Bokelskere.no

Så bra! Og ja, jeg ble trukket opp jeg også!
Var innom Ark i dag uten hell. Fikk et tips av Hilda og bestilte den hos Haugen bok til kr. 109! Med porto og ekspedisjonsgebyr kom jeg på nøyaktig samme sum som deg.

Spent på boken - og å høre hva du synes! Enn om vi kunne få en skikkelig diskusjon :-)

No er eg verkeleg spent på kva du og Strindin vil synest om boka, verkeleg spent! Håper at de ikkje vert skuffa :-D

:-))

Jeg er også spent:) Da jeg undersøkte videre så jeg at Kettu (f.1978) sammenlignes med Sofi Oksanen (f. 1977). Sistnevnte har jeg bare lest en bok av, Stalins kyr, men har flere på vent. Oksanen sa forøvrig i Klassekampen -intervju forrige helg at hun lar seg inspirere av Adichie (f.1977) og hun har blitt en av mine favoritter. Zadie Smith som jeg fikk på kjøpet har jeg ikke lest noe av, hun er født i 1975. Selv er jeg født i 1977 og synes det er viktig og gøy at samtidslitteraturen også preges av denne generasjonen og det gjør ikke noe at de attpåtil er kvinner :)

Dette er ukjent land for meg!

En av mine døtre (f. 75) leste Stalins kyr for noen år tilbake. Hun var helt oppslukt – helt til hun kom til slutten, da syntes hun det hele dro ut og kjempet seg gjennom de siste sidene. Nå har jeg «arvet» boken og er usikker på hvor høyt jeg skal prioritere den. Hva synes du om Stalins kyr?

Hverken Adichie eller Zadie Smith, som du nevner, har jeg lest noe av. Synes spesielt Adichie, med fascinerende titler og gode omtaler, høres forlokkende. Vil du si litt mer om hvorfor hun er blitt en av dine favoritter?

Enig meg deg – artig at disse (forholdsvis, unnskyld :-)) unge kvinnene skriver så bra, og blir anerkjent! (Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom de to tingene …)

Det var ikke noe enkelt spørsmål gitt:) Adichie er så mye. Jeg ville starta med En halv gul sol, den gir både innsikt i Nigeria og Biafra-krigen og levende karakterer særlig i hovedpersonen Olanna. Adichies hovedpersoner er ofte viljesterke unge kvinner. De står, som henne selv med beina i flere kulturer og/eller miljøer. Det er både kulturreiser og klassereiser i Adichies historier, generasjonskonflikt og til tider spennet mellom tradisjon og modernitet. Adichie selv er både nigeriansk afrikaner og amerikaner, et stoff hun behandler i romanen Americanah. Jeg synes det er vanskelig å finne presise ord, men i mangel av bedre synes jeg Adichie er en frisk, uredd og moderne feminist og samtidig solidarisk med mennesker som strever, usentimental, sannhets- og rettferdighetssøkende. Historiene er politiske, men også personlige på karakterenes vegne.

Oksanens bok var jeg både glad i og ikke. Jeg liker Oksanens fortidsfortelling, men klarer ikke leve meg helt inn i nåtidshistorien. Jeg har jo fått med meg at du har sykepleiebakgrunn og tenker at du kanskje har gode forutsetninger for å tolke hovedpersonens utagering på egen kropp (spiseforstyrrelse bla) når livet blir vanskelig. Jeg tenkte nok litt "og kom igjen da, ta deg sammen", selvom jeg følte at det ikke er det forfatteren ønsker å fortelle. Kanskje er Oksanen på den måten bedre enn Adichie. Mer å tygge på, til tider ubehagelig og utfordrende. Adichie føler jeg ikke stiller krav på den måten, hun er mer opplyser og læremester kanskje.

Alt dette er jo veldig subjektivt. Andre står fritt til å mene at jeg skriver bare tull..hehe:)

Jeg er så konservativ – i bok-veien, vel og merke. Leser mest eldre litteratur og følger dårlig med på det nye som kommer. Dermed går jeg glipp av mye, jeg ser det. Og nettopp dermed setter jeg så pris på gjennomtenkte og velbegrunnete forslag, slik du kommer med, Strindin. Tusen takk!

Jeg har ført En halv gul sol opp på ønskelisten. Jordmora har nå førsteprioritet (legger ikke skjul på at min yrkesbakgrunn medvirker til det), så får Oksanen og de andre komme etter hvert. Jeg har også Alene – sammen liggende halvlest. Absolutt ikke fordi den er dårlig, men fordi så mye annet snek seg innimellom. Beslektet tema, tror jeg …

La meg høre hva du synes om Jordmora.

Nå har jeg også lest Utrenskning. En veldig god roman etter min oppfatning. Den "har alt" for å bruke en klisje. Her får du estisk, russisk og (finsk) historie fortalt gjennom de som aldri kunne slippe unna Stalin-epokens terror og angiveri, befolkningen, i Oksanens bok representert av familiene Truu og Pek.

Karakteren Aliide Truu sitter i mellomgulvet, sammensatt og usentimental. Det er hennes livshistorie vi kretser rundt. Oksanen klarer i tillegg å gi trafficking i vår tid et ansikt. Det blir klaustrofobisk når opplevelsen av tvang og forfølgelse i nåtid og fortid fremstår som lik for ofre og overgripere. Selvom konteksten de lever i er ulik er erfaringene på kroppen og i sinnet mye de samme. Oksanen er også i denne historien nært på kroppen og hvordan menneskelivet setter spor i den på måter som blir avgjørende for handlingsvalg.

Undertrykkelsen folk i Øst-Europa har blitt utsatt for klemt mellom øst og vest er enorm og sikkert helt nødvendig å gripe noe av for å forstå vår verden. Oksanen makter å si oss dette og samtidig lar hun oss ikke slippe ansvar. Grusomhetene fortsetter for mange bare i annen drakt. Og kanskje bidrar de historiske erfaringene til denne undertrykkelsen også, tidligere KGB agenter er nå mafia osv.

Jeg vil veldig sterkt anbefale denne boka. Oksanen er en stor samtidsforfatter. Håper den rykker fram i køen din Lillevi;) Den er slik jeg nå kan huske det sterkere enn Stalins kyr som jeg likevel vurderer å gjenlese.

Flott omtale! Jeg synes denne boka er fantastisk. Det er ikke så mange forfattere jeg er "fan" av, men Oksanen er en av dem!

Inspirerende og informativ omtale, Strindin - tusen takk!

Jeg tror jeg har sagt det før; vi skulle hatt en funksjon for å prioritere leselistene våre. Skjønt det hadde vel ikke hjulpet stort, stadig nye sniker seg inn i mellom ... :-)))

Håper det:) Jeg forsøkte å skrive den slik at den ikke oppfattes som en spoiler. Tror informasjon ala dette kunne stått på en vaskeseddel.

Absolutt ingen spoiler! Et godt eksempel på at det går an å skrive fine bokomtaler uten år røpe innholdet konkret.

PS. Jeg har lenge tenkt jeg skulle skrive en oppfølger til det du skrev om bokomtaler (en annen tråd) for noen uker siden. Men hodet er foreløpig fullt av altfor mye annet :-)

Så har surpompen også lest:)! Surpomp fordi jeg ikke deler begeistringen. Underholdene ja. Så om jeg bedømmer den på slike premisser er det en godt fortalt historie. Rå og brutal med et tidsriktig (?) blikk for alt som har med sex og underliv å gjøre. Mistenker Kettu for å ha lest Nadas, uten sammenligning forøvrig. For hos Kettu tjener ikke skildringene et større formål for denne leseren ihvertfall. Det gjør de hos Nadas.

Kettu er akkurat så ubehagelig at vi fint holder ut, men kan gremmes. Jeg synes hun dynger på med for mye av dette istedet for å fortelle oss mer om karakterene. Jeg føler at Villøye er en stereotypi av en utemmet nordisk arketype, en alvorlig Ronja Røverdatter, mer enn en helt unik litterær skikkelse. Jeg tenkte på Tusen strålende soler da jeg leste denne. Også det en elsket bok som ikke i særlig grad utfordrer oss, men lar oss gremmes eller rystes på en måte vi er komfortable med.

Andre verdenskrig er bakteppet, men jeg synes på ingen måte at Kettus historie fortjener sammenligningen med Oksanens Stalins kyr (nå er jeg i gang med Utrenskning). Sistnevnte følte jeg gikk inn i stoffet for å bearbeide det og på alvor grave i fortida på en måte som får oss til å forstå samtida bedre. Kettu bruker historien som en utømmelig kilde til sin egen fortelling og den kunne forsåvidt vært lagt til helt andre historiske epoker og steder også. Så at hun "gjør for Finland, det Oksanen har gjort for Estland" eller hva det sto et sted, det forstår ikke jeg. Jeg føler Oksanen lar oss møte oss selv i døra, mens Kettu slår inn åpne dører. Fordi om denne delen av historien selvsagt er kontroversiell fortsatt og det kan hende boka har inspirert en god debatt i Finland. Men for meg fungerer den altså ikke slik.

Jeg har brukt en del tid på andre verdenskrig det siste året. Denne boka ga meg ikke nye perspektiver, men forsåvidt en påminnelse om hvor grusom krig er og en fortelling som underholdt. Så jeg mener ikke å si at jeg ikke forstår at mange liker den. Bare at jeg synes anmelderne har plassert den i et selskap den ikke hører hjemme i. Spent på hva du (og andre) vil synes Lillevi:)

Jeg skulle virkelig ønske at de forventingene som bygde seg opp under bokens ca. første hundre sider, blir innfridd! En fascinerende og kompleks bok. Krevende fordi vi (i hvert fall jeg) kjenner lite til de historiske kjensgjerningene forfatteren legger til grunn. Finnlands historie og rolle under annen verdenskrig lærte vi lite om på skolen. Kettu skal ha all ære av å løfte dette frem. Jeg oppfatter at det er nødvendig å kjenne til en del av historien, for å kunne forstå boken i sin rette kontekst. Jeg har måttet slå opp og sette meg inn i mye – interessant og lærerikt.

Når bokens handling utspiller seg (1944-45), er Finland et sterkt polarisert samfunn. Vi er bare få tiår etter den brutale finske borgerkrigen i 1918. Frem til den russiske revolusjonen i 1917, var Finland et storhertugdømme under Tsar-Russland. Da bolsjevikene seiret, fikk Finland sin frihet. En «rød» og russiskvennlig regjering ble etablert. «De hvite» under ledelse av general Manerheim (som senere ble Finlands president) turet grusomt frem og gikk seirende ut av borgerkrigen. «Hva som hendte den gangen var de få som visste, og enda færre som torde å snakke om», skriver Kettu. Den sterke polariseringen og Russlands krav på å ta tilbake en del av Finland, forklarer blant annet hvorfor Villøye er sosialt utstøtt på grunn av farens politiske syn (han er kommunist). Det gir oss også en bakgrunn for å forstå hvorfor Finland står på tysk side under krigens første fase.

Mange har skrevet innsiktsfullt om Jordmora. Flere har påpekt at boken er ustrukturert, spesielt i begynnelsen, og at det trekker ned. Dette er ikke min innvending. Min kritikk går mer i retning av din, Strindin. Jeg deler mange av dine synspunkter. En godt fortalt historie, men personene klarer ikke helt å berøre meg. Jeg blir ikke grepet i mitt indre av alt det hjerteskjærende og brutale de utsettes for, de dype dilemmaene de nødvendigvis må stå overfor. I lange partier lar jeg meg rive med, andre partier synes jeg rett og slett går litt på tomgang.

Til å begynne med falt jeg for språket – vekslende brutalt og rått, nærmest dyrisk, og skjørt og vart. Men etter hvert blir det «for mye», det mister noe av sin originalitet og kraft og tjener ikke lenger sin hensikt; å bringe leseren (meg) tettere inn på menneskene.

Nadas og Oksanen har jeg ikke lest, så hvor Kettu står i forhold til dem, vet jeg ikke. Disse tankene så langt, så får vi se når boken er lest til ende. Har ca. hundre sider igjen.

Psssst. Du må lese Utrenskning. Den er virkelig god. Bedre enn jordmora. Den treffer rett i magen. Og det gjør vondt!

Takk skal du ha! Jeg skal ha den i bakhodet. Bøker skal gjøre vondt - eller godt....

Ja, Utrenskning vekker ihvertfall følelsene! Jeg har skrevet det før, men det var et parti langt ute i boken som faktisk fikk meg til å skjelve. Aldri opplevd det før... av å lese en bok. Boka er virkelig et litterært høydepunkt.

No er det ei stund sidan eg las Stalins kyr, men likevel meiner eg å hugse at den ikkje gjorde like stort inntrykk på meg som Jordmora.
Språket, eller stilen i Jordmora var ein god del annleis enn det eg har lese før, og då snakkar eg ikkje om det usminka, ukultiverte språket ang kjønn etc. - meir ordspelet som eg opplevde som originalt. Eg likte også godt kontrastane mellom det vare, vakre og den brutaliteten som vart skildra.
Men - sånn er det - "smaken er som baken".......:-D

Jeg er enig i at språket er godt. Fant en artikkel av Finn Skårderud om Oksanens Stalins kyr. Han leser den med fagblikk. Spennende lesing: http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=142562&a=2

Takk for linken til en fagmann som jeg setter virkelig høyt, og at du og han minner meg på hvorfor "Stalins kyr" ble med meg hjem, men står "gjemt og glemt" i bokhylla mi.

Jeg har nettopp fått Jordmora i hus, sammen med en gjeng med gjester.

Leste de første - og siste - linjene i innlegget ditt, Strindin og venter med å lese resten til jeg selv har lest boken. Det kan ta litt tid, men du vil høre fra meg - jeg lover!

Bra! Tror ikke jeg avslørte noe handling altså, men jeg blir likevel påvirket av slike ting som jeg skriver i innlegget. Så sikkert lurt å holde seg unna :)

Jeg er glad for alle velformulerte og kritiske røster her inne :)

Jeg er helt enig i Hildas beskrivelse av Jordmora. Den er såpass ustrukturert at det trekker litt ned, men språket spesielt gjør denne boka unik. De to hovedpersonene og relasjonen mellom dem er ulikt noe annet jeg har lest. Virkelig verdt å lese.

Men - tror ikke du kan forvente noen form for fellesskap med denne jordmora, Lillevi!

Oksanen er en av vår tids største forfattere. Stalins kyr er god, men Utrenskning er så fascinerende at jeg begynte å skjelve da jeg leste den. Det har vel kun skjedd denne ene gangen. Man må komme ganske langt i boka for å få den helt store opplevelsen - men så slår historien til med full kraft. det er ikke uten grunn at hun hedres som en rockestjerne i hjemlandet, slik det har stått i noen aviser!