Bokelskere.no

Et vakkert dikt som kan tolkes på mange måter. I følge Gudleiv Bø er dette det mest omdiskuterte diktet med flest tolkninger i Haugtussa. Selv leser jeg det som en lengsel mot noe vakkert, og kanskje behov for en virkelighetsflukt hvor hun tolker en vakker alternativ verden inn i en trolsk solnedgang. Jeg vet ikke om det er alvelandet til "de underjordiske" hun her mener, siden hun sier "det er ein huld, ein heilag heim". Jeg ser det mer for meg som en forestilling om en himmelsk tilværelse. I hennes forestillingsverden kan hun ikke nå den før hun er død, og det er kanskje det hun aksepterer når hun sier men landet først kan syne seg, når sol gjeng ned ? Altså at hun velger livet selv om hun er utslitt (Eg lengta tidt på trøytte veg) etter påkjenningene hun har vært igjennom.

En nydelig og fin tolkning, Bjørg!
Den harmonerer med det Olav Midttun skriver i min skoleutgave fra 1945:

«Ei skildring av solegladsstemningar på Jæren. Alveland har han vel nytta i den utgamle tydinga av draumlandet, dit dei sæle kjem etter dauden. Alt i forntida var det tankar om eit slikt eventyrland, sæleøyane, langt i vest der sola gjekk ned. Dei gamle nordmenn hadde tankar om «landit hit gòda» mot vest, eller «Hvitramannaland» (sfr. Nansen: «Nord i tåkeheimen»), og i eventyr har vi forteljingar om huldreøyar som berger folk i havsnaud. For Garborg synest det å ha forma seg om til det fredfulle draumelandet menneskja lengtar etter å koma til etter dauden; alvelandet vert ævelengten, gudslengselen i oss, tråa etter full harmoni, sjeleleg ro og fred.»

I denne sammenhengen finner jeg en viss mening i mine første assosiasjoner – det er i ettertid alt kommer en forståelse og harmoni.

Midttun skriver også at "Det vårar" er et mellomspel med naturstemning, der diktaren stig heller sterkt fram sjølv. Så må vi tro at "Mot soleglad" rommer mye av Garborgs egen lengsel.