Bokelskere.no

Den snilde guten
Veslemøy treffer Jon i Skarebrotet. Det er han som er den snille gutten. De gjeter kyrne (med bjellekua Dokka) sammen, og Jon vil lære Veslemøy å bli kjent med kyrne og kyrne til å bli kjent med henne. Det ser ut til å gå bra, i alle fall når det gjelder Dokka: "Men Dokka fekk frå same stund ho kjær." (siste linje i siste strofe).
Hva er subjekt her: ho eller Dokka?

Jon har med seg ei bok. Er det ei svartebok ("svart som bakt i jord")? Han og Veslemøy sitter "att-under stein" og Jon leser i boka om "nykk og troll". Og når det står svart på hvitt, må det vel være sant. Er dette ironi fra Garborgs side?

Jon og Veslemøy har det så fint sammen mens de spiser nisten at "Jon sit og sit og gløymer reint å gå". Kan det uttrykkes bedre? Vi skjønner jo hva dette går ut på. En gryende forelskelse: "Han gjev si hand. Av vyrdnad er han fyllt / Og alt ho no fortel. Han er som tryllt."

Den snilde guten er et formfullendt og fortellende dikt, som fører oss videre inn i Veslemøys utvikling fra ungjente til voksen kvinne. Et ganske naturalistisk dikt med skumle undertoner.
Haugtussa får nok mye å stri med framover.

Kommentaren gjelder fra delen "Sumar i fjellet" og ut boka.

Så var siste del av Haugtussa lest! Jeg synes det var vanskelig å legge den fra meg, for også del to leste jeg for fort og måtte gjøre det på nytt! Det gjorde ikke noe! Fikk mer ut av det på den måten synes jeg. Ja, mine enkle tanker om Haugtussa kommer her:

Denne «fantasiverden» som Veslemøy befinner seg i skaper mange følelser. Fra delen Sumar i fjellet og ut boka synes jeg at det svinger fra det ene ytterpunktet til det andre. Veslemøys lengsel og forelskelse i diktene Den snilde guten og fram til Vond dag er lett å lese. Veslemøy så uerfaren med livets utfordringer og menneskets higen etter gods og gull når anledningen byr seg. Jon svikter henne pga «rike megga fra Aas» som har penger nok! Jeg føler med henne når hun strever med å forstå hvordan Jons lovnad er så lite verd! Hun har mye å lære om mennesket på godt og vondt! Den gode Veslemøy faller allikevel selv for Haugkallens lokk med sølvkrone, vakre klær og annet stas!
Er enig med Bjørg L at en kan bli mørkredd av mindre! Det er ikke spart på noe i beskrivelsene av mørkets makter! Folketro og religion i skjønn forening! I alle fall forening!
Jeg leser Haugtussa på minst to måter: det er først og fremst fantastiske malerier med ord og stemninger både om naturen og følelsene som herjer. Når denne begeistringen har fått nok plass, begynner jeg å tenke på hva som ligger under teksten. Her er det plass for mange tolkninger!
Jeg tenker at Veslemøys reise fra ung jente til voksen er som en ferd gjennom alle skiftninger i fjellet/naturen/årstidene. Det finnes vesener, både virkelige og underjordiske, som kan beskrive glede, forelskelse, tungsinn, misunnelse og hevnlyst. Jeg tenker at troll, satan og alskens haugkaller er uttrykk for alle de vonde følelsene Veslemøy forholder seg til etter Jons svik. Det får stor plass i delen På Skare-kula. Etter at hun har takket ja til inntreden i berget får hun virkelig innblikk i hvordan livet blir hvis hun gir seg over til bitterhet, hevn og grådighet. Hun har valget mellom å bli ved det vonde eller gå videre.

Som i alle eventyr har også dette en god slutt.
Etter at jeg var ferdig med Haugtussa leste jeg på nytt forordet til Gudleiv Bø « Må me lerkesongen tru?» Da ga verket ennå mer mening i alle fall for meg.
Likte Haugtussa godt!

Godt observert, det med boka. Eg har nok sekundærlitteratur ein stad, men tenkte å lese og nyte utan andre kommentarar enn dei som kjem frå bokelskarane. For nokre rim, forresten, her òg - "fyrste ykti" rimar på "bygt i"! Haugtussa står ikkje tilbake for Peer Gynt! Men møtet med Jon representerer òg møtet med ein som tek henne som ho er, ein som ikkje kjenner "Haugtussa-namnet". Og Jon blir knytt til Dokka, som han kjæler før han går: "Men Dokka fekk frå same stund ho kjær."

Likte veldig godt "Den snilde guten",mest fordi det endelig skjedde noe positivt i livet til Veslemøy. Hun har kjempet mot de onde kreftene,ikke blitt godtatt av de andre,gamlemor mister kanskje gården,nei stakkars jenta har et litt for mange bører på sine unge skuldrer.
Og så kommer redningen da,for en kort stund,Jon. Han til og med har med denne boka,der det står om disse underjordiske vesener,og det gir kanskje Veslemøy en bekreftelse på at det er ikke hun som er "gal", sitert" der stend um nykk og troll med reine ord: og då me veit det kann kje vera dikta.
Så tror kanskje ikke helt at det er ment som en ironi fra Garborg,men heller mer understreker alt det positive som Jon tilfører i livet til Veslemøy. Det står videre i diktet;Kvart ord ho syp,og lyder trutt og ant,og lær og ropar "sjå um d`er kje sant!" Hun har til nå trodd at dette var bare noe hun hadde opplevd,men at det stod i en bok,tenk å få det bekreftet,det var ikke rart at hun ropte det ut av glede!
Og så var det Dokka da,her tror jeg nok at det er Veslemøy som får Dokka kjær. Dokka "var" Jon sin favoritt,han forteller Veslemøy om alle dyrene,"Mem mest han veit um "Dokka",bjøllekyri.
Veslemøy forelsket seg nok i Jon,og når han må dra så er vel "Dokka"på en måte forbindelsen til Jon!
Men dessverre det var ikke lenge Veslemøy var i paradis,kommer med et nytt innlegg snart,men nå er det for sent,hjernen kobler ut snart:-)

Kommentaren gjelder fra På fjellveg t.o.m. Trolldans

Den snilde guten - et optimitisk og nydelig dikt om forelskelse. Og som du sier, så har han en veldig god måte å beskrive det på! Og jeg tror du har rett i at Garborg er ironisk når han lar dem si at det må være sant når det står skrevet :)

Garborg har et vidt spenn i diktene i Haugtussa, synes jeg. Det varierer mellom det vare og gode til noen av de mest groteske framstillinger av mørkemakter jeg har lest (nå har jeg vel ikke lest så veldig mye av den sorten, da...). Det er nydelige dikt om forelskelse, lengsel, hjemlengsel og naturskildringer (Eks. Veslemøy lengtar, Møte, Killingdans, Elsk). Så kommer de mørke diktene som starter med Vond dag. Veslemøy finner ut at Jon har sviktet henne, og det for den "rike megga ifrå Aas" - hun som hadde egenskapene til ei gås ifølge diktet "Laget".

Så kommer beskrivelsene av det som foregår på Skarekula. Og her kan man bli mørkeredd av mindre! Her er vel alt av vonde makter samlet på ett sted for å hylle Fanden selv. Både i Svarte-katekisma og Stjernefall virker det som Garborg gir noen sleivspark til en del av det han ser i samfunnet rundt seg? "Gakk kvar den sundag til kyrkje", "Hald alltid med dei store", "Ver eit svin, men utantil blank og fin" Og vi finner igjen motivet fra diktet Draken: "Sløg du vere og snar, når teften du fær av annenmanns gard." I diktet Stjernefall: "Svartebrørar/ Me sutrar salmar og bønir gneg/og mullar lov og vangilje/til folk trur dette er livsens veg,/og gløymer livsens vilje."

I diktet Trolldans starter det på den samme suggererende måten som i Laget. Så synger trollkjerringene om Kloveberg-Gro som trollet Knut. Hun narret ham til å spise sine egne barn, så her spares det ikke på virkemidlene. Men vi trenger vel ikke å gå lenger enn til eventyret Smørbukk for å finne lignende beskrivelser... Plutselig dukker Veslemøy opp i diktet. Jeg hadde hittil oppfattet det som en beskrivelse uten at hun var til stede, men her er hun plutselig en betrakter på samme måte som i Laget, men denne gangen avviser hun ikke Haugkallen til slutt. Da hun blir minnet på Jons svik, sier hun at "no kann eg gjerne i haugen gå".

Det er vanskelig å lese Haugtussa i små porsjoner, for jeg blir revet med og vil få med meg fortsettelsen. Tror nok jeg må komme tilbake til flere av diktene og lese dem flere ganger.