Bokelskere.no

Hvorfor er åpningsdiktet ("Til deg, du heid") uten tittel?

Har omsider leita fram mi gamle, vel-lesne billigutgåve av Haugtussa. Det er ei bok eg er svært glad i, og som eg også har brukt under utdanning.
Konfererte med ein kollega av meg om opningsdiktet, og vi konkluderte med at dette meir personlege diktet -som står litt utanfor historia om Veslemøy -er ein dedikasjon dels til Jærlandskapet som var langt unna Asker, og dels til faren hans.
Bake i mi bok kan eg lese under "Merknader":
Her talar eit eg som vi må tru er diktaren sjølv, til eit du som snart er eit landskap, snart eit menneske som har gått under i livsstriden. Vi kan vel oppfatte diktet som ei tileigning dels til Jæren, dels til Arne Garborgs far.

Tilegnelser er jo ganske vanlig i litteraturen. Slik jeg ser det, er åpningsdiktet Garborgs tilegnelse. Til landskapet, til hjemmet, til barndom og ungdom, der han sjøl har gjennomlevd "dimd og draug og dulde liv", "gru i redde barm", og "svære sår".

Det starter så vakkert - men de fleste strofene handler jo om all den skrekk og gru forfatteren forbinder med jær-landskapet - samtidig som han innser at "stundom må eg sjå deg att".

Jeg tenker på forfatterens forhold til faren når jeg leser dette diktet: "Eg såg din strid, eg veit din veg i skugge-land"; "Du om meg sviv, du hjå meg sit, du arme ånd!"

Men så til slutt altså: Lerkesongen ...

Helt bakerst i min bok har Gudleiv Bø skrevet et forord/introduksjon til Haugtussa. Jeg leste det i går og han sier at det er to tematiske poler i Haugtussa som representere det gode. Kjærligheten er den ene, den andre er livsviljen - det å hente glede, styrke og mening i å sanse livsytringene i naturen. Han skriver videre at vi som lesere møter denne livsviljen alt i tileigningsdiktet- " til deg, du hei og bleike myr".
For min del hjalp det å lese forordet for å få en bedre forståelse for innholdet. Har ikke kommet så langt ennå, strever litt med noen ord, men gleder meg over boka.

Som dei andre her ser eg opningsdiktet som prolog (det er vel derfor det står fyrst!), men det kunne jo ha hatt ein tittel likevel. Pussig - diktet har vel alltid vorte kalla "Til deg, du hei" - slik òg i innhaldslista i utgåva mi, men altså utan tittel. Men for eit anslag! Diktet rommar jo alt i syklusen - så sterkt og mjukt på same tid, og med optimistisk slutt:

Og um me kjenner gråt og gru
og saknad sår,
so må me lerkesongen tru,
som lovar vår.

Passar så godt nå i mai!

Jeg leser et fortvilet ønske i sluttlinjene: Vi må ikke la oss overmanne av skyggene, mørket og trollskapen!

Min spontane tanke var at forfatteren med åpningsdiktet dedikerer hele diktverket sitt til naturen, i takknemlighet til alt som spirer og gror. Om det er hold i en slik tolkning, vet jeg ikke. Liker bare å tenke på det sånn :-)

Det lurte jeg også på. De andre diktene er jo også gruppert (Heime, Veslemøy synsk osv.) Kan "Til deg, du heid" være en slags prolog?

Jeg leser også det første diktet som en slags prolog for diktverket og tenkte derfor ikke på at det manglet overskrift eller navn.
Tolker diktet som et hyllestdikt til naturen, samt om sorg og håp. Tenker det gir oss en innledning i hva vi kan vente oss i diktene.

Jeg forstår også diktet som et åpningsvers, han takker naturen og motgangen for at han har blitt så forståelsesfull og seig og når han til slutt dør og slipper ånden fri, så vil en ny vår komme og slektenes gang kan fortsette.