Bokelskere.no

Jeg svarer dere alle ved å svare meg selv. Svarene her er gode, men også kjedelige. Hverken overraskende navn eller noen tegn på begeistring fra deres sin side. - Å nevne navn er til liten nytte, for alle navnene vil man jo som en oppegående person som er litteraturinteressert eller leser avisen allerede ha tilgang til. En anbefaling er jo mye mer! Noen ord bak navnene! ai ai. Det mest fristende så langt er kanskje Tande P, og det er da nokså merkelig?

Mads: Løveid har jeg ennå ikke klart å svelge. Kanskje jeg må få henne inn langsomt med skje, hmm. Gulliksen må jeg huske å sjekke ut. Han kan hende er akkurat det jeg er på utkikk etter: han er ikke under torven og har likevel noe anseelse, og han er passe fersk, hverken alt for sprelsk debutant eller alt for etablert.

Karin: Bjørneboe har jeg lest for lite av, og jeg er redd jeg skal være for sen ved å ikke ha lest ham i ungdommen. En fordom? Jeg er også redd for at han i diktene sine er litt for mye sånn Bjerke er på sitt dårligste, m.a.o. for formanende, for frampå fortellende, diktet som lærestykke, men jeg kan her også ta feil. Halldis Vesaas har lenge vært på leselisten min, men nå er hun rykket et steg opp. Fandango er litt sånn "tilbake på ungdomsskolen".

Ellen og Randi: Falkeid er åpenbart fraværende i bokhylla mi, men i enda større grad er Hans Børli det, for der er det kanskje en mann etter mitt eget saktmodige lynne. Derimot er begge disse to noe gammal og lite overraskende svar. Hvem kjenner vel ikke til dem? Men det kan være godt med en påminning.

Eg likar sjølv Løveid, men for min del krevde det ei omstilling før eg "kom inn i det". Gulliksen var lettare tilgjengeleg for meg. Eit bonustips frå meg kan dessutan vera Yngve Pedersen. Begge samlingane hans er svært gode og originale.

For ikkje å gløyme Vemund S. Ådland. «Grovt øye» er verkeleg god.

Jeg las Bjørneboe som ung og som godt voksen og tror nok jeg forstår ham best som voksen da romanene hans ble gjenlest.
Jeg lar meg begeistret for stilen hans, og som den samfunnskritiker han kan være på den tiden han skrev både dikt og romaner. Han var en uredd forfatter som tråkket på flere ømme tær med vilje og med rette, og han tok støyten. Det var ikke for mange forfatter på den tiden som bega seg inn på ømtålige temaer i sine bøker.
En blir aldri for gammel av å lese Bjørneboe, og jeg tror det er en myte at en bør være ung for å ha glede/forstå hans litteratur, tvert i mot. Med livserfaring tror jeg en vil lese bøkene med en annen innfallsvinkel, forstå hans engasjement i ulike sammenhenger.
Som du kanskje aner er han blandt mine norske forfatterfavoritter.

Der kom begeistringen, takk! Og nå får jeg vel legge ham til ønskelisten. Er det en spesifikk samling av ham du vil anbefale (istedenfor å gå igang med alt)?

Hmmm, ikke så lett, men jeg tror jeg vil tipse deg om et par litt spesiell bøker. Jeg velger disse bøkene for at du kanskje vil komme litt "under huden" på ham, bli litt kjent med han, Den første heter Norge mitt Norge, og så kan du snuse litt på Vi som elsket Amerika.
Kanskje du nå er klar for romanene og diktene hans, og mulig du vil forstå hans filosofi, hva han brenner for bedre når du har lest disse to bøkene. Men hva vet jeg, se nå på dette bare som et lite tips fra meg som er begeistret for Bjørneboes bøker. Kan hende du ikke fordrar de for alt jeg vet.

Overraskelsene står ikke i kø her heller, men har du testet Gunnar Bull Gundersen (død), Marie Takvam (død) og Lars Saabye Christensen (levende)? For øvrig støtter jeg forslaget om Børli - han er faktisk ikke så saktmodig som du ser ut til å mene.

Skogens dikter, ikke saktmodig? Det høres ut som en selvmotsigelse, men er nok bare en fordom fra min side, men i det minste en fordom som ikke var dårlig ment. Her var det forresten to overraskelser, jeg har ikke lest og ikke engang hørt om Takvam og Gundersen, selv om jeg er sikker på å ha sett ansiktet til Gundersen et sted. Takk for tips.

Her er en liten smakebit fra "skogens dikter":

Min politiske kulør er infrarød (derfor
ser du den ikke med det blotte øyet).
Det finnes intet parti, ingen talerstol, intet forum
for fettete floskler
så redningsløst langt til venstre.
Tusen års trellehat
overvintret i de armods lender
som ga meg livet. Kunne du så sant
stikke handa inn i hjertet mitt,
ville du brenne deg, bror.

Saktmodig?

Av det forrige svaret du ga fikk jeg inntrykk av at du var nedlatende, "[...] som du ser ut til å mene", men jeg orket ikke å kommentere på det i tro om at jeg antakelig tok feil og fordi jeg var i godt humør. Imidlertid sitter jeg igjen med det samme inntrykket nå også, av at du her setter "skogens dikter" i hermetegn, og av måten du avslutter på, "Saktmodig?". Jeg håper ikke den språklige magefølelsen min her har rett. Siden du har fått stjerner for det, vil jeg gjerne få eventuelle misforståelser oppklart.

Jeg vet ikke noe om Børli. Jeg vet bare det jeg har hørt. NRK og Wikipedia betegner ham som "skogens dikter", derfor gjentok jeg det. Saktmodig tenkte jeg han var fordi han angivelig levde av tømmerhogging, og jeg antar det yrket ikke går så livlig for seg som hverken Monty Python eller Discovery Channel vil ha det til, og fordi Børli er Sigbjørn Johnsen (av alle folk) sin favorittdikter. Han er også glad i å kle seg i kofte og ta seg en pipe mellom slagene, som meg selv, og dét er et godt tegn.

Jeg vet ikke hvorfor saktmodighet og et brennende hjerte er ment å utelukke hverandre. Det skjermer jo heller ilden, bygger opp trykk. Stille vann har dypest grunn, og selv om det vel ikke alltid stemmer for poesien sin del (jf. Byron) har det allikevel noe for seg. Det Børli i diktet du siterer egentlig sier er jo "hvis du visste hva jeg har inni meg", som med andre ord vil si . . . ? Man ser det ikke med "det blotte øyet", hatet har "overvintret", det har ikke blomstret, sprunget frem, tinet, men er båret, holdt inne, utholdt, stivnet, og man må stikke hånda inn i hjertet hans for å finne ut hvem han er, inn, og da vil man "brenne" seg, bli overrasket, man forventet ikke slik varme.

Nei men i all verden! Det var da ikke i mine tanker at svarene mine ville virke nedlatende! Beklager at jeg har ordlagt meg på en måte som skaper et sånt inntrykk!

Alt jeg ville, var å gjøre deg litt mer nysgjerrig på Hans Børli. Jeg vet at han fikk merkelappen "skogens dikter", men setter det i hermetegn fordi det gir et altfor snevert bilde av lyrikken hans. Visst var han skogsarbeider. Piperøyker også, tror jeg. Og kanskje saktmodig - men det var i så fall bare utenpå.

Jeg hiver meg på med enda et Børli-dikt (fra SKOGEN denne gangen!):

"Skogen gjorde ham til dikter",
har velmenende journalister
skrivi i avisene
om vesle meg.
Jo da -
Det hendte jeg satt på en stubbe
i tjue-tredve minusgrader
og knurpet i meg klaka kaku
mens tankene spikket valhendt
på knoklete verseliner
inni hue på meg.
Og jeg kan forsikre dere om at
det var en fanken så hardvølin måte
å bli gjort til dikter på!

Gi ham en sjanse, da vel.

Jeg beklager også, da. Og som et plaster: Jeg har lagt ham til for lengst.