhold til ethvert overgrep, ethvert terrorregime som måtte finnes på jorden. Faktisk blir det litt annerledes å se nyhetene etter å ha lest "Egomonsteret": Enten det er Osama bin Laden, Saddam Hussein, Benjamin Netanyahu, George W. Bush eller Tony Blair som taler, så ser jeg nå for meg en mørk drageskikkelse lurende i skyggene bak dem."

Takk :-) Haugen på nattbordet vokser.......

Helt enig. A thousand splendid suns er en fantastisk bok. Denne var faktisk bedre en The kite runner! Tusen strålende soler er skrevet så realistisk og godt slik at man virkelig fikk satt seg inn i boka og kunne nesten føle hvordan de hadde det i Afganistan. Denne boka anbefales sterkt ja! :D

for meg var det heilt omvendt, og eg trur det er så enkelt som at det er lettare å leve seg inn i livet til eige kjønn. Men den er sterk ja, veldig sterk. Tykkjer viser stor styrke når han klarar å skrive så levande om begge kjønn.

Jeg er ikke så sikker på om innlevelsen i disse to bøkene har så mye med kjønn å gjøre. For hvor mange i lille, fredelige Norge klarer egentlig å leve seg skikkelig inn i livet til f.eks Mariam? Hvorfor skulle det være lettere for kvinner enn menn? (Ja, jeg vet at brutal vold foregår i Norge også. Men langt ifra alle som leser denne boka har ikke vært utsatt for det.)

Jeg likte også Drageløperen bedre. Men jeg tror det er fordi historien ikke er like brutal som i Tusen strålende soler, og derfor lettere å forestille seg. Dessuten var det mye hopping fram i tid som skapte enda mer avstand til handlingen for min del. Men jeg klarte å sette meg litt inn i følelsene altså, det er ikke det. Det var bare lettere med Drageløperen.

Godt sagt Aina. Er dessverre alt tre år sidan eg las boka, så mykje er gløymt sidan da. Men eg for meg vart det litt for vanskeleg å setje meg inn i situasjonen til Mariam av di eg er mann, men og, som du så godt poengterer, av di eg for det meste er vekse opp i Noreg. Sjølv om eg vaks opp i utlandet som barn, så var eg minst like skjerma som her i Noreg, om ikkje meir. Nordmenn er litt for god til å påpeike når noko er anleis

Jeg klarte nesten ikke å la være å legge den fra meg, fordi den var så grusom. Dette er noe av det verste jeg har lest. Men ja, det er en veldig, veldig bra bok som forteller om et viktig tema.

Kvinnesiden i Afghanistan blir stadig overskygget av menn. I Tusen strålende soler får vi se på landet og alt som skjer med kvinneøyne, og det er en stor bedrift, skrevet av en mann. Khaled Hosseini er en av mine favoritter.

Der sa du noe æ ikke greide å sette ord på selv:)

En veldig vakker bok om to veldig sterke kvinner. Det er en bok en ikke kan unngå å bli berørt av. Likesom Drageløperen blir en sittende igjen med en følelse av savn og sorg blandet med noen dråper håp. For som i Drageløperen er ikke slutten udelt god, og mange utfordringer ligger fredeles og venter i horisonten, men akkurat der og da, når de siste setningene leses, er det fred. Jeg skal ikke hive meg inn på diskujsonen om hvem av de to nevnte bøkene som er den beste, for de er så utrolig ulike, men jeg vil påpeke at etter min mening så er kanskje inntrykket av Taliban regimet noe tydligere i Drageløperen rett og slett fordi du får kontrasten til livet i USA.

Enig med deg. Likte den mye bedre enn Drageløperen.

likte drageløperen også æ da. Men denne satt mere igjen etterpå

Synes også at Tusen stålende soler er bedre.

Veldig enig i at Tusen strålende soler var bedre.. Fikk meg til å tenke på hvor godt vi egentlig har det i norge..Å fikk innsikt i hvordan livet kan være..