Bokelskere.no

"Minst rike", heller enn "de fattigste", kanskje? Og selv har jeg ikke sett en rangering av land etter kjøpekraftsparitet hvor Norge ligger lavere plassert enn Sverige og Danmark. At nettopp bøker som vare muligens er dyrere for oss enn for svensker og dansker er en annen sak; det har i tilfelle mer med konkret politikk å gjøre enn vår nasjonaløkonomiske situasjon. Skal dog ikke krangle altfor mye med de som mener at dette er dårlig politikk. Samtidig blir elektronikk billigere og billigere, men men, hvis jeg hadde fått viljen min, med "dannelse" som det endelige mål for all politikk, så hadde vi antagelig fått råd til enda færre bøker.

Jeg ble for øvrig nysgjerrig på hva du mener med "dannelse" som mål for politikk. Hvis det er det jeg tenker på som "dannelse", burde vel bøker være billigere og mer tilgjengelig for folket, så nå lurer jeg veldig på hva du tenker på!

Poenget mitt var ganske enkelt at min regjering, ved å ha dannelse som overordnet mål, ville kunne skjøvet til side realpolitiske hensyn og at dette ville hatt en negativ innvirkning på vårt BNP og dermed på den enkeltes mulighet til å kunne kjøpe seg bøker. Det var ikke særlig gjennomtenkt eller seriøst ment, hehe.

"Minst rik" og "fattigst" betyr det samme, det er bare snakk om ulike konnotasjoner. Vi kan kalle det hva vi vil. Selvfølgelig er ikke nordmenn direkte fattige.

Her har du en rangering hvor Norge er lavere plassert enn Sverige og Danmark, og også mange andre land. Her kan man også sammenligne levekostnader og gjennomsnittsinntekt i ulike byer og land. Jeg fastholder at ting er kunstig dyrt i Norge. Jeg hadde sikkert ikke vært så misfornøyd med dette dersom jeg selv hadde hatt høyere kjøpekraft, så jeg er riktignok ikke nøytral i denne diskusjonen. De høye prisene på spesielt mat og bolig i Norge er noe jeg er ganske opptatt av...

Noe flåsete mente jeg bare å poengtere nettopp det at ordet "fattig" vekker konnotasjoner som knapt beskriver noen livssituasjon i Norge. Kanskje vi bør bruke begreper der de er mest presise og beskrivende. Absolutt fattigdom, uansett hvilket internasjonalt mål på fattigdom man legger til grunn, har vi ikke. Jeg skjønner jo hvor du kommer fra, særlig i noen faser av livet er det ting som vil oppleves som, og som er, kunstig dyrt i Norge. Er du student, kanskje? Det er jo en luksus i seg selv, sett med internasjonale øyne. Hvordan er situasjonen for studenter i andre land? Jeg tror de hadde fått sjokk, de fleste av dem, hadde de sett hva norske studenter kan ta seg råd til.

Matprisene i Norge er ikke høye. Vi brukte en fjerdedel av inntekten vår på mat på 70-tallet. Nå bruker vi 10-15%. De fleste steder i verden bruker man mer av sin inntekt på mat enn vi gjorde på 70-tallet.

Norge er også temmelig unikt i verdenssammenheng hva dette med bolig angår. Da tenker jeg på det å eie bolig. Inget annet sted i verden eier vel så mange sin egen bolig som i Norge. Sunnhets- eller sykdomstegn, avhengig av hvordan man ser på det. Men det er jo fastslått av et utall eksperter at ja, boligprisene i Norge er kunstig høye. Samtidig: hvordan kan de være det? Markedet bestemmer (det samme gjelder leieprisene i Norge, som jo også er høye i sentrale strøk, skal ikke bestride det). Er man misfornøyd med dette så får man vekke til live igjen fordums politikk og klassekamp (comebacket kommer før eller siden og jeg skal hilse det velkommen).

Rangeringer er og blir problematiske. Uansett hvilken man tar i bruk er det et vell av faktorer som er bestemmende for graden av velstand og som ikke tas med i beregningen, ofte fordi de er umulige å måle matematisk. I Norge scorer vi nok høyt på veldig mange velstandsfaktorer som ikke enkelt kan måles, og alt jeg ønsker er å tilby et perspektiv, ikke å bagatellisere hvordan du opplever prisnivået her til lands.

Jeg er ikke student, jeg er for tiden sponset av NAV pga sykdom. Jeg vet at muligheten til i det hele tatt å være sykemeldt er en luksus, men jeg bor i hovedstaden (noe jeg anser som nødvendig mtp familie, venner og helsetilbud som befinner seg her) og her spiser husleia mye av inntekten. Jeg er flink til å handle på tilbud, vil jeg si, men skulle jeg kjøpt mat til full pris hele tida ville det blitt vanskeligere. Derfor reagerer jeg på hvor høye de vanlige matprisene er. Heldigvis er det mange gode tilbud på nesten alle varegrupper, og konkurranse mellom butikkene i mitt nærområde presser prisene ytterligere ned (de har ofte lavere tilbudspriser enn kjeden har på nasjonalt nivå). Jeg er altså veldig takknemlig for at jeg har det jeg har, gitt min helsesituasjon. Dessuten, de fleste med gjennomsnittlig inntekt fra en jobb som krever en eller annen utdanning har definitivt råd til maten og vel så det, og jeg har sett statistikken du nevner mange ganger tidligere. Likevel synes prisene for meg å øke i en rasende fart. I 2012 kostet et brød jeg pleide å kjøpe hos Rema 19 kr, nå i 2014 koster det 25 kr. Kyllingkjøttdeig økte fra 17 kr for 400g i 2013 (et skikkelig knallkjøp!) til 26,50 kr i 2014. Fortsatt billigere enn vanlig kjøttdeig, men økningen er ganske stor!

Jeg vet ikke hvor stor kamp det er om boligene blant kjøpere, men på leiemarkedet i byene vil jeg si at vi snakker om markedssvikt. Det er for få boliger og for rask befolkningsvekst (av leietagere). Det er ikke markedet som bestemmer leieprisene, men utleierne alene, kan det se ut som. Folk må jo ha tak over hodet, spesielt hvis de allerede er bundet til byen pga jobb eller studier. Da må de bare si ja til å bo dyrt. Jeg har vært på mange titalls visninger i Oslo, og ofte kommer det 20-30 personer, og flere ganger har utleier ringt og sagt "Den og den tilbød meg 2000 kr ekstra, kan dere by over er leiligheten deres!". Folk sloss med nebb og klør om kvadratmeterne.

Siden mange unge flytter ofte, kan utleierne dessuten sette opp prisen med flere tusen hver gang de skal ha nye leieboere. Leiligheten jeg bodde i sist kostet 12 000 i mnd for ett soverom + "sovekott" før vi flyttet inn (tre personer), 15 000 da vi bodde der, og 16 000 året etter da vi flyttet ut og det kom nye beboere. Fra 2012 til 2013 hadde altså prisen økt med 4000 kr. I et fungerende marked skulle leietagerne kunne si "Nei, dette er for dyrt" og utleier skulle blitt presset til å sette ned prisen litt for å få leid ut. Det tror jeg aldri kunne skjedd her i Oslo, og jeg er derfor for en eller annen form for regulering av leiepriser.

Jeg er enig i at en rangering ikke sier alt, altså. Det er vel mest interessant. Jeg er interessert i forskjeller mellom land og ser ofte på ulike rangeringer og lister, samt leser om forskjeller i kultur og levesett. Norge scorer i alle fall kjempehøyt på muligheter, for her kan man faktisk bli nesten hva man vil, hvis man gidder. Jeg vet at jeg ikke trenger å være fattig (i norsk forstand) for alltid, for etter hvert kan jeg få en gratis utdannelse. Det er jo nokså unikt i verdenssammenheng.

Godt svar. Problemet med generalisering er at man ikke fanger opp det individuelle og partikulære, slik som din nåværende situasjon. At prisstigningen på kyllingkjøttdeig har rast fra inflasjonsmålet er kanskje ikke noe som plager nordmenn flest, men det er av langt større betydning for de som ikke berøres nevneverdig av en prisnedgang på luksusprodukter (jeg hører selv til de som bryr meg mer om kyllingkjøttdeig- enn iPhone-priser). Kanskje er dette symptomatisk for en (skummel) utvikling mange har spådd vil ende i et middelklassens død-scenario (der brorparten har kommet seg høyere, mens en liten, ikke-hensyntatt minoritet relativt sett blir svakere og svakere).

Du lærte meg også nytt om leiemarkedet i byen. Måtte finne ut litt mer, merket jeg, og fant blant annet denne artikkelen som gjorde meg oppmerksom på forskjeller mellom de nordiske landene som jeg ikke var klar over: http://www.nrk.no/viten/privatisert-leiemarked-er-dyrere-1.11215303

Fotnote, litt relatert til første del av dette innlegget: Jeg leste akkurat her om dagen at World Economic Forum regner stadig økende inntektsforskjeller som den største trusselen mot verdensfred. Verdens 85 rikeste individer sitter nå på like mye penger som den fattigste halvparten av verdens befolkning, altså rundt 3,5 milliarder mennesker. Sykt.

Jeg har ikke hørt om middelklassens død-scenariet, men det virker dessverre ikke helt usannsynlig.

Dette var en interessant artikkel. Jeg hadde hørt fra en svenske at dette med at all utleie var privat var fremmed for ham, men jeg visste ikke så mye mer enn det. Særlig i København virker situasjonen som en utopi for meg. Tenk at man kan klage til en instans hvis husleien er uforholdsmessig høy! Problemene som det norske markedet liksom mangler synes for meg å være pirk for å unngå å innrømme at våre naboland rett og slett har løst dette bedre enn oss. Det de nevner om at vanskeligstilte kan bli valgt bort på leiemarkedet i København er ikke akkurat noe stort problem i forhold til her (de sier jo også at vanskeligstilte bor i offentlige boliger uten problem). Her er det jo så mange å velge mellom for utleiere at de aldri trenger å velge en innvandrer, en NAV-klient, alenemor eller en kjæledyreier. Selv skrev jeg en "ønskes leid"-annonse på Finn, siden jeg visste at det ikke var noe vits i å komme på visning når man går på NAV. De spør etter jobb eller "seriøse studier" med en gang, og smilene stivner når jeg svarer. Han som ringte oss om den leiligheten vi nå bor i leier visst gjerne ut til dem som har litt vanskelig for det på leiemarkedet. De andre leieboerne kunne vel også sies ikke å være blant de mest attraktive som leieboere (trygdet, ikke norsk etc.), og alle sammen var for øvrig også veldig hjelpsomme, hyggelige og ordentlige folk. Aldri hatt så bra naboer, jeg!

Det er jo ingen hemmelighet at velstand fører til fred, men da må velstanden være jevnt fordelt, ja. De fredelige forholdene her i Skandinavia er vel blant annet takket være de relativt små forskjellene vi lenge har hatt. Jeg leste også om at tilliten er høy i våre land grunnet dette, og at i land med store og tydelige sosiale forskjeller var tilliten mellom innbyggerne lav.