Med Prøysen er det først og fremst barnetimeonkelen og visesangeren jeg husker. Siden det er Prøysen-år i år, fikk jeg lyst til å repetere noen av novellene hans. Denne boka inneholder også hans eneste roman, Trost i taklampa. Her harselerer han med hvordan utflytta bygdefolk kommer tilbake til bygda og romantiserer "det enkle livet" og slitet som de selv har flyttet fra. Vi møter også Gunvor Smikkstugun som kommer hjem fra byen på ferie, og som slett ikke lengter tilbake til landsbygda, men som kanskje har ett og annet å hevne. Tonen er humoristisk, nærmest en satire, og han beskriver på en morsom måte bygdesamfunnet hvor alle må kjenne "si stilling og sin stæinn".
Selv om romanen er lesverdig, synes jeg det er i novelleformatet Prøysen lykkes best. Samlingen i denne boka er valgt ut av Nils Johan Rud. Humoren fra Trost i taklampa er stort sett fraværende i disse fortellingene. De to som gjorde mest inntrykk på meg er Beinvegen og Jevnere veg. Disse synes jeg kan måle seg med mye av det beste av norske noveller!
Sist sett
