Bokelskere.no

Hallo, godtfolk! Sommeren står for døren, og jeg skal snart bestille en pulje bøker jeg tenkte å bryne meg på i solen. Jeg har lest svært mye engelsk lyrikk, men skulle med fordel ha lest mer norsk. Til de av dere som liker dikt og som sikkert ønsker å spre noe av denne kjærligheten, spør jeg derfor om dere har en norsk dikter å anbefale. Helst se hva av lyrikk jeg allerede har lest før dere kommer med en anbefaling (jeg har en egen bokhylle for lyrikk)! Jeg er veldig glad i Wildenvey, Olaf Bull, Bjerke, den skolen, men de er vel kanskje noe gammelmodige, ach! Det har jeg ingenting imot, men det er allikevel på tide å oppdage noe nytt, om enn denne veien "går over sukkenes bro".

Du har fått tips om Haldis Moren Vesaas, hun synes jeg absolutt du bør sjekke ut. Mannen hennes, Tarjei Vesaas er også verdt å se litt på. Han var ikke bare en fantastisk roman-forfatter, han skrev også fantastiske dikt. Inspirert av naturen tar han for seg menneskesinnet og dens angst. At han skrev på nynorsk gir selvfølgelig diktene en egen følelse.
Olav Vesaas, sønnen, har gitt ut "Liv og dikt i lag", en bok jeg absolutt vil anbefale.

Et dikt jeg liker spesielt godt er

"Det ror og ror"
av Tarjei Vesaas

Dagen er faren
- og det ror og ror.

Det mørke berget,
mørkare enn kvelden,
lurer over vatnet
med svarte folder:
Eit samanstupt andlet
med munnen i sjøen.
Ingen veit alt.

Det ror og ror,
i ring,
for berget syg.
Forvilla plask på djupet.
Forkoment knirk i tre.
Forvilla trufast sjel som ror
og snart kan sugast ned.

Han står der òg
den andre,
han i bergfoldene,
i svartare enn svart,
og lyer utover.
Lam av synd.
Stivt lyande.
Stiv av støkk
fordi her ror -

Då må det gå blaff og blå-skin
fram og attende
som heite vindar
og som frost.

Det ror og ror i natt.
Det ser og ser ingen.
Ingen veit
kven som slikkar på berget
når det er mørkt.
Ingen veit botnane
i Angest sjø.
Ingen veit
kven som ikkje kan ro.

Av norske samtidspoeter har Cathrine Grøndahl og Johan Grip (samlinger jeg finner her inne: Enkle dikt og Denne kjærligheten) fått svært gode kritikker - så kanskje du bør snuse litt på dem? Ingrid Elisabeth Hanssen rangerer vel også som en av de mest anerkjente samtidspoetene. Ja - og Håvard Rem; han har vel også gjendiktet Bob Dylan, men i den senere tid er det vel svartmetall han har interessert seg mest for? Om enn kanskje ikke i diktform...

Jeg antar mer enn å snuse! Samtidspoeter er dét jeg med denne tråden først og fremst ønsket å vite mer om. Jeg visste ikke at Johan Harstad skrev lyrikk, jeg kjente bare til Buzz Aldrin [...] og Hässelby.

Edit: Hmmm, du må ha redigert bort Johan Harstad og erstattet med Johan Grip (som jeg ikke vet hvem er).

Edit 2: Er Ingrid Elisabeth Hanssen riktig skrevet? Jeg får ingen resultater når jeg søker.

Du leser forhåpentlig også mitt forrige svar til deg, med lenke til forlagsomtalen av Johan Grip OG "hente-diktet" hans (det er jeg som kaller det "hente-diktet", men du skjønner raskt hvorfor). Og så bommet jeg på nok en navnegjengivelse: Inger Elisabeth Hansen skal det være - og hun har både vært formann i forfatterforeningen og nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Dessuten er hun - leser jeg på Wikipedia-siden jeg lenket til - gift med en annen poet; Torgeir Schjerven. Så der fikk du et navn til... ;)

Jeg ser ikke ut til å få sove i natt. Men takk skal du ha for all denne informasjonen!

Du var for kjapp for meg - jeg blander alltid navnene på Johan Harstad og Johan Grip, men dikteren heter altså Grip og ikke Harstad! Johan Grip er vel mest kjent for "hente-diktet" sitt - det har jeg sett folk sitere uten å oppgi forfatternavn, antagelig fordi de ikke har ant at det var et forfatternavn bak strofene... Jeg må innrømme at jeg ikke leser veldig mye poesi selv, men jeg leser med interesse litteraturanmeldelser når jeg kommer over dem, og da fester det seg jo noen navn... (og så blar jeg litt i diktsamlinger i bokhandelen av og til. Jeg gjør jo det, i det minste.)

Øyvind Rimbereid! Jeg leste nylig Solaris Korrigert i studiesammenheng, og var i utgangspunktet skeptisk (titteldiktet er et science fiction-epos!), men Rimbereid har bitt seg fast i meg og ser ikke ut til å ville slippe taket. På overflaten er Solaris Korrigert kald, dystopisk futurisme, men når man graver dypere er diktet fyllt av varme, og jegets drømmer og tanker er fryktelig, fryktelig gjenkjennbare. En håndfull forfattere etterlater dype spor under huden på meg og får meg til å kjenne følelsen av flaggermus i brystkassen. Rimbereid er en sånn forfatter.

Mari, du og jeg er i stor grad samstemte om poesi, noe jeg har lagt merke til og husker fra tidligere diskusjoner og fra det terningkastene her på forumet forteller. Rimbereid er en dikter jeg selvsagt har hørt om og hørt lovprist, og jeg har også lest litt av ham selv: Orgelsjøen og Herbarium. Ingen av dem hadde jeg noe særlig sans for, jeg ble ikke rørt på den måten du sier du rørtes av Solaris Korrigert, en bok jeg har hatt på ønskelisten min lenge. Men jeg tror disse samlingene er ulike, så jeg skal gi Solaris en sjanse, kanskje allerede nå i sommer pga. din anbefaling; det synes den å være verdt.

Våre preferanser er delvis sammenfallende, men også ganske sprikende på mange områder, så det er selvsagt mulig at jeg liker akkurat denne diktsamlingen så godt delvis på grunn av min dragning mot sci-fi. Titteldiktet har en interessant kontrast mellom et kaldt fremtidssamfunn, hvor samfunnet - selv språket - er oppløst, og en håpefull menneskelig kjerne. Det er dog det menneskelige aspektet som rører meg, selv om dette også er et av de beste eksemplene på norskspråklig science fiction jeg har sett.

Vel, ikke vær så sikker på det. Min vei inn i litteratur gikk via fantasy, tegneserier og Conan, og fra der er det vel ikke langt til science fiction. Er det mulig å vokse opp idag og ikke like sci-fi? Jeg vil kalle meg selv en Star Trek-fan, og da snakker jeg ikke om J. J. Abrams sitt tull. Solaris av Tarkovskij er noe av det beste jeg har sett, for ikke å nevne alt som finnes av gull fra 80-tallet. Sci-fi er en fin sjanger, jeg har bare vært treig med å lese det. Men nok bevisførsel. Jeg pekte imidlertid på en likhet i lyrikk: Eliot, Shelley, Yeats, Dylan Thomas, Hughes.

Haha, dette var et fint og litt rørende svar. Gunnar Reiss Andersen har jeg vært på utkikk etter lenge, og idag fant jeg ham faktisk på et antikvariat. Om det diktet du siterer: ja, du har nok rett i at det er et sannhetskorn. Som 'franskmannen' sier om Rilke: Rilke var en stor poet, så han har antakelig rett. Sentimentet i diktet kjenner vi også fra Proust og svært kjent for oss nordmenn i Hamsuns Pan. Hva elsker du mest? Jo, drømmen.

Neinei, Rolf, du har rett, det er ikke noe problem og ingen skam ved å være en smule gammelmodig av seg, men jeg har kanskje vært det en anelse for lenge, jeg mener, det er hyggelig og vakker lesning, men jeg vil gjerne også utforske hva som er i vinden idag, hva det er som finnes i en slags post Jan Erik Vold-verden, ikke bare som en leser, men også som en som skriver litt selv.

Anbefaler Helge Torvund på det sterkeste! Diktene hans er varme,meningsfulle,gir deg rom for ettertanke! Han fikk nettopp kulturprisen i Stavanger. Gjengir ikke noen av diktene hans her,fordi han er en av bokelskere,så du kan eventuelt kontakte han selv.Jeg har lagt ut et av diktene,med hans tillatelse på dikttråden,så der kan du jo få en smakebit!

Hva med bøkene mine ;)?

Ellers kan du prøve Magnar Vegger! Han har gitt ut en bok; "Dikt setter spor". Mange underfundige dikt, fylt med humor.

Jeg svarer dere alle ved å svare meg selv. Svarene her er gode, men også kjedelige. Hverken overraskende navn eller noen tegn på begeistring fra deres sin side. - Å nevne navn er til liten nytte, for alle navnene vil man jo som en oppegående person som er litteraturinteressert eller leser avisen allerede ha tilgang til. En anbefaling er jo mye mer! Noen ord bak navnene! ai ai. Det mest fristende så langt er kanskje Tande P, og det er da nokså merkelig?

Mads: Løveid har jeg ennå ikke klart å svelge. Kanskje jeg må få henne inn langsomt med skje, hmm. Gulliksen må jeg huske å sjekke ut. Han kan hende er akkurat det jeg er på utkikk etter: han er ikke under torven og har likevel noe anseelse, og han er passe fersk, hverken alt for sprelsk debutant eller alt for etablert.

Karin: Bjørneboe har jeg lest for lite av, og jeg er redd jeg skal være for sen ved å ikke ha lest ham i ungdommen. En fordom? Jeg er også redd for at han i diktene sine er litt for mye sånn Bjerke er på sitt dårligste, m.a.o. for formanende, for frampå fortellende, diktet som lærestykke, men jeg kan her også ta feil. Halldis Vesaas har lenge vært på leselisten min, men nå er hun rykket et steg opp. Fandango er litt sånn "tilbake på ungdomsskolen".

Ellen og Randi: Falkeid er åpenbart fraværende i bokhylla mi, men i enda større grad er Hans Børli det, for der er det kanskje en mann etter mitt eget saktmodige lynne. Derimot er begge disse to noe gammal og lite overraskende svar. Hvem kjenner vel ikke til dem? Men det kan være godt med en påminning.

Eg likar sjølv Løveid, men for min del krevde det ei omstilling før eg "kom inn i det". Gulliksen var lettare tilgjengeleg for meg. Eit bonustips frå meg kan dessutan vera Yngve Pedersen. Begge samlingane hans er svært gode og originale.

For ikkje å gløyme Vemund S. Ådland. «Grovt øye» er verkeleg god.

Jeg las Bjørneboe som ung og som godt voksen og tror nok jeg forstår ham best som voksen da romanene hans ble gjenlest.
Jeg lar meg begeistret for stilen hans, og som den samfunnskritiker han kan være på den tiden han skrev både dikt og romaner. Han var en uredd forfatter som tråkket på flere ømme tær med vilje og med rette, og han tok støyten. Det var ikke for mange forfatter på den tiden som bega seg inn på ømtålige temaer i sine bøker.
En blir aldri for gammel av å lese Bjørneboe, og jeg tror det er en myte at en bør være ung for å ha glede/forstå hans litteratur, tvert i mot. Med livserfaring tror jeg en vil lese bøkene med en annen innfallsvinkel, forstå hans engasjement i ulike sammenhenger.
Som du kanskje aner er han blandt mine norske forfatterfavoritter.

Der kom begeistringen, takk! Og nå får jeg vel legge ham til ønskelisten. Er det en spesifikk samling av ham du vil anbefale (istedenfor å gå igang med alt)?

Hmmm, ikke så lett, men jeg tror jeg vil tipse deg om et par litt spesiell bøker. Jeg velger disse bøkene for at du kanskje vil komme litt "under huden" på ham, bli litt kjent med han, Den første heter Norge mitt Norge, og så kan du snuse litt på Vi som elsket Amerika.
Kanskje du nå er klar for romanene og diktene hans, og mulig du vil forstå hans filosofi, hva han brenner for bedre når du har lest disse to bøkene. Men hva vet jeg, se nå på dette bare som et lite tips fra meg som er begeistret for Bjørneboes bøker. Kan hende du ikke fordrar de for alt jeg vet.

Overraskelsene står ikke i kø her heller, men har du testet Gunnar Bull Gundersen (død), Marie Takvam (død) og Lars Saabye Christensen (levende)? For øvrig støtter jeg forslaget om Børli - han er faktisk ikke så saktmodig som du ser ut til å mene.

Skogens dikter, ikke saktmodig? Det høres ut som en selvmotsigelse, men er nok bare en fordom fra min side, men i det minste en fordom som ikke var dårlig ment. Her var det forresten to overraskelser, jeg har ikke lest og ikke engang hørt om Takvam og Gundersen, selv om jeg er sikker på å ha sett ansiktet til Gundersen et sted. Takk for tips.

Her er en liten smakebit fra "skogens dikter":

Min politiske kulør er infrarød (derfor
ser du den ikke med det blotte øyet).
Det finnes intet parti, ingen talerstol, intet forum
for fettete floskler
så redningsløst langt til venstre.
Tusen års trellehat
overvintret i de armods lender
som ga meg livet. Kunne du så sant
stikke handa inn i hjertet mitt,
ville du brenne deg, bror.

Saktmodig?

Av det forrige svaret du ga fikk jeg inntrykk av at du var nedlatende, "[...] som du ser ut til å mene", men jeg orket ikke å kommentere på det i tro om at jeg antakelig tok feil og fordi jeg var i godt humør. Imidlertid sitter jeg igjen med det samme inntrykket nå også, av at du her setter "skogens dikter" i hermetegn, og av måten du avslutter på, "Saktmodig?". Jeg håper ikke den språklige magefølelsen min her har rett. Siden du har fått stjerner for det, vil jeg gjerne få eventuelle misforståelser oppklart.

Jeg vet ikke noe om Børli. Jeg vet bare det jeg har hørt. NRK og Wikipedia betegner ham som "skogens dikter", derfor gjentok jeg det. Saktmodig tenkte jeg han var fordi han angivelig levde av tømmerhogging, og jeg antar det yrket ikke går så livlig for seg som hverken Monty Python eller Discovery Channel vil ha det til, og fordi Børli er Sigbjørn Johnsen (av alle folk) sin favorittdikter. Han er også glad i å kle seg i kofte og ta seg en pipe mellom slagene, som meg selv, og dét er et godt tegn.

Jeg vet ikke hvorfor saktmodighet og et brennende hjerte er ment å utelukke hverandre. Det skjermer jo heller ilden, bygger opp trykk. Stille vann har dypest grunn, og selv om det vel ikke alltid stemmer for poesien sin del (jf. Byron) har det allikevel noe for seg. Det Børli i diktet du siterer egentlig sier er jo "hvis du visste hva jeg har inni meg", som med andre ord vil si . . . ? Man ser det ikke med "det blotte øyet", hatet har "overvintret", det har ikke blomstret, sprunget frem, tinet, men er båret, holdt inne, utholdt, stivnet, og man må stikke hånda inn i hjertet hans for å finne ut hvem han er, inn, og da vil man "brenne" seg, bli overrasket, man forventet ikke slik varme.

Nei men i all verden! Det var da ikke i mine tanker at svarene mine ville virke nedlatende! Beklager at jeg har ordlagt meg på en måte som skaper et sånt inntrykk!

Alt jeg ville, var å gjøre deg litt mer nysgjerrig på Hans Børli. Jeg vet at han fikk merkelappen "skogens dikter", men setter det i hermetegn fordi det gir et altfor snevert bilde av lyrikken hans. Visst var han skogsarbeider. Piperøyker også, tror jeg. Og kanskje saktmodig - men det var i så fall bare utenpå.

Jeg hiver meg på med enda et Børli-dikt (fra SKOGEN denne gangen!):

"Skogen gjorde ham til dikter",
har velmenende journalister
skrivi i avisene
om vesle meg.
Jo da -
Det hendte jeg satt på en stubbe
i tjue-tredve minusgrader
og knurpet i meg klaka kaku
mens tankene spikket valhendt
på knoklete verseliner
inni hue på meg.
Og jeg kan forsikre dere om at
det var en fanken så hardvølin måte
å bli gjort til dikter på!

Gi ham en sjanse, da vel.

Jeg beklager også, da. Og som et plaster: Jeg har lagt ham til for lengst.

Torill Wardenær, Cecilie Løveid, Geir Gulliksen.

Her er en norsk poet du garantert ikke har lest ;-)

Man putter et lite frø i jorda
og svarte molda, den blir mora
til det lille, på en måte
vi er alle små frø i livets gåte.
Og kornet veks, snart er det å se
såfremt du ikke har planta det opp-ned.
Og kornet strekker seg mot himmelen blå,
såfremt den er det, det hender jo at den er grå.
Og snart står det der utvokst på sterke røtter,
ja slik min venn, lages gyldne havrenøtter.

Tande-P

Jens Bjørneboe har flere spennende og kritiske tekster i sine dikt. Bjørneboe debuterte med den kritikerroste samlingen Dikt i 1951. Aske, vind og jord har jeg enda ikke fått lest men synes det kan være ei bok å anbefale for de som liker Bjørneboe's penn.
Halldis Moren Vesaas har mange lune og nære dikt i fin nynorsk språkdrakt som jeg vil anbefale.
Vilhelm Krag's bok Dikt i utvalg har flere fine og gode linjer. Fandango er et dikt fra 1891 som du bør lese,

Jeg fant ikke Kolbein Falkeid i boksamlingen din. Diktene hans er interessante og folkelige.

Jeg kan ikke se at du har lest Hans Børli, - og det bør du!