Vi må kjenne til historien for å forstå nåtiden og for å bygge fremtiden.
Her følger et 17. maidikt som skulle ha vært her for to dager siden ( 16. og 17. mai er årets mest travle/ stressede dager), men det er aldri for sent.
17. MAI 1940
I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er.
Der stiger en sang over landet,
seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber
under de fremmedes åk.
Det fødes i oss en visshet:
Frihet og liv er ett,
så enkelt så uunnværlig
som menneskets åndedrett.
Vi følte da trelldommen truet
at lungene gispet i nød
som i en sunken u-båt...
Vi vil ikke dø slik en død.
Verre enn brennende byer
er den krig som ingen kan se,
som legger et giftig slimslør
på bjerker og jord og sne.
Med angiverangst og terror
besmittet de våre hjem.
Vi hadde andre drømmer
og kan ikke glemme dem.
Langsomt ble landet vårt eget
med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet,
en svakhet for liv som gror.
Vi fulgte ikke med i tiden,
vi bygde på fred, som i tross,
og de hvis dåd er ruiner
har grunn til å håne oss.
Nå slåss vi for rett til å puste.
Vi vet det må demre en dag
da nordmenn forenes i samme
befriende åndedrag.
Vi skiltes fra våre sydpå,
fra bleke utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte:
at vi skal komme igjen.
Her skal vi minnes de døde
som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen,
sjømannen som gikk ned.
Vi er så få her i landet,
hver fallen er bror og venn.
Vi har de døde med oss
den dag vi kommer igjen.
Nordahl Grieg.
Lest i radioen fra Nord-Norge 17. mai 1940.
Sist sett
