Det er vel kanskje en nihilist jeg tenker på. Eller jeg vet ikke helt. Av det lille Sartre jeg har lest, så spiller det ingen rolle om du blir rockestjerne eller morder, så lenge du skaper din egen mening. Men det som er morsomt er at det er forskjell på disse karakteren og sosiopater. Joker er bevisst på at han gjør noe galt, men det klør så ufattelig mye i hjernen at han må drepe. En sosiopat forstår ikke verdien i mennesket.
Jeg har lest Dorian Gray, men er ikke ondskapen et senere produkt etter trangen for skjønnhet og lykke, enn meningsløshet. Kanskje jeg må lese den igjen.
Du gir meg mye bra stoff her, Røkkum.
Alex i Clockwork Orange kom jeg på nå. Han er vel kanskje det beste eksemplet jeg har.
Viser 2 svar.
Men er ikke han fyren i No Country for Old Men en sosiopat? Det kommer vel med jobben! - men nå gjør jeg det vanskelig igjen. The Joker er jeg imidlertid enig i. Som Kierkegaard vittig og jeg tror korrekt presiserer et sted: det er ikke lediggang som er roten til alt ondt, men kjedsomhet. Jeg vil forresten anbefale Kierkegaard over Sartre any day!
Og Alex DeLarge er herlig, om enn jeg bare kjenner ham gjennom Kubrick.
Nei, du har nok rett hva angår Dorian Gray. Det er rart, jeg leste den for noen år siden, og av en eller annen grunn er det eneste jeg husker sitatene fra den. Men det handler åpenbart om en mann som kan leve og handle uten (iallfall umiddelbare) konsekvenser, slik som når typen i American Psycho dreper uteliggere for moro. Hva gjør det med et menneske? Ikke en eksistensialistisk skurk, men i det minste eksistensielt interessant. Et slags 'companion piece' er kanskje Fellinis La Dolce Vita. Kjenner du til den? Lettferdighet, dekadanse (da særlig aristokratiets), konsekvenser av et liv uten kanskje tilbørlig alvor og beslutning. Jeg reduserer en fin film ved å prøve å si noen ord om den, så jeg skal la være.
Har ventet lenge med Kierkegaard selv om jeg ikke vet hvorfor.
Har sett en Fellini-film: 8 1/2. Den var knall, jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har sett noen andre.
Sist sett
