Bokelskere.no

Jeg skulle virkelig ønske at de forventingene som bygde seg opp under bokens ca. første hundre sider, blir innfridd! En fascinerende og kompleks bok. Krevende fordi vi (i hvert fall jeg) kjenner lite til de historiske kjensgjerningene forfatteren legger til grunn. Finnlands historie og rolle under annen verdenskrig lærte vi lite om på skolen. Kettu skal ha all ære av å løfte dette frem. Jeg oppfatter at det er nødvendig å kjenne til en del av historien, for å kunne forstå boken i sin rette kontekst. Jeg har måttet slå opp og sette meg inn i mye – interessant og lærerikt.

Når bokens handling utspiller seg (1944-45), er Finland et sterkt polarisert samfunn. Vi er bare få tiår etter den brutale finske borgerkrigen i 1918. Frem til den russiske revolusjonen i 1917, var Finland et storhertugdømme under Tsar-Russland. Da bolsjevikene seiret, fikk Finland sin frihet. En «rød» og russiskvennlig regjering ble etablert. «De hvite» under ledelse av general Manerheim (som senere ble Finlands president) turet grusomt frem og gikk seirende ut av borgerkrigen. «Hva som hendte den gangen var de få som visste, og enda færre som torde å snakke om», skriver Kettu. Den sterke polariseringen og Russlands krav på å ta tilbake en del av Finland, forklarer blant annet hvorfor Villøye er sosialt utstøtt på grunn av farens politiske syn (han er kommunist). Det gir oss også en bakgrunn for å forstå hvorfor Finland står på tysk side under krigens første fase.

Mange har skrevet innsiktsfullt om Jordmora. Flere har påpekt at boken er ustrukturert, spesielt i begynnelsen, og at det trekker ned. Dette er ikke min innvending. Min kritikk går mer i retning av din, Strindin. Jeg deler mange av dine synspunkter. En godt fortalt historie, men personene klarer ikke helt å berøre meg. Jeg blir ikke grepet i mitt indre av alt det hjerteskjærende og brutale de utsettes for, de dype dilemmaene de nødvendigvis må stå overfor. I lange partier lar jeg meg rive med, andre partier synes jeg rett og slett går litt på tomgang.

Til å begynne med falt jeg for språket – vekslende brutalt og rått, nærmest dyrisk, og skjørt og vart. Men etter hvert blir det «for mye», det mister noe av sin originalitet og kraft og tjener ikke lenger sin hensikt; å bringe leseren (meg) tettere inn på menneskene.

Nadas og Oksanen har jeg ikke lest, så hvor Kettu står i forhold til dem, vet jeg ikke. Disse tankene så langt, så får vi se når boken er lest til ende. Har ca. hundre sider igjen.

Psssst. Du må lese Utrenskning. Den er virkelig god. Bedre enn jordmora. Den treffer rett i magen. Og det gjør vondt!

Takk skal du ha! Jeg skal ha den i bakhodet. Bøker skal gjøre vondt - eller godt....

Ja, Utrenskning vekker ihvertfall følelsene! Jeg har skrevet det før, men det var et parti langt ute i boken som faktisk fikk meg til å skjelve. Aldri opplevd det før... av å lese en bok. Boka er virkelig et litterært høydepunkt.