Bokelskere.no

Takk for en rekke svar på mitt spørsmål om religionsfrihet.
Det har tatt fokus fra lesinga de siste dagene - sammen med andre spørsmål som dukker opp rundt boka – og som for så vidt er noe av poenget med å lese sammen med andre. Fra begynnelsen bestemte jeg meg for kun å lese boka, og ikke sjekke nett. Mot slutten blei det altså tvert om. Dette blir jo en spin off fra selve boka, som jeg ikke er blitt ferdig med. Jeg er kommet til kapittel 26 og ser mange tråder. Tidsplanen var så romslig at jeg har lest flere bøker innimellom, og så sprakk det litt. Får eventuelt komme tilbake med en vurdering etter at alle andre har begynt på ei anna bok.

Temaet religion er et minefelt med mye propaganda. Både fordi det vekker dype personlige følelser og handler om ”tro”, men også fordi mange historiske aktører ikke er objektive. Vesten var ikke bare mot det marxistiske styret i Sovjet, de invaderte jo landet fra 1917 til 1920/21 med England, Tyskland, Frankrike og Polen i spissen. Disse allierte seg med de hvite, Tsarens gamle statsapparat hvor kirka hadde en sentral plass. Det er altså flere parter fra krigen som skiver historia om den andre parten.

Nasjonalbiblioteket har en fantastisk nettside med mye kunnskap.
Det ser altså for det første ut til å være avklart at det aldri fantes noe forbud mot religion i Sovjet, og at trosfriheten i forfatningen på mange måter var større enn den vi har hatt i Norge, i og med at det var slått fast at det også var lov å drive antireligiøs propaganda. (Jevnfør vår blasfemiparagraf og vårt påbud om at minst 50 % av regjeringa var reservert for kristne.)

Den kanskje viktigste faktor til at ”antallet kirker sank fra ca. 55 000 i 1914 til 4255 i 1941, og antallet prester ble redusert fra ca. 57 000 til 5665 i samme periode” kan
ligge i at ”ingen kirkesamfunn lenger blei subsidiert av staten. Alle kirkeorganisasjoner og deres geistlighet opprettholdes ved frivillige bidrag fra de troende selv.” Trossamfunnene kunne bygge egne kirker, men må finansiere dem selv.Sovjetunionen 100 spørsmål og svar Bilag til sovjetnytt 4. 1954.

”martyrdrept for sin tros skyld av kommunistene”
Man må også stille spørsmål om alle negative ting som rammet de religiøse rammet dem fordi de var religiøse. Det var jo ei historie før 1917.

Den 1. november 1981 ble tsarfamilien ble sammen med det store
antallet prester, nonner, munker og vanlige troende som ble
martyrdrept for sin tros skyld av kommunistene, helligkåret av den
russiske kirken i eksil.

Helligkåringen av tsarfamilien ble stadfestet av Moskva-patriarkatet
ved den store helligkåringsseremonien søndag den 20. august 2000.
Denne gangen ble tsarfamilien imidlertid ikke kalt martyrer, siden
deres død ikke var et direkte resultat av deres kristne tro.

Dette fant jeg på Den katolske kirkes nettside

Tsaren hadde ledet et land som i 1917 ikke engang hadde innført obligatorisk skolegang. Formann for Kjemisk forbund i Norge sier 90 % av befolkninga var analfabeter. Opposisjonelle blei sendt til Sibir. Når folket sultet og kvinner og barn kom for å be Tsaren om hjelp lot han militære åpne ild mot dem. Dette førte som kjent til oppstanden i 1905.
Det største kirkesamfunnet, Den russisk ortodokse kirke, hadde Tsaren som sin øverste leder, som de altså helligkåret som martyr.

Interessante opplysninger.
Nei, virkeligheten (og historieskrivinga) er nok ikke svart / hvit.
Det kommer mye an på forståelse og fortolkning.