I denne romanen skriver Amin Maalouf om hvordan et menneske under påvirkning av storpolitikk og krig, men også enkeltpersoners disposisjoner, kan miste fullstendig kontrollen over sitt eget liv. Romanen er kort, men dekker over et langt livsløp - ja, for så vidt over flere generasjoner. Forfatteren gjør et interessant grep når fortelleren knapt har noen plass i bokens handling, men kun målbærer hovedpersonens historie slik han selv får den fortalt over et par dager. Hovedpersonen presenterer seg som Ossyane, og sønn av en tyrkisk adelsmann og adelsmannens armenske venns datter. Innviklet? Ja, Ossyanes liv preges av en sammensatt bakgrunn og av det skiftende maktforholdet i Midtøsten opp gjennom 1900-tallet. For å komme unna sin fars forventninger drar Ossyane til Frankrike for å studere, men så bryter 2. verdenskrig ut...
Som leser følger jeg svingningene i Ossyanes liv med tilsvarende svinging mellom håp og desperasjon. En skjematisk beskrivelse av handlingen ville være at den handler om "krig og fred og død og kjærlighet og sånt" - jeg synes det er vanskelig å være mer konkret uten å røpe selve handlingen, kanskje fordi boken er så kort? Boken engasjerer meg, som alt jeg har lest av Amin Maalouf. Den norske oversettelsen, av Christine Amadou, fungerer godt. (Dog må noe ha skjedd på veien fra henne til oss - har noen i forlaget eller på trykkeriet kommet borti den automatiske stavekontrollen? Hver eneste gang det burde stått "skrevet" i boken - som for eksempel "hun hadde skrevet navnet hans på konvolutten" - ja, så står det ikke "skrevet" men "skrevde". Før jeg hadde lest femti sider hadde jeg støtt på misfosteret "skrevde" FEM ganger - etter det sluttet jeg å telle. Forsåvidt en bagatell, men fryktelig irriterende - i alle fall for denne pedantiske leseren.)
Jeg har gitt Havnene i Levanten terningkast 5.
Sist sett
