Jeg har vært på Skarekula. Det ble såpass overveldende at jeg nesten syntes det ble i meste laget med troll- og faenskap. Jeg tar ikke for meg hvert enkelt dikt, men velger å omtale hele bolken under ett, selv om hvert av diktene saktens hadde fortjent sin egen omtale.
Begynnelsen er kald og mørk, nordlyset skimrer over øde fjell - og så kryper og kravler det fram alskens uvesener som skal feire heksesabbat, hylle djevelen og alt hans vesen og stå til konfirmasjon med høytidelig overhøring. Da jeg nå leste "Svarte-katekisma" kom det for meg at Jens Bjørneboe må ha hatt dette i bakhodet da han skrev sine «Ti bud …»:
Det første bud er ganske lett
De som er flest har alltid rett.
Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta de sterkestes parti.
Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus.
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.
Følg ingen altfor høye krav.
Men si, hva du har fordel av.
Si alle hva de gjerne hører.
Gå stille gjennom alle dører.
(For sannheten bringer sorg og nød,
mens daglig løgn gir daglig brød)
Gå aldri oppreist. Snik deg frem.
Og gjør deg varm i alle hjem.
Husk: Ingen mann kan roses nok.
Slik bygger man en venneflokk.
(Og i et brødre-paradis
har du din beste livspolis.)
Av sladder husker du hvert ord
til bruk i neste sjefskontor.
(Men ingen taktfull sjel forteller
et ord til ham som ryktet gjelder!)
Hvis siste bud blir respektert,
da er din fremtid garantert:
Følg dristig med i kamp mot troll,-
men vis fornuftig måtehold!
Skrid tappert frem i livets strid,
- en time forut for din tid.
Både i dette diktet og flere i denne bolken holder Garborg "dommedag" over det han ser rundt seg; han beskriver et samfunn uten solidaritet, der livet i stadig større grad styres av grådighet, maktbegjær, løgn og svik. Selv kongen får sitt pass påskrevet av Garborg:
No stend du skriven med Judas inn;
det er den øvste æra.
Men svidemerket på skallen din,
med det kan eg inkje gjera.
Lenge ser det ut til at dette er fortellerens egen bolk - men etter hvert ser vi at Veslemøy er med her også, skjønt som tilskuer helt fram til øyeblikket der haugkallen stiger fram igjen og gjentar frieriet sitt i de samme rytmene som før - men denne gangen lokker han snarere med luksusliv enn med elskov. Veslemøy er avvisende helt til han lar henne "se" Jon sammen med jenta si - da resignerer hun: "No kan du meg få. No kan eg gjerne i haugen gå".
Men "haugen" er ikke det strålende stedet som beskrives i eventyr og sagn. Trangt, fuktig, kaldt, bråkete og møkkete. Veslemøy blir til og med presentert for gamle Gumlefar, en slags "sjuende far i huset", som framfører sitt kvad om hvor meget bedre alt var i gamle dager. Men da hun slår armene i kors, forsvinner all trollskapen, "og dagen omkring henne livnar".
Hva er det hun har opplevd? Jeg synes denne bolken var vanskelig å tolke. Veslemøy er synsk - kan det være framtida Garborg lar henne få et glimt av?
