Bokelskere.no

Om en artikkel fra Time magazine om hvorfor lesing gjør deg til et bedre menneske

Sitat fra artikkelen:

Recent research in cognitive science, psychology and neuroscience has
demonstrated that deep reading — slow, immersive, rich in sensory
detail and emotional and moral complexity — is a distinctive
experience, different in kind from the mere decoding of words.

Slik jeg forstår det, er det altså ikke nødvendigvis slik at et lesende menneske blir et bedre og mer empatisk menneske - det kommer i høy grad an på hva det er man leser. Fikk bare lyst til å nevne det, som et apropos til f.eks. Mao, som er nevnt nedenfor. (Vet vi HVA han leste?)

Jeg tillater meg å hente frem et eget, gammelt innlegg (gretemor minnet meg på det ved å gi det en vennlig stjerne).

Jeg siterer Inge Eidsvåg, leder for Nansenskolen: "Jeg har møtt mange mennesker som knapt har lest en bok i hele sitt voksne liv, og som ikke har spesielt dype tanker om filosofiske spørsmål, men som i praksis viser både klokskap og medmenneskelighet. De har hjertets dannelse.
Lesing er viktig, kunnskap om kultur er viktig, filosofi er viktig. Men dette må aldri brukes til å rangere individer etter "hvilket nivå de har som mennesker". En slik rangering gir meg ubehagelige assosiasjoner."

"Hjertets dannelse" er et begrep jeg tar til meg.

Dette med tanke på den store delen av verdens befolkning som ikke har tilgang til all den skjønnlitteraturen som visstnok skal gjøre oss til bedre mennesker.

Enig! Bare en betraktning eller et spørsmål: er det ikke nettopp ved å være kunnskapstørst og åpen at hjertets dannelse kan oppstå? Uansett hvilken virkelighet vi lever i? Og for de av oss som har skrift og lesekyndighet så er det å ta det i bruk på måter som utvikler oss en av flere muligheter vi har fått. (Men teori uten praksis gir nok uansett bare det Jon Hellesnes har kalt halvdannelse.) Andre muligheter er lukket for oss, ihvertfall nesten. Jeg tenker for eksempel på den enorme kunnskapen om overlevelse og natur som mange folk har og har hatt uten å kunne lese eller skrive. Jeg tenker at det også blant dem kanskje er sånn at det er de kunnskapstørste og åpne som oppnår størst dannelse.

Tusen takk for dine nydelige refleksjoner til ettertanke, Strindin! Hva som former et menneske er et stort spørsmål. Jeg følger deg på at vitebegjær og nysgjerrighet, og også fantasi, er viktige egenskaper for å oppnå dannelse (og her er vi ved enda et stort spørsmål; hva dannelse er). Jeg kjenner, som Eidsvåg, mennesker som besitter det han kaller «hjertets dannelse» uten knapt å ha lest én bok. Men som, som du er inne på, har utviklet sin dannelse gjennom arbeid - til sjøs og med jorden. Mennesker som innehar en åpenhet, ja, men også en grunnleggende livsinnstilling til å ta tingene som de kommer, og uten å dømme andre. Kanskje er nettopp denne aksepten en nøkkel til å forstå hvordan noen utvikler seg til gode mennesker.

Jeg reiser bust når noen hevder at det å lese bøker gjør oss til bedre mennesker. For noen kan det sikkert fungere sånn, men lesing er ingen forutsetning.

Jeg reiser bust også av følgende setning sakset fra denne debatten:
«Poenget med artikkelen er at så lenge man beveger seg, så blir man et bedre menneske.»
Jeg minner om at vi nettopp har markert 3-årsdagen for misgjerningene til en ung mann «som beveget seg». All bevegelse/utvikling er ikke av det gode. Det er retningen som avgjør.

Som student (derfor er det med referanser- klipper fra en oppgave :) det siste året har jeg forsøkt å forstå mer av hva dannelse kan være og fått stor respekt for filosofen Jon Hellesnes sine perspektiver, Han skriver blant annet:

"Daninga kan korkje brukast eller misbrukast, for daninga er det vi brukar og misbrukar ut frå. Daninga har i det heile ingen middeleksistens. Når folk tek til å tale om allmendaning som eit middel til større lykke og trivnad (og dermed høgre produksjon), er det fare på ferde. Dermed er daninga heller ikkje essensielt knytt til nokon bestemt funksjon innanfor samfunnet. Daning er mellom anna det å problematisere samfunnet som totalitet og dermed dei einskilde funksjonane. I eit samfunn som har eliminert daninga, vert samfunnet som totalitet ikkje problematisert, og eit slikt samfunn er totalitert». (Dale, 1992, s.80)

En annen sentral dannelsesteoretiker skriver: «Barnets behov for å bli veiledet har sitt motstykke i dets behov for selv å ville. Også dette behovet må tas med i betraktningen, fordi det er grunnlag for og forutsetning for kulturens fornyelse, for fundamental forståelse, for etablering av nye kategorier.» (Klafki, 2011, s.18)

Jeg tror dannelse kan være hva kunnskap/ erfaring (all kunnskap, ikke kun den boklige) gjør med oss og vårt møte med livet (praksis). Jeg vet ikke om "sann eller ekte" dannelse kan være destruktiv og ødelegge, kanskje kan vi kalle den anvendelsen av kunnskap for å være udannet. Misbrukt dannelse? Verdenshistorien er i hvert fall full av kunnskapsrike overgripere. Mao var bokelsker. Veiene til Rom er som vi har vært inne på, mange. Men i vår kulturkrets er vi gitt litteraturen og dersom ingen valgte den innfallsporten til mulig dannelse så tror jeg det hadde vært farlig for demokratiet og ikke minst vår historiebevissthet. Hadde ingen grublet på eldre tekster enn de fra årtusenskiftet ville vi mistet tilgangen til vår felles fortid. Slike ting er litt alvorlig for meg å tenke på:) Derfor er jeg veldig glad for alle som leser eldre tekster og håper at det kan bidra til dannelse for noen. Alle har dannelse, noe som er verdifullt i møte med andre. Men jeg tror vi trenger et mangfold av det vi kan kalle dannelser for å fornye oss og bruke potensialet som felleskapene bærer i seg.

Interessante refleksjoner i sommervarmen.
Snakker vi ikke om to ting - som også henger sammen? Hvilken retning vi tar, og hvor dyktige vi er til å følge retningen?
Helt utvilsomt betyr hjernen mye. For å forstå hvordan den funker og utvikler seg er boka til Leif Gjerstad en god plattform. Både du og jeg har gitt den en femmer, Lillevi.
Vi følger også magefølelsen - men er ikke den styrt av hjernen? Noen lar hjertet styre, men har ikke det en overført, litterær betydning som ikke er fysisk basert i det aktuelle organet?

Jeg har også sansen for denne artikkelen som sier at de riktige tankene kommer den samfunnsmessige praksis. De kommer fra 3 slags samfunnsmessig praksis, nemlig
kampen for produksjonen,
klassekampen og
vitenskapelige eksperimenter.

Jo da, alt kommer fra hjernen – magefølelsen, hjertefølelsen, sjelen og det hele! Jeg har tatt vare på et sitat fra Espen Dietrichs, Leif Gjerstads medforfatter i nevnte bok:

«At kjærlighet er kjemiske tilpasninger for å opprettholde menneskestanden, er minst like riktig som at det er en varm og hengiven følelse.»

Jeg slenger med et sitat fra boken også:
«Hjernen er hele personligheten, ja selve «mennesket». Vi kan faktisk si at alle andre organer i menneskekroppen har til oppgave å sikre best mulig vilkår for hjernens aktivitet.»

Jeg så for flere år siden på tv en samtale med nobelprisvinnere innenfor naturvitenskapene. Journalisten spurte om de trodde på intuisjon. Samtlige svarte bekreftende. Og de forklarte det med at hjernen da arbeider raskere enn vår bevisste tanke. Hjernen bearbeider sanseinntrykk og erfaringer og gir oss en magefølelse, intuisjon, om hva som er fornuftig å gjøre, før vi rekker å tenke over det.

Jeg kan ikke gå dypere inn i hvordan vi utvikler oss – men at det skal mer til enn å lese bøker er vel også gamle Maos tanke!

Jeg kan ikke dy meg Lillevi: for sannelig så gjorde Mao mer enn bare å lese bøker! 100 millioner skadelidende i følge SNL under kulturrevolusjonen. Det er mulig det går an å skille teori i fra praksis også her. Vi gjør jo det når vi leser Hamsun blant annet. For meg er det likevel utenkelig å søke til Maos tekster som veiledning i livet.

Hvilke bøker eller forfattere du velger å lese er naturligvis ditt personlig valg som jeg ikke vil legge meg opp i.

Men denne tråden tar utgangspunkt i at dyplesing av bøker gjør oss klokere - "smarter and nicer" - til bedre mennesker.
Og når du i den sammenheng - og som et indirekte svar til meg - velger bort bøker og artikler fra så banebrytende folk som Mao med begrunnelse at han begikk feil, så er mitt standpunkt at det ikke bidrar til å gjøre folk klokere eller til bedre mennesker. Det legger tvert i mot opp til større ensidighet og manglende kritisk forståelse.

I tillegg til effekten fra dyp konsentrasjon om ei bok, tror jeg allsidighet i valg av tema og form gjør oss klokere, og til bedre mennesker. Det blir ikke så lett å manipulere oss, vi blir mindre mainstream, mindre fordomsfulle. Det samme gjelder for såvidt i musikk og yrkesvalg. En hjerne eller en kropp som bare utvikler ensidige deler blir ikke så god som den kunne vært. Det er, slik jeg leser det, en sentral del i tenkningen rundt åssen den menneskelige hjernen utvikler seg, og åssen vi utvikler den, slik det framføres i Vår fantastiske hjerne, som forøvrig fikk Brageprisen for sakprosa i 1995.

Som en kuriositet ser jeg at magasinet Newsweek har Skrifter i Utvalg av Mao på sin topp hundre bokliste, hvor blant annet artikkelen Hvor kommer de riktige tankene fra? står.

Vi lever i en fordomsfull tid, og min påstand er at en rekke ting Mao skreiv vil være til stor nytte som veiledningen livet for de fleste av oss, og jeg tenker umiddelbart på bildet av frosken som sitter i bunnen av brønnen og synes himmelen er veldig liten.

Det hevdes at seierherrene skriver historia. Det er feil. De skriver bare første utkast.

Skrev som "veiledning i livet", nettopp fordi det selvsagt ikke er utenkelig å lese Maos tekster. Jeg har ikke gjort det, men det handler mest om at blant all litteratur så må man velge. Så kan det selvsagt hende (og er også tilfelle i følge mange av dere som har lest dem) at Maos tekster lå langt fra hans praksis. Det er likevel for meg noe med å kjenne til hans praksis for så av alle steder og skulle begynne å finne veiledning i livet akkurat hos han. Det skurrer. Teori uten praksis blir bare halvt, noen kalte det halvdanning og det synes jeg var svært godt sagt

. Så kan det selvsagt alltid innvendes at det som regel er langt mellom liv og lære. Jeg foretrekker uansett at veien er kortest mulig. Om du med "seierherrene skriver historien" antyder at Mao ikke stod for et brutalt regime, men feilaktig har blitt beskyldt for det, så er vi nok uenige.

Jeg er veldig enig med deg i at det er til det beste for et opplyst, maktkritisk og humant fellesskap om vi søker bredde både i erfaring og teori.

:-)

Interessant. Men jeg fikk ikke noen forståelse om det har noen betydning hva slags skjønnlitteratur man leser. Utvikler personer som kun leser råbarka krim også sin empati? Og de som bare leser sukkersøte kjærlighetsromaner, blir de smartere og får større forståelse for andre menneskers lidelse? (satt på spissen) En ting jeg vet av egen erfaring, er at barn som leser mye skjønnlitteratur blir bedre lesere. Dette har utrolig mye større effekt ann all verdens lesetester og oppgaver.

Såvidt jeg kunne se hadde de ikke sett på ulik type skjønnlitteratur - men på "fiction" generelt. Jeg kan egentlig ikke se hvorfor det ikke også skal gjelde de som leser hardbarka krim eller sukkersøte romaner. Noe av poenget her virker å være at det å lese en roman i seg selv blir en øvelse i innlevelse og perspektivtaking som også engasjerer leserens "indre". Kanskje prosessen her er viktigere enn innholdet?

Hvis det virkelig stemmer at skjønnlitteratur har den virkningen som det hevdes i artikkelen taler vel det nettopp for en større kvalitetsbevissthet? Hvis den gjør oss til bedre mennesker forutsetter vel det bedre bøker? Det er vanskelig å se for seg at en konvensjonell, forutsigbar fortelling full av selvfølgeligheter, billig moralisering, klisjéer og flate karakterer innfrir forventningene om å bli smartere og mer empatisk. Den nødvendige perspektivforskyvningen som trengs oppstår vel bare i møte med det ukjente og fremmede, men presentert på en så utførlig og dyptgripende måte at det blir noe vi lærer oss å kjenne bedre, eller omvendt at det velkjente presenteres for oss i gjennomgripende, ukjente og nye former på en vel så utførlig måte?

Når det er sagt kan det diskuteres hvor oppbyggelig mye av den kanoniserte litteraturen, hvis vi skal ta den på alvor, er, med tanke på hvor mye av den befatter seg med håpløshet. Min personlige mening er at det er helt avgjørende å konfrontere livets vanskelige sider i litteraturen, men enkelte gjør det muligens til et uheldig endepunkt ...

Jeg er som vanlig ikke enig i at man må lese "stor litteratur" for å utvikle seg.
For selv forutsigbare historier krever at leseren har en evne til å sette seg inn i det hele. Selv en endimmensjonal helt appellerer til leserens moral. Samtidig som all litteratur henvender seg til leserens fantasi.
Og en forutsigbar historie vil svært ofte få leseren til å ønske seg noe mer komplisert...

Jeg snakker ikke om "stor litteratur" som i at "dette er opplest, vedtatt og hugget i stein som viktig og bra, og hvis du ikke leser dette er du en udannet analfabet". Den type tilstivnet elitisme og kvalmt snobberi tiltaler meg ikke. Poenget er at litteratur må diskuteres og da er kvalitetsbegrepet uunnværlig. Ord og tegn betyr noe. Romaner, dikt, noveller und zu weiter, uttrykker noe. En forfatter har en intensjon for å skape et verk, akkurat som en kunstner, regissør og til og med en komponist har det. En leser har også en intensjon med å lese en bok. Det som er interessant er hvor disse intensjonene møtes og hvor fruktbart det er.

Why am I here? I am here because you are here ... and let me quote to you young officers this phrase: " No two minds ever come together without, thereby, creating a third, invisible, intangible force which may be likened to a third mind". Who is the third that walks beside you?
William S. Burroughs

Dette er et subjektivt område, men det er ikke et meningsløst område som det ville vært hvis all litteratur til syvende og sist var likeverdig. Hvis den litteraturen som fortalte deg det du allerede vet var like god som den litteraturen som genuint får deg til å lure på hva det egentlig er som foregår, så ville vi egentlig ikke trengt litteratur i det hele tatt, det sier seg selv, siden de likevel ikke er til å skille fra hverandre. Det ville vært en fallitterklæring overfor litteraturen som sådan.

Hvorfor må litteratur diskuteres?
Hvorfor er litteratur som bekrefter det du vet, mindre verdt enn litteratur som stiller spørsmål ved det du mener du vet?
Hvorfor tror du at man ikke utvikler empati og blir et bedre menneske av å lese om helter som gjør uselviske valg, selv om man allerede VET at det er noe sånt helten vil gjøre?

All lesing utvikler leseren. Også lesing av dårlige skolestiler eller "mindreverdig" litteratur.
All utviklinlg er positivt, også den som utvikler deg i retninger du ikke trodde du ville. For det får deg til å forstå din egen person bedre.

Noen går med store skritt.
Noen går med små skritt.
Poenget med artikkelen er at så lenge man beveger seg, så blir man et bedre menneske.

Tja, hvorfor diskutere noe som helst? Hvorfor bry seg (empati, anyone)? Klart vi kan la alt seile sin egen sjø, i hvert fall hvis du har kalde nok nerver til å risikere å drukne i det et boklesende publikum stort sett ellers vil kalle for en strøm av søppel. Du vet, såkalt virkelighets-tv(hva er det som er så virkelig?), en pornografisk interesse for kjendiseri og jag etter oppmerksomhet, en lei tendens til å la seg forføre av løgner og alt det andre en skrikende massemedial offentlighet karakteriseres av. Folk som tar stupide valg som forbrukere, stupide valg når de skal la seg underholde og når de skal velge sine ledere. Ingen av oss forblir upåvirket av dette og er dermed ikke hevet over det. Litteratur konstituerer et møte og en dialog. Det er en samtale, enten vi vil det eller ikke, noe du også innrømmer. Jeg er ikke beredt på å tilslutte meg den verdiløsheten og holdningsløsheten som jeg syns ligger i å erklære alt for like bra eller like dårlig. Det handler tross alt om liv og død, fiksjon eller ei. Ingen skal fortelle meg at det er likegyldig hvordan jeg eller andre reagerer når dramaet tilspisser seg.

Hva angår det jeg vet. Jeg burde vært mer presis. Jeg tror det er svært lite vi vet, overhodet, spesielt om andre mennesker, desto bedre grunn til å stille spørsmål ved det lille jeg antar at jeg vet.

Jeg utelukker ikke at det går an å skrive godt, grundig og dyptpløyende om en helt som gjør uselviske og forutsigbare valg, men selv Jesus i Bibelen innehar moralsk kompleksitet. Innebærer ikke det å være en helt å overvinne en del av seg selv, noe av sitt konfliktfylte indre? La oss ta eksempelet med helten som skal redde en annens liv, men som risikerer sitt eget i prosessen. Hvis vi så forestiller oss en forfatter som levende skildrer heltens redsel underveis, men som likefullt ender opp med å gjøre det riktige valget, dernest forestiller vi oss en annen forfatter hvor helten også tar det riktige valget, men denne gang skjer det nærmest av automatikk, det blir knapt nok skildret. For meg er det innlysende hva som er den beste litteraturen. Superhelten er et annet eksempel, jo mer ufeilbarlig, usårlig og uovervinnelig, jo mer uinteressant. Litteraturens egentlige helter er den gode forfatteren og den gode leseren som gjennomlever hver tenkelige følelse og lidenskap under lesningen.
Hva er forresten empati? Wikipedia definerer det som: "Empati (fra gammelgresk, empatheia) er evnen til å sette seg inn i andres følelsesliv. Å ha empati med noen innebærer å kunne bruke egne erfaringer (intellektuelt forstå) og andres uttrykk for følelser (emosjonelt oppleve) til å oppfatte hvordan en annen har det, men på den andres premisser slik at man ikke tolker den andres følelsesliv som om det var ens eget" (min uth). Også jeg oppsøker og setter pris på det gjenkjennelige, i litteraturen såvel som i livet. Det fullstendige fremmede ville forblitt nettopp det, fullstendig fremmed. Likeså ville det ikke vært noen egentlig innlevelse uten det fremmede og ukjente. Bare å være i likskapen har mer til felles med sammensvergelsen. Begge deler trengs, gjenkjenneligheten og det ukjente/fremmede for at empatien skal være tilstede.

For all del, det går an å lese På Sporet av den Tapte Tid uten noe som helst utbytte og det går an å lese en dårlig skolestil eller en slett roman og få noen gode idéer, men i begge tilfeller er det på tross av stoffet. I første tilfellet er det leserens feil, sannsynligvis! -gitt at ikke Marcel Proust er hinsides overvurdert, i så fall er det leserens byrde å begrunne hvorfor han suger utover å fastslå at han suger, og at han suger fordi han suger, fordi han suger - i det andre tilfellet er det leserens og universets uransakelige veier sin fortjeneste.

Jeg er ellers enig i at utvikling er positivt, at historier i seg selv stimulerer fantasien og at alle må begynne et sted. Faktisk ser jeg på litteratur som en vesentlig del av selvutviklingsprosjektet, noe jeg mistenker at mange høyt respekterte forfattere ikke alltid gjør.

"Jeg er ellers enig i at utvikling er positivt, at historier i seg selv stimulerer fantasien og at alle må begynne et sted."

Takk;)