Jeg leter etter skurker i litteraturen som gjør umoralske handlinger på grunn av at de er forvirret av universet og eksistensen. Noen som er på samme lag som The Joker, spanjolen i No Country for Old Men og Daniel i Jean Paul Sartres Frihetens veier. Har ikke lest Camus Den fremmede, men kanskje noen som ligner på han også.
Viser 15 svar.
En jeg glemte av og som jeg tror er verdt å nevne, er jesuitten Leo Naptha i Trolldomsfjellet. Kanskje han ikke er en tydelig skurk, men iallfall helt klart farlig, en fiende av både humanisme og av liv. Jeg ser ikke at du har lest noe av Mann, og der har du mye å se frem til. Trolldomsfjellet er da et flott sted å begynne, vil jeg si, men kanskje litt Nietzsche innabords ville gjort møtet enda rikere. Tragediens fødsel f.eks.
Jeg synes det er merkelig hvor få det er som har svart deg i denne tråden, men det er kanskje pga. sommerferie. Jeg håper det blir flere: jeg tror det ennå finnes mye usagt. Denne posten får tjene som 'bump'!
Jeg er en svamp!
Romanen Fight Club av Chuck Palahniuk?
Det er mulig du også kan finne noen relevante referanser i Svendsens bok Ondskapens filosofi. Jeg husker at ihvertfall den nevnte Tyvens dagbok er omtalt der. Hadde jeg hatt boken tilgjengelig nå, skulle jeg ha slått opp. Jeg husker også en spennende diskusjon om ondskapens idiosynkrasi med blant annet en henvisning til et eller annet av Hamsun, men jeg husker ikke om det var snakk om noe av hans prosa. Det er et spennende tema!
Digger Svendsen. Får vel starte på den nå da.
Journal du voleur (The Thief's Journal) av Jean Genet?
Lillelord? (Johan Borgen)
Ahab i Moby Dick? Men om han faktisk er en skurk, er en diskusjon i seg selv. Satan i Paradise Lost er kanskje det første eksempelet i litteraturhistorien (iallfall hvis vi utelukker Shakespeare, f.eks. Edmund i King Lear), men også der har vi mer en helt. Det beste eksemplet jeg kan tenke meg i farten er Kurtz i Heart of Darkness. Jeg kommer vel på flere etterhvert. Det kjeder meg at jeg ikke kommer i hug noen ferskere!
Men så er det et spørsmål om du leter etter rene skurker à la Moriarty eller antihelter à la Raskolnikov.
Moriart er fin, men er han lik seg selv i bøkene? Vet han er framstilit sånn i den moderne serien med Cumberbatch. Takk, det her var veldig fint. Tenker på en ren skurk som gjør åpenbar ondskap mest fordi han eller hun har eksistensiell angst. Det er kanskje vanskelig å finne slike i litteraturen fordi forfattere liker å balansere mellom det gode og det onde.
Eksistensialisten som skurk, hmmm, nei det er ikke lett, for det meste eksistensialistiske/opprørske er jo satt i førsteperson. Det er mange tanker som må vises frem og overveies. En skurk er gjerne satt i romanen for å motarbeide protagonisten eller for å føre protagonisten frem til grensen, grensen av en selv og det en kan tåle (angst og overlevelse), men dette vet du naturligvis allerede, - du har lest bøker og sett film. Straks en skurk fascinerer oss har skurken antakelig beveget seg bort fra ren ondskap og ubetvilelig umoral (selv om jeg må si at jeg kan begeistres av slike idiotisk ondskapsfulle fyrer i 80-tallsfilm). De tvinner ikke barten, men følger sin egen moral, så å si. Ozymandias i Watchmen f.eks. Nietzscheanske skikkelser gjerne.
Men når du sier eksistensialist og forvirret, blir det flere muligheter, for da mener du vel egentlig nihilisten. Der kan du plassere The Joker eller noe litt mer blindt: Frank Booth i Blue Velvet. Jeg vet faen ikke hvorfor jeg ikke kommer på flere (trøtt og 25 varmegrader?), det er en nesten utømmelig kilde, men avhenger kanskje av hvor streng man vil være i utplukkingen.
Et nytt eksempel falt ut av kaninhatten: Dorian Gray.
Jeg har lest et par Sherlock Holmes-historier, men har ikke løpt inn i Moriarty ennå, så det kan jeg ikke svare på. Jeg tror likevel serien tok seg noen friheter da de skrev ham som en slags artig galning.
Jeg vet jeg gjør det vanskelig for deg, og det er ikke meningen. Hvis det er eksistensialistisk litteratur du er på utkikk etter, kan jeg vise til en liste jeg laget her på forumet for en hundre år tilbake da jeg var mer fjollete enn jeg er idag og leste litt for mye misantropisk litteratur. Som 'gode samfunnsborgere' er vel selv en antihelt egentlig en skurk, er han ikke, så hva er forskjellen? Neida. Men antihelten er problematisk, og det er dét som er fint. Her er en link, og bær over med den teite beskrivelsen:
https://bokelskere.no/lister/59707/
Det er vel kanskje en nihilist jeg tenker på. Eller jeg vet ikke helt. Av det lille Sartre jeg har lest, så spiller det ingen rolle om du blir rockestjerne eller morder, så lenge du skaper din egen mening. Men det som er morsomt er at det er forskjell på disse karakteren og sosiopater. Joker er bevisst på at han gjør noe galt, men det klør så ufattelig mye i hjernen at han må drepe. En sosiopat forstår ikke verdien i mennesket.
Jeg har lest Dorian Gray, men er ikke ondskapen et senere produkt etter trangen for skjønnhet og lykke, enn meningsløshet. Kanskje jeg må lese den igjen.
Du gir meg mye bra stoff her, Røkkum.
Alex i Clockwork Orange kom jeg på nå. Han er vel kanskje det beste eksemplet jeg har.
Men er ikke han fyren i No Country for Old Men en sosiopat? Det kommer vel med jobben! - men nå gjør jeg det vanskelig igjen. The Joker er jeg imidlertid enig i. Som Kierkegaard vittig og jeg tror korrekt presiserer et sted: det er ikke lediggang som er roten til alt ondt, men kjedsomhet. Jeg vil forresten anbefale Kierkegaard over Sartre any day!
Og Alex DeLarge er herlig, om enn jeg bare kjenner ham gjennom Kubrick.
Nei, du har nok rett hva angår Dorian Gray. Det er rart, jeg leste den for noen år siden, og av en eller annen grunn er det eneste jeg husker sitatene fra den. Men det handler åpenbart om en mann som kan leve og handle uten (iallfall umiddelbare) konsekvenser, slik som når typen i American Psycho dreper uteliggere for moro. Hva gjør det med et menneske? Ikke en eksistensialistisk skurk, men i det minste eksistensielt interessant. Et slags 'companion piece' er kanskje Fellinis La Dolce Vita. Kjenner du til den? Lettferdighet, dekadanse (da særlig aristokratiets), konsekvenser av et liv uten kanskje tilbørlig alvor og beslutning. Jeg reduserer en fin film ved å prøve å si noen ord om den, så jeg skal la være.
Har ventet lenge med Kierkegaard selv om jeg ikke vet hvorfor.
Har sett en Fellini-film: 8 1/2. Den var knall, jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har sett noen andre.
Sist sett
