Bokelskere.no

Det vakre diktet «Mot soleglad» (s. 68) avsluttes med:

men landet fyrst kan syne seg
når sol gjeng ned.

Disse linjene ga meg assosiasjoner til Søren Kierkegaards:
Livet forstås baklengs, men må leves forlengs.

og filosofen Hegels: Minervas ugle flyr ved solnedgang.
Minerva er visdommens gudinne.

Kanskje Garborg bare ville si at det er ved soleglad, i solnedgangen, landet virkelig får vist hvor vakkert det er. Tiltenkt eller ei, jeg leste inn i verset den samme dype innsikten som ligger i de to andre sitatene – erkjennelsen kommer i ettertid.

Eg lengta tidt på trøytte veg
der ut til fred;
men landet fyrst kan syne seg
når sol gjeng ned.

Et vakkert dikt som kan tolkes på mange måter. I følge Gudleiv Bø er dette det mest omdiskuterte diktet med flest tolkninger i Haugtussa. Selv leser jeg det som en lengsel mot noe vakkert, og kanskje behov for en virkelighetsflukt hvor hun tolker en vakker alternativ verden inn i en trolsk solnedgang. Jeg vet ikke om det er alvelandet til "de underjordiske" hun her mener, siden hun sier "det er ein huld, ein heilag heim". Jeg ser det mer for meg som en forestilling om en himmelsk tilværelse. I hennes forestillingsverden kan hun ikke nå den før hun er død, og det er kanskje det hun aksepterer når hun sier men landet først kan syne seg, når sol gjeng ned ? Altså at hun velger livet selv om hun er utslitt (Eg lengta tidt på trøytte veg) etter påkjenningene hun har vært igjennom.

En nydelig og fin tolkning, Bjørg!
Den harmonerer med det Olav Midttun skriver i min skoleutgave fra 1945:

«Ei skildring av solegladsstemningar på Jæren. Alveland har han vel nytta i den utgamle tydinga av draumlandet, dit dei sæle kjem etter dauden. Alt i forntida var det tankar om eit slikt eventyrland, sæleøyane, langt i vest der sola gjekk ned. Dei gamle nordmenn hadde tankar om «landit hit gòda» mot vest, eller «Hvitramannaland» (sfr. Nansen: «Nord i tåkeheimen»), og i eventyr har vi forteljingar om huldreøyar som berger folk i havsnaud. For Garborg synest det å ha forma seg om til det fredfulle draumelandet menneskja lengtar etter å koma til etter dauden; alvelandet vert ævelengten, gudslengselen i oss, tråa etter full harmoni, sjeleleg ro og fred.»

I denne sammenhengen finner jeg en viss mening i mine første assosiasjoner – det er i ettertid alt kommer en forståelse og harmoni.

Midttun skriver også at "Det vårar" er et mellomspel med naturstemning, der diktaren stig heller sterkt fram sjølv. Så må vi tro at "Mot soleglad" rommer mye av Garborgs egen lengsel.

Men til "alveland" kommer man vel bare hvis man lar seg lokke dit av alvene -?

I min begeistring over gjenkjennelsen, assosiasjonene i det siste verset, falt ordet "alveland" rett og slett ut av hodet mitt! Da blir jo betydningen en ganske annen.

Så godt med flere øyne som ser, hoder som tenker :-)

Et besnærende vakkert dikt er det i alle fall, og i samme rytme som det tittelløse åpningsdiktet. Jeg tenker at de to diktene er forbundet med hverandre; kanskje det ene er hverdagen og det andre drømmen?