Bokelskere.no

Er ikke Hundreårsromanen i tre bind av Bengt Calmeyer en slags arbeiderroman? Jeg har den, men har ikke lest den. Så er det vel en mannlig forfatter fra Nord-Norge et sted som har skrevet flere bøker, han var ikke nevnt i den artikkelen du har lenke til. Jeg liker de du nevner her, og Dag Solstad. Kan Richard Ford være relevant som en representant fra våre dager, amerikansk forfatter som har skrevet flere bøker om Frank Bascombe, for eksempel Sportsjournalisten.

Fra Wikipedia: Ford's works of fiction "dramatize the breakdown of such cultural institutions as marriage, family, and community", and his "marginalized protagonists often typify the rootlessness and nameless longing ... pervasive in a highly mobile, present-oriented society in which individuals, having lost a sense of the past, relentlessly pursue their own elusive identities in the here and now."

Det er vanskelig å definere hva arbeiderklassen er nå, kanskje er det heller en ide å tenke over hvem det ikke er. Det er mange som har høy utdannelse, og produserer vurderinger og rapporter etter strenge maler og "kvalitetskriterier", for eksempel i helsevesenet. Det er vel også et slags samlebånd? Apropos sportsjournalistikk: Er det mest rituelle gjentakelser, eller er det kreativitet som gjelder der. Jeg synes de produserer seg selv om igjen og om igjen.Det vil si et samlebånd med intervjuer og analyser og sportsendinger. Det er vel ikke så kult å være arbeider nå, men det er vi vel så lenge vi ikke er kreative og skaper noe nytt. Da produserer vi etter en mal, som vi leverer til et samlebånd.

Hei Karen. Takk for flere tips, så interresante at det tok lang tid å kommentere. Du sendte meg ut på en fin (gjen)oppdagelsesreise.

Bengt Calmeyer er ukjent for meg, og jeg ser at kun to, tre Bokelskere har lest Hundreårsromanen. Lokkende.

Nord Jæren - tenker du på Tor Obrestad? Jeg har lest Sauda Streik og Stå På som begge er streikeromaner.

Så Richard Ford. Jeg har flere bøker, uten å ha fått helt taket på fyren. Rock Springs og Syndenes Mangfold, foruten Sportsjournalisten. Jeg mener jeg har lest to, uten å huske innholdet. Er i tvil om det sier mest om meg eller Ford, eller meg og Ford. Jeg veit heller ikke om jeg vil merke det jeg har lest som arbeiderlitteratur. Men begrepet, slik du vurderer til slutt, kan jo romme mye. I min begrepsverden peker denne litteraturen framover på et vis, mer enn bare å beskrive. Et underliggende håp om forandring kanskje.
Jeg hadde en gang en kamerat som presenterte seg som fjerde generasjon øst for elva. Kona føyde til: og den første som er stolt av det! Arbeider som vinner og ikke tapere.

En altfor ukjent norsk roman er Tvers gjennom lov av Thorkild Thorkildsen. Nærmest en krim, men med det jeg oppfatter som den underliggende stoltheten og glimtet i øye. Fra bygningsarbeidermiljøet.

Jeg har heller ikke lest Bengt Calmeyer, men kjøpte disse tre bindene på grunn av en positiv anmeldelse i en avis for mange år siden.

Jeg mente Nord-Norge, og Dag Skogheim.

Din leseroplevelse ift Richard Ford likner litt på min egen. Jeg brukte lang tid, kjedet meg delvis underveis, men holdt ut og leste to eller tre bøker til nesten med det samme. Det blir umulig å beskrive historien,eller intrigen. Jeg har vel litt ubevisst tenkt på apati som en slags reaksjon på å føle seg maktesløs, som jeg igjen har koblet til arbeiderlitteratur. For det er vel minst to sider ved arbeiderlitteratur, og kameraten din står nok i den stolte tradisjonen som jeg personlig forbinder med Yngve Hågensen, Torbjørn Berntsen og mange andre hedersfolk og som innebærer engasjement, bevisstgjøring, streik og rettferdighet. Så er det den faktiske og opplevde følelsen av mindreverd, som for eksempel Alf Prøysen beskriver. Og hva er det vi har nå? Hvem er arbeidere nå?

Imidlertid leste jeg "Yarden" i ettermiddag, og der har du arbeiderlitteratur fra nyere tid. Den står nå øverst på listen over anbefalt arbeiderlitteratur, fra min side. Vil imidlertid lese flere bøker som blir anbefalt her.

Skal prøve meg på Thorkilden også.

Kort og fort om noe av det jeg mistet i innlegget som forsvant. Apati og maktesløshet er en viktig del av arbeiderklassens reelle kultur, tenker jeg. I litteraturen tenker jeg videre at noe av formålet også er å vise at du skal få en dag i morra.
Hva så med dagens norske arbeiderklasse - som i så liten grad gjenspeiles i litteraturen? Det er nok mange grunner til det. En kraftig høyrevind har blåst og blåser friskt. En annen grunn kan være at stadig større deler av den arbeiderklassen vår velstand hviler på befinner seg i Kina og andre deler av tredje verden. Ut av syne ut av sinn. Den delen som befinner seg innenfor landets grenser blir stadig mindre etnisk norsk - og stadig mer uorganisert? Det siste lurer jeg på, men når jeg serverer min kone kaffe i heimen skjer det alltid på svensk.
Sommeren 2013 lastet jeg på en fabrikk i Moss. Kun en i lossegjengen var norsk, alle var innleid fra et bemanningsbyrået, to mann blei sendt hjem mens jeg venta på lasset mitt fordi det var lite å gjøre = null betaling. Den ene blei forbanna, men fikk beskjed av formannen (fra Serbia) om at det ikke var lurt, for da fikk han aldri komme tilbake.
Marx skreiv om England midt på 1800 tallet at det var så rikt at det hadde utvikla et eget arbeideraristokrati. Lite fokus på dette i Norge i dag.

Et viktig poeng du har der, vi er mange som har jobber som hviler på andres innsats i å skaffe til veie mat, hus, veier og andre nødvendigheter. Vi som utreder, snakker og vurderer andre folks ulike vanskeligheter må kanskje bli det Marx kaller arbeideraristokrati (får alltid lyst til å skrive katter i steder for krati). Hans største mangel i analysen var at han ikke forutså middelklassens vekst og betydning, hørte jeg bli sagt en gang.

Enig med deg i at det er et spennende område for litteraturen, og i enda større grad et moralsk problem. Jeg antar at du har sett Tv-serien WIRE. Jeg tenker på den som litteratur for vår tid. Nok et tips om "litteratur", med andre ord. Denne praksisen med å møte opp om morgenen i håp om dagsjobber hadde de forresten på Schous plass i Oslo også, husker ikke lenger hva de kalte det. Dagsen? Det er mange norske ungdommer som burde fått den muligheten til en fysisk jobb, fordi det er så mye læring i hvordan samfunnet fungerer når du ser det fra lossegjengen sitt perspektiv. Som et alternativ til studier på Bali eller et friår i selskap med PC'en? Det ville også skjerpet bevisstheten om mange andre ting.

Så flott sagt!
Jeg skal jammen skaffe meg Yarden. Omtalen fikk meg til å tenke på Gøran Palm:
Et år på LM fra 1972.
.....
Grrrrrr. Jeg hadde skrevet et langt innlegg som forsvant. Får prøve å rekonstruere seinere.