Det er vanskelig å beskrive denne romanen, allikevel ønsker jeg å hylle John Williams, for det er virkelig lenge siden jeg har opplevd et så flytende og godt språk, med strenger som rørte meg langt inn i hjerterota. Spenning og handling preger ikke denne boka, det er lite som skjer, men "Stoner" grep og holdt meg fast.
Jeg har forsøkt å tenke over hva det er som er så fengslende, men det er som Monica Carlsen er inne på, vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det er. Kanskje er det det nære og genuine i både språket og karakterene som beveget meg, enkelte steder opplevde jeg å få gåsehud, andre steder mistet jeg både tid, rom og sted, alt fløt. Frustrasjon og irritasjon som jeg dessverre opplever en del i bøkenes verden, var totalt fraværende.
2014 har vært mager på leseopplevelser, men "Stoner" kan jeg leve lenge på. Takk til Monica, Krira og Ava som har trukket frem denne boka og inspirert meg.
Viser 20 svar.
Jeg har ikke lest boka, men jeg har hørt den som lydbok. Jeg synes plottet er bra, driven er bra og storyen godt fortalt. Boka er artig og en bra bok.
Men flere ganger synes jeg oversettelsen svikter, og kanskje blir det påtakelig hvis oppleseren ikke leser med rette rytmen.
Så jeg vil nøye meg med en firer.
Stoner var faktisk (nesten) så god som reklamen ville ha det til. Fleire har sagt at historia om Stoner blir fortald lågmælt - ja, men også intenst, og det er vel dette som gjer at ein lyt ta fram klisjeen om at ho er så vanskeleg å legge frå seg. Sjeldan har eg opplevd at språk, handling og tematikk kler einannan så godt og går opp i ein nesten suggererande syntese. Romanen er meisterleg komponert; replikkar frå den fyrste delen får meining utover i boka og er med på å konstituere det universet som handlinga utspeler seg i. Eg kan forresten ikkje hugse å ha lese ei så god skildring av å døy som her.
..og dere har vel hørt om han som spilte død så overbevisende at han fikk rollen ?
Jeg greier ikke helt å slutte meg til halleluja-koret. For meg ble Stoner en altfor fjern, motsetningsfylt skikkelse til at jeg klarte å ta ham på alvor. En lidenskapelig moralist i noen situasjoner, merkelig likegyldig i andre sammenhenger der man skulle tro han ville mobilisere litt "guts". Lidenskapelig opptatt av undervisning og formidling til studenter, men resignert, følelsesløs og tafatt i sin egen familie. Egentlig syntes jeg kona hans var en mye mer interessant figur - henne skulle jeg gjerne ha visst litt mer om.
Ei god bok, for all del, men den fikk ingen strenger til å vibrere i mitt leserhjerte.
Hatt den liggende omkring halvlest i ca et halvt år, for jeg syns den var daukjedelig. Tar den seg opp så den blir "verdt det" om jeg leser den ferdig? Eller bør den rett til bruktbokhandelen?
Vanskelig å komme med noe råd her. Den "stillferdige" skrivestilen fortsetter gjennom hele boka. Selve handlingen byr på både intriger, dramatikk og kjærlighet, men hovedpersonen forblir den samme tafatte dusten som finner seg i det meste uten protester. Dette er en skikkelse jeg ikke tror på, og min vurdering av boka er selvfølgelig farget av det. Jeg foreslår at du leser et par kapitler til, for å "komme inn i stemningen" igjen etter et halvt års pause. Hvis den fortsatt kjeder deg, er det like greit å droppe den.
Kanskje den vakreste romanen jeg har lest - ingen bloggomtale kan egentlig yte den rettferdighet, men jeg måtte lufte noen følelser rundt den:
Reading Randi
Flott bloggomtale av den kanskje største leseopplevelsen jeg hadde i fjor!
Takk for det - utrolig vakker bok ja, den glemmer man ikke.
Har nettopp avslutta denne no, og kjenner meg nesten tom innvendig! Historia om stillferdige, anonyme Stoner greip meg sterkt, mykje sterkare enn eg hadde forventa. Opplevde nesten at eg vart godt kjend med denne sjenerte karakteren som kom frå så svært enkle kår - noko som prega han heile livet.
Her vart det terningkast 6, og det er ikkje ofte.
Jeg lytter denne nå - utrolig vakker. Rart den ikke ble "oppdaget" før.
Takket være gode omtaler her inne, bl.a. fra deg, bestilte jeg denne boka. Og nå har jeg hatt en helg herlig fri for store planer, så jeg har kunnet forsvinne inn i Stoners verden. Og for ei bok! Selv uten de store og spennende begivenhetene, ble den så fengslende at den var vanskelig å legge fra seg. Ser en av kommentarene på bokas omslag er: En bemerkelsesverdig gripende historie, fortalt i en lavmælt, nøktern prosa. Det stemmer forsåvidt, men i historien ligger også refleksjoner og betraktninger som er utrolig treffende og noen ganger rystende og får meg til å lese sekvenser om igjen for å få med meg alt - også måten han forteller på.
Det er lenge siden jeg har merket av for "favorittbok", men denne er nå lagt til blant mine favoritter :))
Ja, ikke sant :) Ikke lett å sette ord på hva som gjør boka så fengslende, men det er så godt med slike opplevelser. Jeg kan leve lenge på det :)
Nå har jeg kjøpt den, på engelsk - så er det bare å finne tid til å lese den. (Det går så mye "småttere" med papirbøker, enn lydbøker hos meg)
Denne ser interessant ut, det var en hyllest til den i Kultur-delen Adressa i dag. Ble nysgjerrig på den.
Oj, så spennende - og da jeg så anmelderen i Politiken (lenke i Avas innlegg nedenfor) trakk paralleller til Marilynne Robinson og hennes "Gilead", skjønte jeg at denne boken må jeg jo bare lese. Takk gretemor - og Monica, krira og Ava!
Takk for den fine omtalen, gretemor.
Enig i alt som skrevet er - og legger ved en artikkel av Julian Barnes fra The Guardian. ;)
Takk for flott omtale, Gretemor.
Og det er flere enn oss som har sansen, se bare denne linken til en anmeldelse i den danske avisen Politiken fra 27. april i år.
Og det du skriver om å inspirere – det er jo det som er så fint med Bokelskere! Selv har jeg oppdaget forfattere som blant annet Will Self, Sinclair Lewis og Péter Esterházy her inne – takket være blant andre deg :-)
Sist sett
